Syvarmet lysestake, Menora, med lulav (palmekvist) og sjofar (bukkehorn)

Innholdet på denne siden:  Transparenttekster m.m. til forelesningen  HVEM ER JØDE og HVA ER JØDEDOM? av Tormod Tobiassen, 18.9.2000: Diverse linker Bøker om jødiske fester Noe om sentrale bønner i synagogeliturgien Hebraiske sanger med noter

Davidsstjerna, Magen David

Innholdet i forelesningen:   Innledning (mangler her)   Hvem er jøde?   Forskjellige grupper   Hvor bor de? Utbredelse og størrelse   Hva er jødedom? Jødisk tro og trosgjenstander. Forholdet til kristendommen og islam (mangler på denne siden)   Når? Jødedommens historie meget kort (mangler på denne siden)   Jødiske fester og høytider (jf. Ninian Smart: Den praktiske og rituelle dimensjon)   Noen jødiske/hebraiske ord og begreper som bør kjennes   Ekskurs: Antisemittisme og jødeforfølgelser.                 Sionisme (Theodor Herzl).                 Kirken og jødene i Norge   Barna i jødedommen (mangler her)   Estetikk (mangler her, men se boka til Rian & Eidhamar, kap. 3.8) - og her.   Undervisning om jødedommen. KRL-planen i L97 (mangler her, men jf. L97)

Hvem er jøde?

Definisjon

En jøde er en person som er født av en jødisk mor
og som ikke har frasagt seg sin jødedom,
samt en person som har gått over til jødedommen.

Definisjonen reiser en rekke spørsmål og problemer (jf. boka  til Rian & Eidhamar, Jødedommen og islam), men den antyder hvilken viktig rolle kvinnene spiller for sosialiseringen av barna i den jødiske kulturen og religionen.
 

Forskjellige kulturelle bakgrunner:    asjkenasiske    sefardiske    italienske, jemenittiske, etiopiske etc.

Religiøse retninger:    ortodokse    reformerte, konservative    rekonstruksjonister    hassidim, mystikere    messianske jøder    samaritanere    etiopiske falasjas    sionister    sekulariserte og ultraortodokse

   Grupper i antikken:  fariseerne, saddukeerne, esseerne, selotene, kristne samaritanere
   I middelalderen: kareerne, kabbalá-mystikere

Utbredelse - fordeling på de viktigste landene mht. antall:
 

USA	5 500 000+
Israel	4 100 000+
Frankrike	500 000+
Russland	400 000+
Ukraina	300 000+
Canada	300 000+
Storbritannia	300 000
Argentina	200 000+
Sør-Afrika	100 000+
Brasil	100 000
Australia	90 000-
Norge	1 200+

Av jødene i Norge er ca. 900 knyttet til Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo og ca. 120 til Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim. Resten bor spredt utover i landet.
 

Synagogen i OsloJf. Det Mosaiske Trossamfunn

Synagogen i Trondheim

Jødiske fester og høytider

(Oversikten er tatt fra boka Les og fortell! Om Bibelens eldste bøker, av T.Tobiassen, 1999.)
L97 angir flere jødiske fester som skal belyses i undervisningen om jødedommen. Det kan derfor være på sin plass å kommentere disse kort med henvisning til deres bakgrunn i Bibelen.
    Den bibelske og jødiske kalenderen bygger på en blanding av solår og måneår. I antikken observerte man nymånen nøye for å fastslå tidene, men omkring 350 e.Kr. ble det utarbeidet et noe fastere mønster. Jordbruksårets vekslinger og historiske hendelser som feires, setter sitt preg på festsyklusen. Til dette kommer bibellesning, bønner og andre tekster som gjennomgåede karakteristiske trekk ved de jødiske høytidene.
    Etter bibelsk regnemåte, som blant annet baserer seg på skapelseberetningen, tilsvarer 1999 år 5759-5760. Døgnet begynner om kvelden, ved solnedgang. Uka avsluttes med hviledagen, sabbaten. Det er normalt 12 måneder à 29 eller 30 dager, og det er 354 dager i året. Året - med vekt på det religiøse - begynner om høsten, slik det var i kongetida; etter eksilet begynte man også å feire nyttår om våren, til påske, med markering av eksodus og det nasjonale. En ekstra måned (Adar 2) blir, med visse mellomrom, skutt inn om våren. Månedene fikk nye navn etter det babylonske eksilet. Av dagene har kun sabbaten navn, de andre telles bare. - Denne ordningen fører til at jødenes festkalender og vår rene solårskalender med litt over 365 døgn ikke løper helt parallelt fra år til år. Imidlertid gjør skuddårsmåneden sitt til at avvikene ikke blir altfor store.

