Videotex og Teletext

Hentet fra "Digitale tekster - en selvstendig teksttype?", av Jon Hoem

VIDEOTEX og TELETEXT

NB! Dette er tildels informasjon som er "utgått på dato", men forhåpentligvis finnes det fremdeles ting av interesse her.

DEFINISJONER

Videotex og teletext kan ikke sies å være typiske representanter for digitale medier, fordi teknologien ikke kan utnyttes fult ut. Dette skyldes først og fremst at de fleste systemene er ment å fungere sammen med andre medier, som medfører en rekke begrensninger. Samtidig er systemene oftest beregnet for relativt spesialiserte oppgaver.
Disse syetemene er tatt med fordi de representerer en utvikling mot enkle, brukervennlige grensesnitt. Ved å utnytte andre medier blir dessuten formidlingen rimelig, noe som gjør dem attraktive i en komersiell sammenheng.

Det hersker en viss forvirring knyttet til skillet mellom videotex og teletext. Dette skyldes nok hovedsaklig at begge mediene kan presenteres via fjernsynsskjermen eller datamaskiner med tilleggskort. At mange betegner teletext som broadcast videotex er ikke egnet til å gjøre forvirringen mindre. Et forsøk på klare definisjoner kan være og dele systemene inn i tre grupper (Gencsei 1983:34 ) :

1. Toveis system hvor kommunikasjonen foregår mellom én sender og én mottaker. Telefonnettet er et eksempel på et system som fungerer på en slik måte.
2. Toveis system hvor kommunikasjonen foregår mellom én eller flere sendere til flere mottakere. Toveis kabelsystem er et eksempel.
3. Enveis system som sender til flere mottakere. Ordinære fjernsyns- og radiosendinger formidles på denne måten, enten via luft eller kabel.

Videotex-systemer kan være av de to første kategoriene, mens teletext knyttes til den tredje.

VIDEOTEX

Datamaskinbasert system som gir brukerne interaktiv tilgang til tekst og grafikk via telefonnettet eller toveis kabel. Det muliggjør kommunikasjon mellom brukerne og databasen samt mellom én eller flere brukere.
Mange "tradisjonelle" databaser krever egne kommandoer, passord og spesielle overføringsprotokoller. Videotex består derimot av et nettverk av databaser som brukeren kan lete seg frem til, i en trestruktur av lettfattelige menyer. Systemene krever derfor ingen spesielle kunnskaper innen databehandling (Aumente 1987:14) .

En rekke forskjellige tekniske løsninger har sett dagens lys. Man kan skille mellom mottakerorienterte og transaksjonsorienterte system. (Gencsei 1983:16)

Motttakerorienterte system er stort sett basert på rene søk i databaser. Det krever liten datakraft og brukeren slipper dermed store invisteringer i maskinvare. Den største ulempen er at slike system gir relativt få interaktive muligheter. Transaksjonsorienterte system medfører flere interaktive muligheter, som for eksempel ; å finne ønsket informasjon v.hj.a. søkeord, bestilling av billetter, reservasjoner og kommunikasjon brukerne imellom.

En kan også klassifisere systemene etter hvilket dataformat som er valgt og vektleggingen av grafiske muligheter. Når det gjelder grafikk kan en tommelfingerregel være at europeiske system har lagt mindre vekt på høyoppløselig grafikk enn de nordamerikanske systemene. Dette skyldes hovedsaklig reklamens betydning. God grafikk blir selvfølgelig regnet som et pluss, men går på bekostning av overføringshastigheten. Denne prioriteringen avspeiler ofte hvorvidt det er snakk om privat finansierte eller statlige prosjekt.

Et utall forskjellige videotexsystem har vært i bruk. De færreste kan sies å være en økonomisk suksess. Her følger en kort beskrivelse av de mest toneangivende systemene.

