Trusselen fra IT
Lærere som blir spurt om hva de mener om IT i skolen gir ulike svar. Selv om noen er entusiastiske, er det mange som møter teknologien med mistenksomhet, ja åpenlys frykt. En av truslene representeres ved de nye monstrene som IT har skapt: datafrikene eller datanerdene.

En frik (som ikke må forveksles med en friker - hippien), sier ordboken lakonisk, er en "person som går sterkt inn for" noe. Ordet nerd har mer nedsettende konnotasjoner og betyr i amerikansk slang en sleiping. I IT-verdenen er nerden en yngre data- og internett-fanatiker som er blitt sosialt innskrenket og fysisk forfallen på grunn av sin overdrevne kontakt med maskinen.

Men om nerdene er fanatikere, har noen av dem likevel en god porsjon selvironi. På Internett-hjemmesiden til foreningen "Norske Nerder" kan vi lese at "En ekte nerd... - er mann, uansett kjønn
- er femten år hele livet
- er stolt av kvisene sine
- bruker briller, selv om han ikke nødvendigvis har dårlig syn
- justerer til brillene så de sitter litt på skakke
- bruker cap riktig vei
- bruker for korte bukser for å ikke skape statisk elektrisitet"

De fleste lærere har med andre ord elever som er datanerder. Dette er gutter (bare gutter) som ikke bare er læreren datateknisk overlegne, men som dessuten - og det er verre - gjerne er faglig oppfinnsomme i den forstand at de utnytter sin tekniske kompetanse til å manipulere med fagstoff. Fortvilte og maktesløse lærere rapporterer om økende tyveri og kopiering via Internett i forbindelse med særoppgaver og annet hjemmearbeid, og skal vi tro nylige avisoppslag, melder Eksamenssekretariatet at juksetestene på vei, iallfall i videregående skole. Det er ikke tvil om at problemet med elektronisk avskrift må tas alvorlig og representerer utfordringer for oss som lærere.

Men det ikke bare våre elever som utfordrer oss. Også enkelte av våre kolleger utøver en trussel mot normallæreren. På samme måte som det finnes elevnerder, kan vi tale om lærernerder.

I kollegiet er lærernerden han (fortsatt han) som har skolens mest omfattende datateknologiske kompetanse. Han har oversikt over markedets tilbud av software og framfor alt hardware, og er dermed mer eller mindre frivillig edb-selgerens og IT-industriens forlengede arm på lærerværelset. Han er den som har ansvaret for innkjøp, drift og vedlikehold av såvel utstyr som programvare. Han setter opp maskinene, han konstruerer nettverket, han legger inn programmene, han bestemmer alt fra innholdet i menyene til utskriftenes utseende. Dermed er det lærernerden som legger premissene for kollegiets forhold til skolens edb-utstyr, og følgelig er premissleverandør for den pedagogiske bruken av det.

Lærernerden er likevel ikke den eneste lønnede datafriken i skoleverket. Mange skoler er velsignet med rektornerder.

En rektornerd er en rektor som tar konsekvensen av trykket fra kommunens eller fylkets skolemyndigheter eller fra skolepolitikere eller fra foreldre om å være IT-messig oppdatert. For ham skal skolen framstå som en informasjonsteknologisk mønsterbedrift, attraktiv for både elever og næringsliv, med en maskinpark og en lærerstab Silicone Valley verdig.

Nå er verken rektor eller lokale skolemyndigheter de egentlige skurkene. For bak alle skolens datafriker står superfriken: statsrådnerden, hovedprogramméreren for IT-programmet i norsk skole. Gjennom Reform 94 og L 97, stortingsmeldinger og handlingsplaner forteller statsrådnerden hvordan man skal anvende IT i undervisningen.

