Kristen billedkunst i KRL

av Tormod Tobiassen

 

Innhold:   Hva sier L-2006? ”Den store tradisjon” Den kristne kunsthistorien kort fortalt: Europa Antikken Middelalderen Renessansen, reformasjonen og motreformasjonen 1700, 1800- og 1900-tallet Den kristne kunsthistorien i Norge Litteratur   *

Hva sier L-2006?

 

KRL-faget byr på et bredt innhold og mange arbeidsmåter, også visuelle. Om kristen­dommen sier Opplærings­loven at undervis­ningen skal ”gje grundig kjennskap til Bibelen og kristendom­men som kultur­arv”. Den nye KRL-planen følger opp dette under Formål med faget: ”Det skal benyt­tes varierte og engasjerende arbeidsmåter, som skal bidra til å for­midle alle sider ved faget.” Bruk av bilder fra (den kristne del av) kunsthistorien hører derfor naturlig hjemme i KRL.

 

I Hoved­områder for faget utdypes kulturaspektet i noen grad: I kulturarven er det både i fortid og nåtid viktige sammen­henger mellom kristendommen som tro og som kultur- og samfunns­faktor. Derfor skal KRL være en kunnskaps- og opplevelsesarena for barna i en fler­kulturell skole.

 

I avsnittet Kompetansemål står det at elevene skal kunne ”utforske spor av kristen­dommens historie i lokalmiljøet og i distrik­tet og presentere sporene på ulike måter”, ”gjenkjenne kunst og estetiske ut­trykk knyttet til kristendommen” (etter 4. årstrinn), ”be­skrive kirkebygget, andre kristne gudshus og klosteret og reflektere over dets betydning og bruk”, samt ”presentere ulike uttrykk fra kristen kunst og musikk” (etter 7. årstrinn) og ”reflektere over og be­skrive særtrekk ved kristen kunst, arkitek­tur og musikk (etter 10. årstrinn). (Det står noe tilsvarende når det gjelder humanismen.) Om grunnleggende ferdigheter i faget sier planen bl.a.: ”Å kunne bruke og gjen­kjenne geometriske mønstre i estetiske uttrykk og arkitektur forutsetter regne­ferdig­heter.” ”En viktig ferdighet er å kunne benytte digitalt tilgjengelig materiale, som bilder, ….”.

 

Med dette fastholder og viderefører den nye KRL-planen den forrige planens fokus på estetikk og kristen billedkunst i KRL.

 

 

Steinkors fra tidlig misjonstid i Norge, Rygg i Fjordane.

Formen har trolig irsk eller walisisk bakgrunn.

”Den store tradisjon”

 

Hva er kristen billedkunst? De fleste vil vel være enig i at det er kunst med kristent innhold, bil­der og byggverk som springer ut av kristendommen - en viktig del av vår felles kultur­arv. I en KRL-sammenheng vil det da være naturlig å starte med å formidle kjennskap til de store linjene i kunst­historien – ”den store tradisjon”– og peke på verk av de mest framtred­ende eller ”klassiske” kunst­nerne, som det ofte refereres til.

 

Kunstnerne og deres løpebane kan i mange tilfeller være interessant nok å undersøke, men det bør vel først og fremst være kunstverkene deres som trekkes fram i KRL. Forbindelsen mellom kunstverkene og aktuelle tema fra kristendomshistorien bør settes på dagsorden.

 

Èn fare med å fokusere på selve kunstnerne, vil være at kvinnene lett blir borte, for det er menn som nesten fullstendig domi­nerer i det meste av kunsthistorien. Derfor må vi ta hensyn til kvinne­perspek­tivet, og i hvert fall få frem kvinnene i kunsten og bak kunsten, der de finnes. Vi må være oppmerk­som­me på dette også når kunstverkene og ikke kunstner­ne settes i fokus.

 

En stor del av kunstverkene kjenner vi for øvrig heller ikke opphavsmennene til. Det er først i renes­sansen at kunstnerne som enkelt­personer og genier blir kjent i større grad. Fra begynnelsen av er den kristne kunsten anonym. Det er også slik at den kanskje mest ut­bredte metoden for kunst­beskrivelse, ikonografien, sånn som kunsthistorikeren Erwin Panofsky definerte den, i hovedsak retter seg mot det foreliggende kunstproduktet og ikke mot kunstneren som frambrakte det.