Månedene er:
 

Tisjri (sept/okt)    Hesjvan (okt/nov)    Kislev (nov/des)    Tevet (des/jan)    Sjevat (jan/feb)    Adar I (febr/mars)    {Adar II i skuddår (mars/april)}

Nisan (mars/april)  Ijar (april/mai)  Sivan (mai/juni)  Tammuz (juni/juli)  Av (juli/aug)  Elul (aug/sept)

1. Tisjri		15. Nisan
5760 =	11. sept. 1999	5760 =	20. april 2000
5761 =	30. sept. 2000	5761 =	8. april 2001
5762 =	18. sept. 2001	5762 =	27. mars 2002
5763 =	7. sept. 2002	5763 =	17. april 2003
5764 =	27. sept. 2003	5764 =	6. april 2004

Jf. Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo

Høytidene er:

• Sjabbat, fra fredag kveld til lørdag kveld. Hviledag og gudstjenestedag, med Tora-lesning. Bønneboka, Siddur.
• Rosj Hasjaná, Nyttårsfesten, feires 1. og 2. Tisjri. Ifølge jødisk tradisjon bestemmer Herren ved nyttår menneskenes skjebne for det kommende året. Det blåses i sjófar for å vekke menneskene til ettertanke (jf. 3 Mos 23.23-25).
• Jom Kippur, Forsoningsdagen, feires 10. Tisjri. Karakteristiske innslag er faste, blåsing i bukkehornet, sjofar, og synging av Kol-Nidre. Jona-boka i GT.
• Sukkót, Løvhyttefesten, feires 15. Tisjri. Høsttakkefest for frukt og vin, med bygging av enkle hytter som karakteristisk innslag. Sukkot er også til minne om israelittenes ørkenvandring. (Festen inkluderer gledesfesten Simhat Tora, som er kommet til senere.) Forkynneren i GT. Den siste dagen av Sukkót-festen heter Simhát Torá. Da gleder man seg over Loven og danser i takknemlighet. Tora-lesningen avsluttes for det foregående året, og den starter på nytt med skapelsesberetningen.
• Hanukka, feires 25. Kislev. Lysfest til minne om tempelinnvielsen i 164 f.Kr. Apokryfene 1.-2. Makkabeerbok og Judit.
• Purim, feires 14. eller 15. Adar. Esters bok i GT.
• Pésah, Forbigang (Påske), feires 15. Nisan, i april, til minne om flukten fra Egypt. Pesah inkluderer "de usyrede brøds høytid", som varer i sju dager, en vårfest ved lemming og modent bygg. Høydepunktet er séder-måltidet og lesningen fra Haggada-sjæl-pesah. Høysangen i GT.
• Sjavuót, Ukefesten (Pinse), feires 6. Sivan, sju uker etter påske, når hveten er moden. Feires også til minne om lovgivningen på Sinai. Ruts bok i GT.
• Tisjá beÁv feires 9. Av, som en fastedag til minne om templets ødeleggelse under babylonerne i 586 f.Kr. og romerne i 70 e.Kr.. Klagesangene i GT.
• {Jom Hasjóa (27. Nisan, april/mai, til minne om Holocaust-ofrene og oppstanden i Warshawa-gettoen i 1943)
• Jom Haatsmaút (5. Ijar - Israels nasjonaldag fra 1948) og
• Jom Jerusjalájim (28. Ijar - til minne om Jerusalems gjenforening i 1967)}

Festene markeres både i synagogen og i hjemmet, i gammel tid  også i templet. Sjabbat er den viktigste og mest aktede festdagen - bare Jom Kippur kan måle seg med den. (Jom Kippur skal aldri falle på en Sjabbat eller en søndag, fordi både Sjabbat og Jom Kippur må gis tid til forberedelse.) Rosj Hasjaná og Jom Kippur er høyhellige, de ti dagene imellom er botsdager. Sukkót, Pésah og Sjavuót er valfartshøytider, da man skulle dra opp til Jerusalem. Jfr. 3. Mosebok 16 og 23, 4. Mosebok 29 og 5. Mosebok 16. De andre festene er mindre høytider.  Det er egne liturgier og særegne, ofte meget innholdsrike tradisjoner knyttet til hver av festene. En rekke konkrete handlinger og ritualer, ikke minst beregnet på å trekke barn med i feiringen, preger de jødiske festene. F.eks. framføres det skuespill til Purim, barna kler seg ut og man gir gaver. Noe tilsvarende skjer under Hanukka-festen, jødenes "julefeiring" med lystenning og presanger. Til Sukkot bygges det enkle hytter som man skal oppholde seg i, og til Pesah er barna absolutt i sentrum, i lek og alvor.  Livsriter: ekteskap og skilsmisse, omskjærelse, Bar Mitsva / Bat Mitsva (Bat Hajil), død. Kosjer-mat - spiseforskrifter. Svinekjøtt og skalldyr regnes for urent (tamé). Dessuten skal melkevarer og kjøttvarer holdes adskilt - det gjelder også husgeråd som brukes til slik matlaging.