Den norske IT-planen for skolen gjelder for perioden 1996-1999. Den er fylt av ord som "læringsverktøy", "direkte informasjonsinnhenting", "søke på nettet", "effektiv innlæring", "optimal læringseffekt". Det pragmatiske aspektet dominerer. Et hovedmål er å gjøre alle studenter, lærere og instruktører til "personlige PC-brukere". I ren misjonsiver griper planen til termer vi kjenner fra omvendelseslitteraturen, à la "personlig etterfølgelse". Et populært slagord er at man i skolen nå må gå over fra å "lære for å bruke" til å "bruke for å lære". Datamaskinen blir forstått utelukkende som informasjonsredskap og undervisningsverktøy. Slik uttrykkes et ensidig instrumentelt syn på IT.

Å finne "informasjon"
"Informasjon" er IT-sjargongens hovedord. I undervisningssammenheng knyttes det store forventninger til edb som informasjonsleverandør. Skoleoppkoblingen til Internett begrunnes gjerne nettopp med den så å si ubegrensede tilgangen til informasjon. Brukeren kan søke på ord og ordkombinasjoner i hele verdensvevens enorme materiale. Her er alle typer infobanker og nyhetsarkiver, oppslagsverk og ordbøker, lyd- og bildesamlinger. I databasen kommer datamaskinens fundamentale logikk tydelig til syne. Søkekriteriene er enkle og entydige, som alfabetet og tallrekken, og dataene er organisert etter prinsipper som har rask gjenfinning som mål.

Men læringsmessig er ikke alltid livet i det digitale informasjonsunivers like lett. For det første er måten de fleste av oss leser Internett-sider på, didaktisk problematisk. På dataskjermen kikker vi litt her og klikker litt der - eller i dataterminologien "browser" - dvs går og snuser, skumleser. Et mer odiøst ord, men en mer presis metafor, som vel er hentet fra Californias bekymringsløse strandliv, er å surfe - å ri på bølgetoppen. Surfingen er Internetts spesifikke lesemåte. Surfing er overflatelesing som foretas planløst, gjerne uten annet siktemål enn "å få en viss oversikt" over innholdet og omfanget (som man for bokas vedkommende får umiddelbart når man holder den i hånden). Vi inntar rollen som "homo ludens digitalis" - det datalekende mennesket. Det finnes mye god pedagogikk i den nysgjerrige eksperimentering, men den bør ikke fortrenge planmessig kunnskapssøking.

Et annet problem er at mange elever ikke har språklige ferdigheter nok til å finne dataene på Internett fordi det her stilles store krav til rettskriving. En elev stavet ordet r-e-l-e-g-i-o-n. Han fant intet - og skjønte heller ikke hvorfor han ikke fant noe.

Nå kan nok ortografiproblemet løses teknologisk. Langt mer problematisk er selve kunnskapssynet databasen synes å bygge på. For mange elever gir Internett inntrykk av å inneholde all relevant viten. Den finnes et sted i kyberrommet, bare man leter lenge nok. Dessuten framstilles kunnskapen som kontekstuavhengig. Informasjonens fremste egenskap er dens kvantitative mengde. Kunnskapen er ikke organisert etter prinsipper som tar utgangspunkt i kunnskapen selv - f eks faglig hierarkisering, vurdering etter viktighet eller pedagogisk prinsipp.

Retorikkens kunnskapssyn
Retorikken bygger på et annet kunnskaps- og læringssyn enn det instrumentelle. Retorikken reflekterer bl a over hva som utgjør grunnlaget for språk, tenkning, erkjennelse overhodet, hvordan det er mulig å gi utsagn mening og fastholde viten. Innenfor retorisk tenkning framstår ikke datamaskinen og informasjonsteknologien som nøytrale og uproblematiske kanaler for budskap. IT angår derfor undervisningen og læringen på en mer fundamental måte.

