Artikkel i Bedre skole, april 2000
Ture Schwebs:
Å gjøre læreren
PC-kompatibel
Hvordan skal læreren
forberedes på den digitale skolen? På hvilke måter bør de som søker
lærerutdanning bli rustet til å møte en arbeidsgiver som forlanger at det
pedagogiske personalet mestrer datakulturens teknologi, innhold og
metode?
Lærerutdanningen ved Høgskolen i Bergen satte høsten 1999 i gang et utviklingsprosjekt som tematiserer forholdet mellom maskin, fag, student og elev. Prosjektet har fått navnet DIKT, som står for digital informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og innebærer at IKT første året integreres i matematikk og norsk, og andre året i KRL, norsk og de estetiske fagene. Inneværende studieår deltar tretti studenter på allmennlærerutdanningen i prosjektet, høsten 2000 utvides tallet til seksti.
Som ledd i DIKT-studiet analyserer studentene pedagogisk programvare knyttet til de ulike fagene og arbeider med redskapsprogrammer som er utviklet for skolebruk. Studentframføringer i klasserommet skjer ved hjelp av presentasjonsprogram, og skriftlig arbeid leveres elektronisk. Deler av pensumet ligger på cd-rom og internett, og faglige kollokvier foregår til dels som nettbaserte nyhets- og samtalegrupper. I praksisperiodene gjennomfører studentene undervisning om og i digitale medier, og kontakten med øvingslæreren og elevene ute i skolen skjer via e-post.
Et viktig mål er å gjøre studenten i stand til å beherske datamaskinen som verktøy. Derfor får DIKT-klassen første året 30 timers tilleggsopplæring i produksjon av hjemmesider, digital bildebehandling og multimedieverktøy. Slik blir IKT et praktisk ferdighetsfag, og kurset gir kunnskaper og erfaring som i sin tur er grunnlaget for studentens egen undervisning i praksistiden. Også studentenes øvingslærere deltar på ferdighetskurset, og en av konklusjonene så langt i prosjektet er at det oppstår et verdifullt læringsfellesskap når student og øvingslærer sammen erobrer et ukjent fagområde.
Dersom vi holder administrativ og annen ikke-didaktisk bruk utenfor, er det i dag tre hovedmåter lærere anvender IKT på: som metodisk instruksjonsverktøy, til (enveis) informasjonsinnhenting og som (toveis) kommunikasjonsmedium. Lengst tradisjoner har datateknologien som pedagogisk verktøy. Det finnes et rikt utvalg av datastøttede opplæringsprogrammer og selvinstruerende læremidler. De senere åra har imidlertid datamaskinen som informasjons- og kommunikasjonsmedium overgått instruksjonsprogrammene i popularitet. Cd-rom og Internett gir som kjent adgang til enorme kunnskapsmengder, og nettet får en stadig viktigere funksjon som kontaktmedium. Kommunikasjonen antar mange former, fra e-post og samtalegrupper til hjemmesider hvor man kan skrive seg inn i gjesteboka og utveksle spørsmål og svar. “EDB” er blitt “IKT”.
De tre bruksmåtene instruksjon, informasjon og kommunikasjon inngår som aktiviteter i undervisningen i de fleste fag, men når vekten flyttes fra ”verktøy” til ”medium”, blir datateknologien særlig interessant for norskfaget. I andre fag er språket og teksten et redskap for tilegnelse av faglig innhold, og formsiden har en tendens til å bli usynlig. Norsk er det faget som gir mest rom for å ta tekster opp til behandling som tekster. Norsk tematiserer sitt eget verktøy – språket. Innenfor norskfaget skal ikke datamaskinen oppfattes bare som et verktøy, men først og fremst som en tekstprodusent.
Et fundamentalt mål for den norskfaglige delen av DIKT-prosjektet er derfor å anlegge et tekstkritisk og retorisk perspektiv på IKT. Det betyr å analysere datamaskinens tekster med blikk på forholdet mellom budskap og sjanger, mellom uttrykk og innhold, mellom form og mening. Dermed fordyper studentene seg i blant annet hypertekstteori og driver kritiske tekststudier av nettbaserte sjangrer som e-post, nettportaler og hjemmesider.
Med et slikt helhetlig fagsyn griper IKT-perspektivet inn i de fleste delene av norskutdanningen, så som teori- og tekstpensum, undervisningsemner, arbeidsmåter, veiledning, evaluering og skolepraksis.
Denne tenkemåten er nedfelt i rammeplanen for lærerutdanningen. I innledningen til norskdelen heter det bl.a.:
I norskfaget arbeider ein med mange typar tekstar, både munnlege og skriftlege, tekstar i ulike sjangrar og realiserte i tradisjonelle og digitale medium, tekstar frå fortid og frå samtid.
