2.1.2    Fenomenet forming

Målformuleringen i mønsterplanen er svært generell. Likevel danner den et godt utgangspunkt for å fange inn fenomenet forming. For det første kan vi regne med at formuleringen inneholder det som mange kunne enes om den gang den ble til. For det andre er formuleringen sentral fordi den er med på å styre formingsaktiviteten i grunnskolen, den berører med andre ord de fleste norske skolebarn:

”Undervisningen i forming skal ta sikte på

• å gi vekstvilkår for elevenes fantasi, deres estetiske følsomhet og deres evne til å oppleve
• å bevare og stimulere gleden ved skapende virksomhet
• å utvikle evnen til å gi uttrykk for tanke og fantasi i synlig form, øve opp praktiske ferdigheter og styrke sansen for kvalitet
• å legge forholdene til rette for kontakt med kunst og formkultur, og vekke interesse og medansvar for utformingen av vårt miljø.

(Mønsterplan for Grunnskolen, 1974 s. 236.)

I rammeplanen for hovedfagsstudiet i forming blir fagets egenart trukket fram på følgende måte:

”Det som først og fremst er felles for fagdisiplinene innenfor forming, og som samtidig særpreger fagområdet som helhet til forskjell fra andre, er at virksomheten baseres på kreativitet som kommer til uttrykk i materialer som vanligvis brukes av bildende kunstnere og kunsthåndverkere (Brukskunstnere).”
(Rammeplan for hovedfagsstudium i forming, 1976 s. 2.)

Som vi ser poengterer planen sterkt at virksomheten baseres på kreativ aktivitet knyttet til konkrete materialer.
Strømnes utdyper innholdet i denne aktiviteten på følgende måte:

”Forming er en spesiell prosess

• der individet utfører en kamp med materialet for å gestalte; materialet blir noe annet enn det var,
• der individet materialiserer tanker og følelsesliv,
• som er utløst av behov for antesipering,
• som er styrt av kognitive faktorer,
• som manifesterer seg synlig gjennom arbeidet med materialer, redskaper og teknikker,
• og sikter mot produkt som kan innfri bestemte forventninger (funksjonelle, kommunikative, estetiske).”

(Bjorland, 1981, forelesningsnotater.)

I min sammenheng er det forhold at aktiviteten styres av kognitive faktorer av spesiell interesse. I følgende sitat poengteres særlig det rasjonelle aspekt ved kognitiv aktivitet i forming:

”Forming er vokst fram av de tidligere fagene handarbeid, sløyd og tegning under innvirkning av pedagogisk/psykologisk forskning og meningsbrytning. Formingsundervisningen blir basert på en problemløsende og eksperimenterende metode. Den har som mål å gi innføring i aktiviteter som fremmer individets vekst og utvikling, spesielt på det estetiske området, og gi de unge et møte med vår kulturarv.
(Mørk, 1971, forord .)

Sundvor poengterer i tillegg en mer spontan eller umiddelbar form for kognitiv aktivitet:

”Grunnlaget for all forming er dei tankar, kjensler og røynsler ein finn hjå det einskilde mennesket.  Kvart menneske oppfattar og opplever verda på sin særeigne måte, og gjev uttrykk for dette i eit  formspråk vilkårsbunde av individet sin eigenart og miljøet. I dette ligg også trua på at det er noko skapande i alle menneske, og at ”noko” let seg utvikla og kultivera.  Skapartrong og sansing kan ein tenkje seg stimulera gjennom eigen aktivitet og oppleving av kunst og naturverdiar.
Som opphav for skaping søkjer ein å tilgodesjå spontanitet/sansing (persepsjon) og ein meir logisk analyse (konsepsjon).”
(Sundvor, 1980 s. 7.)

Om vi sammenholder disse sitatene gir de etter min mening et ganske klart bilde av fenomenet forming. Samtidig underbygger de min tro på at et studie av ulike måter å bruke intellektet på har relevans i formingsfaget. Som vi har sett påpeker Strømnes at den skapende akten er styrt av kognitive faktorer.  Mørk og Sundvor gir oss et første blikk inn i relevante måter å bruke intellektet på.
Med dette som utgangspunkt vil jeg forsøke å skaffe meg større klarhet i betegnelsen ”intellektuelle aksjonsmåter”.