Prestel

Verdens første offentlige videotex-tjeneste, Prestel, ble åpnet i London høsten 1979. Utviklingen hadde da foregått, siden 1971, ved British Telecommunications Research Laboratories. Innen ett år kunne systemet nås av 62% av befolkningen, via det lokale telenettet. Systemet ble gradvis utbygd ved at en rekke private organisasjoner (Information Providers) kunne tilby sine tjenester via systemet. Den enkelte distributør ble ansvarlig for innholdet. Prestel sørget kun for å holde systemet i gang, man sørget for å belaste brukerne for bruk av tjenestene, og formidlet betalingen videre, mot et mindre gebyr (Aumente 1987:27) .
Det viser seg at forbrukerne foretrekker pakkeløsninger med faste priser. Man er i større grad villig til å betale for tilgang til en kilde, snarere enn å betale for selve informasjonen. Etter 1983 har derfor Prestel forsøkt å komme bort fra et system hvor brukerne betaler pr. side. Man forsøker samtidig å utstyre PC-brukere med tilleggsutstyr slik at de kan nyttegjøre seg videotex via modem, noe som minsker invisteringskostnadene for brukerne.

Teletel (Antiope) Frankrike er det landet som har gjennomført den største satsingen på videotex. I statlig regi ble Teletel systemet knyttet til det eksisterende telefonnettet. I 1984 ga det franske televerket bort nærmere en million videotexterminaler (Minitel ) til franske telefonabonnenter. Samtidig kunne systemet nås fra offentlige betalingsautomater. En elektronisk telefonkatalog motiverte mange til å forsøke systemet. Etter å ha lykkes med dette noen ganger ble det lettere å utnytte andre tjenester.
Teletel ble utviklet parallelt med det franske teletextsystemet - Didon.. Antiope er navnet på standarden som definerer et felles format. Minitel-terminalene kan fungere som dekodere både for teletel og Didon (Aumente 1987:33) .
På samme måte som i England ble tjenestene etterhvert levert av eksterne organisasjoner. En viktig forskjell er imidlertid selve distribusjonen. Prestel, og flere av de amerikasnke systemene, formidler informasjonen via store sentrale databaser har franskmennene satset på et desentralisert system. De som samler informasjonen sørger i stor grad for distribusjonen. Eierne av telenettet fikk i stedet sikret sin fortjeneste gjennom den økte bruken av telefonnettet. Teletel legger vekt på interaktive muligheter snarere enn statisk informasjon. Systemet er dessuten svært åpent, med mange databaser som er lette å bruke. (Aumente 1987:37) .
Erfaringer viser at tilgang til store og oppdaterte informasjonsmengder ikke appellerer mest til brukerne. Disse ønsker snarere muligheter for to-veis kommunikasjon, som f.eks. elektronisk post, telebanking og teleshopping. (1987:30) .

Telidon

Telidon er et kanadisk system som har vært ledende i utviklingen av de nordamerikanske systemene. Etter å ha forkastet den britiske modellen bestemte man seg, i 1978, for å utvikle et system med bedre oppløsning og mer avansert grafikk. Telidon kunne vise til en oppløsning på 240x320 billedpunkter, mot 60x80 for de første utgavene av det britiske systemet. På samme måte som det franske Antiope ble Telidon utviklet som en standard for både videotex og teletext. Etter 1984 dabbet imidlertid utviklingen av telidon kraftig av som en følge av myndighetenes prioriteringer. (Aumente 1987:41)