Studentene i grunnutdanningen skal kunne “rettleie barn og unge i å bruke ulike tekst- og biletmedium til kommunikasjon og skapande utfalding” og “vurdere innhaldet i og bruken av lærebøker og av andre typar læremiddel, m a elektroniske”. I videreutdanningen skal studentene kunne “karakterisere og vurdere tekstar og bilete i tradisjonelle massemedium og hyperstrukturerte og multimediale tekstar i elektroniske medium”.
Grunnlaget for lærerutdanningens rammeplan er naturligvis L97. Innledningen til læreplan for norsk uttrykker det slik:
Ny teknologi har skapt nye
former for kommunikasjon. Skrift, tale, lyd og bilete blir integrerte gjennom
informasjonsteknologien. Det opnar for nye former for kommunikasjon og
tilrettelegging av kunnskap. Opplæringa i morsmålet må ruste elevane til å møte
informasjonsteknologien som kreative og kritiske brukarar. Norsk er eit
kommunikasjonsfag.
Å kunne bestemme, vurdere og diskutere sjangertrekk gir et godt grunnlag for kildekritikk når studentene, og i sin tur elevene, skal bruke Internett som kunnskapskilde i ulike fag. Verdensveven tilbyr et vell av informative og argumentative teksttyper av offentlig og personlig karakter: oppslagsverket, læreboka, reklameplakaten, offisielle nettsteder og private hjemmesider, for å nevne noen. Sistnevnte gjemmer for øvrig et konglomerat av undersjangrer – visittkortet, minneboka, dagboka, fotoalbumet o.fl. – og representerer umiddelbar tilgang til en ungdomskultur som før ble oppbevart i skrivebordsskuffen og formidlet på håndskrevne lapper i timen.
Også på cd-rom finnes et solid utvalg av stoff som egner seg for drøfting. Spillsjangeren er som kjent mange svært fortrolige med. Hvordan skal vi oppfatte de ulike formene for dataspill? Spillene er fiksjon, javel, men er de fortellinger? Hvilke paralleller finnes i folkeeventyret?
Bruken av nettets kommunikasjonskanaler, som de såkalte nyhetsgruppene og særlig diskusjonsgruppene, er en populær fritidssyssel blant elever, men kanalene kan også være utmerkede til skolebruk. Det er laget mange gode undervisningsopplegg der elevene knytter kontakt med elever på andre skoler i Norge og i andre land. Denne bruken er ikke spesiell for faget norsk. Norskfaglig blir dette arbeidet dersom elevene lærer seg å reflektere over samtalenes form og de konvensjoner som gjelder. De virtuelle møtestedene er eksempler på at skillet mellom tale og skrift i digitale medier ikke alltid er like opplagt. Mye av denne type kommunikasjon er skriftfestet prating. Dialogen er gjerne ustrukturert og ikke planlagt, og den er ført i et uformelt språk. Lignende trekk ser vi i “samtalene” som e-postutveksling kan skape.
En utfordring for læreren er å utvikle undervisningsforløp som utnytter den interaktive prosessualitet som nettverksbaserte medier oppfordrer til. Elevarbeider og lærerveiledning, tekstproduksjon og tekstrespons kan formidles over nettet. Her egner prosessorientert skriving seg utmerket. I idefasen søker elevene inspirasjon og henter kunnskap i verdensveven, responsfasen går for seg som e-post eller i digitale samtalegrupper, og avleveringen av den sluttførte teksten skjer som offentlig publikasjon på nettet og blir dermed en “ekte” utgivelse med reelle mottakere.
Norskfaget har tradisjoner for å arbeide med forholdet mellom tekst og bilde. En rekke dataprogrammer gjør det nå overkommelig for elevene å anvende datamaskinen som estetisk uttrykksmedium. Med flermediale forfatterverktøyer – programmer for tekst-, bilde- og lydbehandling – lager elevene sine egne multimedieproduksjoner, som kan lagres lokalt, på cd-rom eller legges ut på verdensveven.
Studentene som deltar i DIKT-prosjektet er ikke ”spesielt interesserte”. Man ønsket ikke en klasse befolket av nerder, men en gruppe med datamessig gjennomsnittlige forutsetninger og interesser. Derfor har ingen søkt (eller søkt seg bort fra) forsøksklassen, den ble plukket ut fra en av de ordinære klassene. DIKT er et toårig prosjekt og vil forhåpentlig gi høgskolen erfaringer som vil kunne danne mønster for den videre utviklingen av IKT-dimensjonen i lærerutdanningen.
Ture
Schwebs
Høgskolen i
Bergen,
avdeling for
lærerutdanning
ture.schwebs@hib.no