Snurrebass (dreidel) til Hanukka-spill

Se flere: http://home.hib.no/ansatte/tto/KRLnett\Ord_og_uttrykk.htm

                                *
Ekskurs:

Antisemittisme og jødeforfølgelser

Jødeforfølgelser er kjent allerede fra førkristen tid og forekom i betydelig omfang også i Romerriket, men fikk særlig utbredelse i det kristne Europa fra middelalderen av. Historisk kan begrunnelsene og årsaksforklaringene bak jødeforfølgelsene henføres til tre hovedgrupper:
1.  De kristne kirker holdt jødene kollektivt ansvarlige for Jesu død, og rettet anklager mot dem om kristenforfølgelser og blasfemiske handlinger (hostieskjending, barnemord o.l.).
2.  Jødenes manglende integrering førte til beskyldninger i de samfunn der de oppholdt seg, og vakte ofte mistanker om asosiale og statsfiendtlige holdninger.
3.  Den sterke konsentrasjon av jøder i handel og finansvesen gav opphav til beskyldninger om uhederlige forretningsmetoder.

På 1800-tallet brakte tvilsomme teorier om “raseegenskaper” en ny dimensjon inn i jødeforfølgelsene, og den egentlige antisemittisme ble forsøkt integrert i andre politiske og filosofiske modeller. Særlig langt i så henseende gikk de tyske nasjonal-sosialister fra 1920-årene av, og på dette ideologiske grunnlag gjennomførte Hitler-Tyskland og dets forbundsfeller verdenshistoriens største jødeforfølgelse, kalt holocaust; mer enn 6 mill. jøder ble drept i årene 1938-45.

Sionisme

Sionismens begrunnelse for sitt krav om territorium kan oppsummeres slik:
Jødene utgjør en egen nasjon, ikke bare et trossamfunn. I 2000 år har de vært et hjemløst folk, men de har rett til politisk selvstendighet i et eget land. Antisemittismen ligger innebygd som en mulighet i alle ikke-jødiske samfunn, og historien og erfaringene har vist at jøder ikke kan leve trygt som minoritet; de har ingen garantier mot at det kan bryte ut følgelser mot dem. Jødene må derfor ha en egen stat der de med sikkerhet vet at de kan søke tilflukt. I Europa ble de nektet mange yrker og bl.a. påtvunget rollen som pengefolk og håndverkere. I et eget land kan de leve som et normalt folk av bønder, arbeidere, soldater osv. Palestina er jødenes historiske hjemland, og deres kulturelle oppfatninger og religiøse lengsler har alltid rettet seg mot dette landet. Adspredte jøder har bestandig hatt et levende ønske om å vende tilbake til Sion eller Jerusalem.