Videotex i fremtiden

Sett under ett har utviklingen av videotex fått en stadig mer marginal betydning. Det kan nok i stor grad tilskrives det faktum at svært få system har fått en vellykket komersiell anvendelse. En rekke fiaskoer kan nevnes bl.a. amerikanske Knight-Ridder Newspapers Inc.'s Viewtron . Det var et ambisiøst videotex-prosjekt som hovedsaklig satset på privatmarkedet i den sørlige delen av Florida (Aumente 1987:55) Selskapet ble nedlagt i 1986, etter at man hadde brukt rundt 45 millioner dollar. Omtrent like dårlig gikk det med Los Angeles Times's Gateway . De måtte også stenge i 1986, etter to års drift og 30 millioner dollar i tap. I ettertid kan en sette fingeren på en rekke feilvurderinger. For Viewtrons og Gateways del besto den første feilen i at man forsøkte å selge mottakerenheter til en pris kundene ikke var villig til å betale. Den franske modellen med å gi vekk terminalene for en slikk og ingenting ville faktisk svart seg langt bedre. Generelt har også en betydelig feilsatsing bestått i å lagre informasjonen i store databaser. De aller fleste brukere var kun interessert i en mindre del av tjenestene og lite interessert i å betale for alt det de ikke nyttegjorde seg. (1987:45)
Nyhetstjenester, som favner over et vidt spekter, har spillt en sentral rolle i så godt som all satsing på videotex. Tiltross for at det ikke er hovedgrunnen til at private abonnenter knytter seg til systemene. Brukerne er snarere interessert i interaktive muligheter og spesialiserte nyhetstjenester (1987:114) . Det lureste ser derfor ut til å være å desentralisere tilbudet og la den enkelte "information provider" konsentrere seg om å formidle kunnskap innenfor et relativt snevert område. Kapasiteten på nettverket kan dermed frigjøres til rene kommunikasjons-oppgaver samtidig som brukerne kan få et mer spesialisert tilbud.

Det har det være vanskelig å skape et levedyktig marked for videotex med privatpersoner som målgruppe. I fremtiden finnes kanskje det største potensialet finnes i såkalt Public Access Videotex (PAV) hvor en gjør spesiallagde terminaler tilgjengelig for avgrensede målgrupper. Dette har vist seg vellykket i kombinasjon med videoplate-teknologi på flyplasser, i større varemagasin og i turistnæringen. (Aumente 1987:18) Slike system kan lagre store mengder tekst og bilder lokalt, og kun benytte telefonnettet når brukeren ønsker å foreta en bestilling eller har spørsmål som går utover det som vanligvis er av interesse.

Den teknologiske utviklingen har gitt brukere av personlige datamaskiner stadig bedre brukergrensesnitt. I forhold til privatmarkedet kan en derfor se for seg at begrepet videotex forsvinner ettersom tilsvarende tjenester i økende grad tilbys via andre typer databaser.

TELETEXT

En-veis system som overfører data via TV- eller radiosignal som et supplement til ordinære programmer. Ved å utnytte ledige linjer i TV-signalet - VBI (Vertical Blanking Interval) - kan en sende informasjon i en kontinuerlig loop, uten at det påvirker de ordinære signalene (Aumente 1987:19) . Teletext er derfor en svært rimelig kommunikasjonsform. Produksjonskostnadene er nede på én femtienedel av de billigste konvensjonelle fjernsynsprogrammene (1987:31) .
Systemene gjør det mulig å velge ut informasjon, men de er på ingen måte interaktive, ettersom mottakeren ikke kan kommunisere direkte med senderen. Brukerne kan kun velge blant den informasjonen som til enhver tid er lagt ut i loopen.
Teletext kan integreres i de ordinære fjernsynsprogrammene, noe som f.eks. muliggjør at et program kan tekstes for døve og på flere språk.