Lærerutdanningen fikk i fjor et tillegg til gjeldende rammeplan som beskriver fagenes forhold til digital informasjonsteknologi. For faget norsk trer det fram et tekstkritisk aspekt i tillegg til det instrumentelle:
Kjernen i norskfaget er studiet av norsk språk slik det nedfeller seg i ulike typer tekst, skriftlig, muntlig og elektronisk. Studiet av disse beskjeftiger seg med språkets mange funksjoner.[...] Elektroniske medier har skapt nye tekstbegrep, og moderne datateknologi gir muligheter for andre tilnærmingsmåter i faget enn de tradisjonelle.
Fra "IT i allmennlærerutdanningen. Tillegg til rammeplan", pkt 3.10

I Studiets tekstbase inngår setningen "Nye tekstformer som hyperstrukturert tekst må også inngå som en del av studiet." og avsnittet Tilnærmingsmåter skal suppleres slik: Elektroniske presentasjonsformer innebærer nye tilnærmingsmåter i norskfaget. Eksempler på slike former kan være tekst i elektronisk post og elektroniske konferanser, hyperstrukturert tekst, multimediapresentasjoner mm. Studentene bør utvikle ferdigheter på dette området.

Dataskjermen er et "sted" hvor det finnes "tekster", språklige utsagn i vid forstand. På samme måte som analoge tekster, de vi finner i bøker og andre tradisjonelle medier, har skjermtekstene ulik form og er bærere av ulike typer innhold. Noen sjangrer er uttalt didaktiske, andre er litterære, mange er trivielle (jf diskusjonsgruppene på Internett), noen er personlige (hjemmesidene) osv.

Hva skal vi gjøre med datanerden?
Hva bør så vi som lærere gjøre når flokken av "digitalienere" truer med å overta styringen av undervisningen? Hvor finnes motkompetansen vi skal møte datanerdene med? Den finnes i vår faglighet. Vi skal fortsatt gjøre det vi er utdannet til og er best på: å formidle våre fag. Til det har vi ulike midler til disposisjon, hvorav den digitale informasjonsteknologien er en av dem.

En av de mest hardnakkede moderne skolemyter er at lærerne kan så lite IT i forhold til elevene. For en stund siden hevdet f eks generalsekretæren i Kontor- og Datateknisk Landsforening: "De fleste av dagens lærere har mindre kompetanse om IT enn de elever de underviser." (Per Morten Hoff: Farvel til enhetsskolen? VG 9/9 97)

Men denne avmaktsmyten hviler på galt grunnlag. Lærere flest skal ikke først og fremst kunne datateknologi. Utdanning er avledet av ordet danning, og som lærere, altså profesjonelle utdannere, må vi gå på leting etter ikke bare hvor kunnskapen finnes, men hvordan den dannes. Det digitale språket er en stadig viktigere arena for erkjennelse og meningsskaping. I dette språket foregår stadig mer av "dannelsen". Problemet består ikke i lærernes manglende datakunnskap, men at vi glemmer hvilke former den allmenne kunnskapen antar i IT-samfunnet.

Som lærere kan vi ikke avvise den nye teknologien. Men vi bør heller ikke ta den i bruk ureflektert og ukritisk. Først og fremst må vi kunne bestemme og beskrive IT som det den er - bærer av nye tekstformer og sjangrer, og skaper av nye språklige rom - kunnskapsrom. Vi må registrere at kunnskapen nå også kler seg digitalt, og så gå trøstig videre i lærergjerningen. Ikke som om intet var hendt, men heller ikke som om alt var hendt. Som før er læreren satt til å forvalte og formidle kunnskapens ulike uttrykk: muntlig, i bok, på skjerm. Den digitale informasjonsteknologien inngår i dag som en stadig viktigere meningsdanner i det store dannelsesprosjektet. Men IT må ikke få gjøre oss udannet.

Datafriken, hva med han da? Han kommer vi nok ikke utenom, enten han er forkledd som skoleadministrator, lærer eller elev. Han - eller for den saks skyld hun - er selvfølgelig en nyttig hjelper når maskinen låser seg eller skjermteksten forsvinner. Datanerden er nok både uunngåelig og nødvendig i skolen. Men han skal ikke ta jobben fra oss.

Innholdet i artikkelen gjenspeiler ikke nødvendigvis Skolenettets syn. Kopiering ikke tillatt uten etter avtale med Skolenettet.