Kirken og jødene i Norge

(Utdraget er tatt fra boka Kyrkejspir og kyrkjespor, av Tobiassen/Grøm/Selvik, 1994, s. 172-176. Se også: O.Mendelsohns bok, Jødene i Norge. Historien om en minoritet, 1992.)
Et av de mørkeste kapitler i kirkens historie er kirkens eget bidrag til antisemittiske holdninger. Jødeparagrafen i Grunnloven vår ble fjernet i 1851, etter Henrik Wergelands (d. 1845) iherdige innsats. Men at den i det hele tatt kom med i 1814, skyltes tradisjonen og den lutherske arv som også innebar antijødiske tendenser - legg merke til at det i paragrafen sto "fremdeles". Riktignok hadde Melanchton og andre protestantiske teologer tatt avstand fra Luther på dette punkt, men den eldre Luthers egne skrifter mot jødene var ikke til å skjule. Og de inneholder sterke utfall mot jødene, ja også konkrete praktiske råd om hvordan man kan kvitte seg med dem. Disse ble (mis-)brukt senere i rasistisk propaganda og praksis. Under 2. verdenskrig lot tyskerne Luthers skrift Om jødene og deres løgner oversette til norsk, og luthersitat ble benyttet i bl.a. avisartikler. Det skjedde især etterat Quisling i mars 1942 gjeninnførte jødeparagrafen i Grunnloven. Kirken som hadde erklært nazimyndighetene "krig", reagerte skarpt imot det organiserte jødehatet; den ville ikke - ved å tie - gjøre seg medansvarlig for det som utviklet seg. I et brev til Quisling (26. oktober) ble det påpekt at de norske myndigheter hadde plikt til å respektere alle menneskers likeverd og beskytte jødenes menneskeverd. De ble bedt om å stanse forfølgelsene som var forordnet gjennom lover og politiaksjoner og hetsen mot jødene som avisene i økende grad bar preg av. Brevet ble bekjentgjort i landets menigheter, og det ble lagt merke til i utlandet. - I Tyskland hadde "Bekjennelseskirken", med Karl Barth som en av frontfigurene, allerede i 1934 ("Barmen-erklæringen) gått sterkt i rette med "de tysek kristne" som blandet sammen kristendom og naziideologi. I 1984 tok Det lutherske verdensråd avstand fra Luthers antijødiske utfall.

Lutherske naziprester støttet anslagene mot jødene. Dermed bidro de til å opprettholde antijødiske fordommer som allerede tidlig i århundret var fremkommet i sammenheng med rasebiologiske teorier også her i landet. I mellomkrigstiden fant slike tanker også støtte i det katolske tidsskriftet St.Olaf.

Men antisemittismens røtter er langt dypere - også i kirkelig sammenheng. I polemikken mot jødene finner man igjen vulgære påstander som f.eks. at jødene kidnapper barn til sine religiøse ritualer og at de forgifter drikkevannet. Også Luther hadde brukt slike vulgæruttrykk, og han anklaget jødene for urettmessig å utnytte samfunnsgodene. I sin forbitrelse over at jødene ikke var mer medgjørlige i møtet med det frigjorte evangeliet, gjentok han gamle fordommer. Gjennom 1500 år hadde den kirkelige antisemittismen hopet opp et rikholdig og seiglivet repertoar av anklager, som også Bibelen selv bekreftet gjennom sin antijødiske tendens (at Jesus og de første kristne også var jøder, hadde man glemt eller fortrengt -): jødene var Guds fiender og hans Sønns mordere; deres utvalgte status og Guds velsignelser var overtatt av kirken. Selv er jødene under Guds vrede, noe også deres skjebne fra Jerusalems ødeleggelse i år 70 av beviste. De synliggjorde den forbannelse kjettere og gudløse faller i når de forherder seg. I beste fall blir det uttrykt at de representerer oss alle som Guds motstandere, og at man skal ha medynk med dem og søke å omvende dem.

Historien forteller om tvangsdåp - som ble fulgt opp av inkvisisjonens nådeløse kjetterkontroll. Det ble arrangert religionssamtaler der jødene var dømt til å tape, angrep på Talmud, bokbål og pogromer. Jødene ble nektet bestemte yrker, og de ble forfulgt og slaktet ned i hundre- og tusenvis, i middelalderen særlig i Vest-Europa, senere også i det katolske og ortodokse Øst-Europa. Korstogene (fra 1096 da det første kom i stand på pavens ordre) ble et vendepunkt i så måte. Og i 1290 ble jødene fordrevet fra England, i 1394 fra Frankrike og i 1492 fra Spania og Portugal.

Fra kirkelig hold (liksom fra fyrstelig - f.eks. den kristendomsfientlige Julian i 4. århundre) var det nok eksempler på bestyrtelse over det som skjedde og forsøk på å beskytte jøder når mobben slo til; også paver skred inn mot uvesenet. (f.eks. Gregor den store i 6. århundre, Eugen 3. under det andre korstog). Men paver utstedte også antijødiske buller (f.eks. i 1415). Det var umulig å få bukt med den hatske stemning som hadde festet seg fra kirkefedrenes tid og særlig fra 4. århundre da kirken fikk sin privilegerte stilling som enerådende statskirke. Fra å være en sekt forfulgt av jødene (og romerne), hadde kirken selv utviklet seg til en forfølger av andre religiøse. Menn som Ambrosius, Augustin og Chrysostomos skrev og talte mot jødene. De videreførte tendenser som allerede lå i argumentasjonen hos en Justin og en Origenes, og de fant belegg i Bibelen selv. - I det hele tatt spiller bibeltolkning og bibelsyn en fundamental rolle i kirkens liv og den innflytelse kirken har hatt på samfunnet; det gjelder også mht. dens ansvar for "jødespørsmålet". I sin bok om antisemittismens røtter påpeker Rosemary Reuther at den teologiske utformingen av læren om Kristus i oldkirken gikk hand i hand med antijudaismen - som to sider av samme sak.