Man skiller mellom systemer med fast eller variabelt dataformat. Både den franske og den kanadiske teletextvarianten bygger på et variabelt dataformat. Det innebærer at det ikke er noen sammenheng mellom tegnenes plassering på skjermen og hvor de befinner seg i datablokken. Informasjon som angir possisjonen må derfor sendes som en del av datastrømmen. Data fra eksterne datamaskiner kan tas imot av systemet med små tilpassninger. Det er imidlertid svært ømfintelig og krever kompliserte kontollstruktutrer. Dette stiller krav til mottakeren, som trenger en dekoder med relativt stor datakraft. Variabelt dataformat brukes i North American Broadcast Teletext Specification (NABTS) .
Det britiske teletext-systemet bruker derimot et fast dataformat. Dette systemet utnytter egenskaper ved fjernsynsignalet for å sikre at tegnene får riktig plass på skjermen. Det kreves derfor lite databehandling i mottakerenheten, noe som gir langt billigere dekodere. Systemet har derfor fått stor utbredelse og bygges i dag inn i de fleste moderne fjernsynsmottakere (Mothersole 1990:11-15) . Pris har vært avgjørende for hvilket system som har fått komersiell anvendelse. Også her har prisfallet på datakraft vært dramatisk. De dekodere som settes inn i fjernsynsapparatene i dag koster derfor svært lite.

Ceefax / Oracle

Det første systemet, Ceefax (See Facts), ble konstruert for BBC allerede i 1972. Da hadde The BBC Research Department lenge forsøkt å finne en effektiv metode for teksting for hørselshemmede. Isolert sett var dette lite lønnsomt. Først når rimelige integrerte kretser kom på markedet kunne en utvide systemet utvides slik at alle seere kunne ha nytte av det. I 1974 ble man enige om en standard og ytterligere et system ble lansert av Independent Television Broadcasting Authority ; ORACLE (Optional Reception of Announcements by Coded Line Electronics). Systemene bruker seks farger samt svart og hvitt til å vise tekst og enkel grafikk . Med tekst og grafikk på hver linje kunne en sende to sider pr. sekund.
Det britiske teletext-systemet har senere blitt utviklet i flere land. I 1984 dannet det grunnlaget for World System Teletext (WST), et standard som i dag brukes i over tredve land. (Mothersole 1990:5) WST består av fem nivå, med stigende krav til oppløsning og overføringskapasitet.

Teletext i fremtiden

USA er et av landene i verden med flest fjernsynsapparater i forhold til innbyggertallet. Bortimot femti prosent av disse er tilknyttet kabel-TV. Dette burde være ideelle forhold for å introdusere teletext. Det har da hellert ikke manglet på forsøk, men få har oppnådd komersiell suksess. Det skyldes hovedsaklig flere konkurrerende standarder, mangel på rimelige dekodere samt fjernsynsindustriens generelle skepsis til teletext (Aumente 1987:97) . Den i utgangspunktet britiske WST-standarden har riktignok fått stor utbredelse i andre deler av verden. Til gjengjeld byr denne standarden på en, mildt sagt, svært laber billedkvalitet og lang omløpstid.
Det voksende hjemmedatamarkedet, kombinert med nye fjernsynsstandarder, kan imidlertid vise seg å gi teletext et oppsving i fremtiden. Det liten tvil om at en digital standard for høyoppløselig fjernsyn (HDTV) vil komme (Lechner 1992) . Fremtidens fjernsynsteknologi vil dermed basere seg på mer avansert databehandling enn det vi finner i dagens personlige datamaskiner (Maartmann-Moe 1993) . Det vil opplagt åpne for nye teletext-standarder, med en dramatisk bedret grafikk og et langt bredere informasjonstilbud enn hva vi har i dag. Det som bremser utviklingen synes imidlertid ikke å være selve teknologien, men snarere de medie- og industripolitiske konsekvenser som nye standarder kan føre med seg. Man må også ta stilling til spørsmål om hvorvidt man skal prioritere økt billedkvalitet eller et bredere informasjonstilbud, i form av bedre teletext-systemer og interaktivt fjernsyn.
Dagens sytemer lider under mangel på interaktive muligheter. Informasjonen knyttes til de ordinære fjernsynssignalene, noe som fører til at alle mottaker, som ser på samme kanal, mottar identisk informasjon. At teletextsidene er knyttet til fjernsynsbildene fører også til at ventetiden, fra man har bestemt seg for å kalle opp en side til den endelig vises på skjermen , blir sjenerende lang. Det siste kan imidlertid løses relativt enkelt ved å forsyne mottakerapparatet med noen megabyte RAM. Dette har allerede kommet på enkelte dyrere fjernsynsmodeller.
Interaktiv kommunikasjon mellom sender og mottaker lar seg imidlertid ikke gjøre, så lenge signalene blir sendt over eteren, sammen med den ordinære billledinformasjonen. For å oppnå interaktivitet må man derfor skille teletext-informasjon og billedinformasjon, samtidig som man benytter andre medier til kommunikasjon fra mottaker til sender. Dette er med på å gjøre skillet mellom teletxt og videotex mer diffust.

Det mest åpenbare mediet for slik, toveis, kommunikasjon er telefonen, som jo er svært utbredt. Det norske TV2 benytter et slikt system som lar brukeren kommunisere med senderen via telefonnettet. Systemet er riktignok svært primitivt, ettersom brukeren kun kan skrive inn tekstinformasjon ved å ringe opp en sentral og deretter taste inn tallkoder som tilsvarer de tegnene hun ønsker å legge inn. Det blir imidlertid mulig å nå et stort antall potensielle seere, noe som ser ut til å ha gitt dette tilbudet en viss popularitet som annonsemedium. I USA har telefonen vært benyttet på lignende måter over lengre tid. Nå har man gått et steg videre i og med at Federal Communications Commission (FFC) har godkjent tilknytting av radiofrekvenser til fjernsynskanaler. Dermed blir det mulig å utvikle systemer der seeren kan kommunisere med senderen, uten å være avhengig av en kabelforbindelse (Maartmann-Moe 1993) .
Siden etersendte fjernsynssendinger spres til et stort antall mottakere lar det seg ikke gjøre å skreddersy et teletext-tilbud til den enkelte seer. Hvis man har tilgang til flere kanaler, for eksempel via satellitt, vil det imidlertid være store informasjonsmenger som er tilgjengelig.
Problemet blir å systematisere informasjonen, og gjøre den tilgjengelig på en brukervennlig måte. Her finnes det imidlertid produkter som lar brukeren automatisere utvelgelsen, slik at den informasjonen som interesserer den enkelte kan presenteres separat. Et eksempel er HyperCom, er en fjernsynsmottaker, uten skjerm, som kan plasseres i en hjemmedatamaskin. Mottakeren kan dekode teletext-signaler, slik at disse kan systematiseres ved hjelp av programvare som lagres i datamaskinen. Tilsammen danner dette en effektiv enhet, som kan "tune" inn forhåndsvalgte kanaler å hente ut den informasjonen som interesserer brukeren. Dermed lar det seg gjøre å få aktuelle nyheter, værmelding, børskurser etc. , fra forskjellige kilder, presentert som et samlet dokument. Brukeren kan rett og slett lage sin egen elektroniske avis som oppdateres kontinuerlig. En slik asynkron formidling vil i mange tilfeller være langt mer effektiv enn hva tilfelle er ved synkron, interaktiv kommunikasjon.
Mulighetene blir stadig større ettersom det kommer flere kanaler som benytter hele fjernsynssignalet til teletext-informasjon (Full-field Teletext Systems). Dagens system utnytter kun 16 VBI-linjer. Hvis det ikke er et videosignal til stede kan teletext- informasjonen bruke alle de overførte linjene, noe som øker overføringskapasiteten med 18. (Mothersole 1990:7) .
Kombineres dette med systemer som HyperCom vil man ikke lenger være avhengig av korte "looper" for å forhindre lang ventetid. Dermed er det mulig å sende store informasjons-mengder, selv med dagens fjernsynsteknologi. Hvis brukeren i tillegg har en mulighet for å kommunisere med senderens database, via telefon- og kabelnettet eller radio, er det i og for seg mulig å danne interesse- / nyhetsgrupper noenlunde lik de som finnes på datanettverkene.

Hentet fra "Digitale tekster - en selvstendig teksttype?", av Jon Hoem