Brev fra kirkens ledere til Vidkun Quisling, 26 oktober 1942:
 

Til Ministerpresident Quisling, Oslo  Minsiterpresidentens lov, kunngjort 27.oktober d.å. om inndragning av jødernes formuer har vakt en veldig sorg i vårt folk, og verre ble det ved forordningen om at alle jødiske menn over 15 år skulle arresteres.    Når vi nu vender oss til ministerpresidenten, så er det ikke for å forsvare hvad jøder måtte ha syndet. Har de forbrudt seg, så skal de forhøres, dømmes og straffes etter norsk lov som alle andre borgere. Men de som ikke har forbrudt seg, skal nyte godt av vårt lands rettsbeskyttelse.    Jøderne har i 91 år hatt lovlig rett til å bosette seg og ernære seg i vårt land. Men nu fratar man dem uten varsel deres formue og etterpå arresterer man mennenen så disse hindres fra å ernære sine eiendomsløse hustruer og barn.. Dette strider ikke bare mot det kristelige bud om nestekjærlighet, men mot de enkleste rettskrav. Disse jøder er jo ikke anklaget for noen forgåelse mot landets lover, ennu mindre ved rettergang overtydet derom. Og dog straffes de så hårdhendt som de færreste forbrytere straffes. De straffes for sin avstamning, ene og alene fordi de er jøder.  ..........    Når vi nu vender oss til myndighetene i denne sak, så er det utfra den dypeste samvittighetsnød. Vi ville ved å tie om dette lagalisere urett mot jøderne, bli ansvarlige for og medskyldige i denne urett. Skal vi være tro mot Guds ord og kirkens bekjennelse, så må vi tale.

Vår bekjennelse uttaler om den verdslige myndighet at den  intet har med sjælene å gjøre, men at den skal "verge legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holde menneskene i tømme for å oppretteholde borgerlig rettferd og fred", Augustana art. 28. Og dette stemmer ikke med Guds ord som sier at  øvrighetene er av Gud og av ham satt "til redsel ikke for den gode gjerning, men for det onde", Rom 13.3.    Dersom den verdslige myndighet ble til redsel for den gode gjerning, det vil si for den som ikke forgår seg mot landets lover, da er det kirkens gudgivne plikt som statens samvittighet å påtale dette.    Kirken har nemlig Guds kall og myndighet til å forkynne Guds lov og Guds evangelium. Derfor kan den ikke tie når Guds bud tredes under føtter. Og nu er det en av kristendommens grunnverdier som er krenket: De Guds bud som er grunnleggende for alt samfundsliv, nemlig rett og rettferdighet.  ..........    I kraft av dette vårt kall formaner vi derfor den verdslige myndighet og sier i Jesu Kristi navn: Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land.   På samme vis formaner vi i forkynnelsen vårt folk til å avholde seg fra urett, vold og hat. Den som lever i hat og egger frem det onde, nedkaller Guds dom over seg. ...........

Linker:

Om jødene i Norge jf. Det Mosaiske Trossamfunn
HENRIK WERGELAND - I (om jødene), II (dikt: Juleaftenen), III (dikt: Jødinden)
Holocaust Pictures Exhibition

Beate Børresen: Høytider og høytidsfeiring. Tano/Aschehoug 1997. ISBN 82-518-3553-4.

The Jewish Publication Society (JPS) i USA har gitt ut en serie med meget instruktive og rimelige bøker om de jødiske festene, THE JEWISH HOLIDAY ANTHOLOGIES. De er redigert av Philip Goodman, og de koster kun $16-18 pr. stk. i paperback-utgave:

- The Sukkot / Simhat Torah Anthology, 1988. 475 s. ISBN 0-8276-0302-9.
- The Rosh Hashana Anthology, 1992. 379 s. ISBN 0-8276-0408-4.
- The Purim Anthology, 1988. 526 s. ISBN 0-8276-0319-3.
- The Yom Kippur Anthology, 1992. 400 s. ISBN 0-8276-0409-2.
- The Hanukka Anthology, 1992. 466 s. ISBN 0-8276-0401-7.
- The Shavuot Anthology, 1992. 369 s. ISBN 0-8276-0391-6.
- (Påske-antologien er lovet i paperback - den foreligger i hardcover)