 

I den kristne kunsthistorien er det to motstridende tendenser når det gjelder synet på kunst og bruk av kunst i forbindelse med kristendom og gudshus. Det synet som råder i de store, gamle kirke­samfunnene, den romersk-katolske og den ortodokse kirke, er positivt, og det gjøres flittig bruk av kunst og visuelle symboler, som bl.a. ikoner (fra gresk eikon: bilder). I det vi kan kalle mer lav­kirkelige kretser, nokså utbredt i Norge, er det mer skepsis å spore og der­med mindre å se av kunst i kristne sammenhenger.

 

Den negative holdningen til kunst blant kristne er en arv fra reformasjonen på 1500-tallet, særlig fra reformerte teologer som lydig fulgte Bibelens billedforbud (2 Mosebok 20, vers 4). Disse ildsjelene la all vekt på Ordet, det vil si den muntlige forkyn­nelsen av evangeliet.

 

Imidlertid opplevde man i kirken allerede på 700-tallet alvorlig motstand mot kunst i og med den såkalte ikono­klasmen, billedstormen. Ikonoklasmen gjorde seg sterkt gjeldende særlig i de østlige delene av kirken, i den bysantinske verden, og den forårsaket tap av mye tidlig kristen kunst. Men de som ønsket ikoner, viste til at Gud selv var kunstner: han hadde latt seg avbilde i mennesket som skapning (se 1. Mosebok 1, vers 26-27), og han ikledde seg menneskelig skikkelse da han sendte sin sønn Kristus til jorda. Da ikono­klas­men var overvunnet i 843, var motstanden mot kristen kunst i hovedsak brutt, selv om en understrøm av skepsis fortsatt levde videre gjennom middel­alderen og kristendoms­historien.

 

I vår tid må vi konstatere at skepsisen mot kristen kunst har vanskelige livsvilkår. Den er alvorlig truet av en allmenn kunstutfoldelse i samfunnet og kulturen som aldri har hatt sin like. I denne kulturen går ord og bilde hånd i hånd, de er ikke motsetninger. Slik ble kunst og kristendom også for det meste forstått positivt i Vest-Europa i middelalderen: Bilder med religiøst innhold kunne tolkes av an­alfa­beter (folk i sin alminnelighet), liksom tekster kunne tolkes av lesekyndige (først og fremst prestene). Dette positive synet på kunst ble forsvart av pavene.

 

Den kristne kunsthistorien kort fortalt: Europa

Antikken

Den kristne kunsthistorien kan spores tilbake til senantikken. Fra tida før 313, da keiser Konstantin den store gjorde kristendommen til en favorisert religion i Romerriket, er det særlig i katakombene i Roma vi finner kristen kunst, altså i forbindelse med kristne graver. Men ruiner som i første halvdel av 1900-tallet ble funnet av en avsidesliggende romersk by (Dura-Europos, i dag i Syria), viser at kristne borgere innredet kirker og malte bilder på veggene allerede på 200-tallet. Kirken i Dura-Europos var et omgjort privathus. (Se dåpsrommet.)

 

Ødelagt portrettstatue av keiser Konstantin den store. På Capitol-høyden i Roma.

 

Utover på 300-tallet ble det bygd mange kirker i Romerriket, og grunnlaget og mønstrene ble lagt for senere kirkelig arkitektur og kunst, som basilikaer og sentralkirker, mosaik­ker, freskomalerier og ikoner. Visse bibelfortellinger (ikke minst fra Det gamle testamente) og bestemte motiver går igjen og danner en slags kanon: håpet om oppstandelse og frelse fra dødens makt, Jesu fødsel, Jesus som under­gjører og Kristus som allmektig verdenhersker. I gravkunsten er det særlig avdøde kristnes steinkister (sarkofager) med relieffskulptur og kristne motiver, som påkaller oppmerksomhet.

 

Jona-historien fortalt i relieff på en oldkristen sarkofag, som nå befinner seg i Glyptoteket i København. Fra 300-tallet

 

Den første kirken som Konstantin lot bygge i Roma, var Laterankirken, byens domkirke (katedral). Den er nå veldig ombygd, men den har et dåpshus som er fra 300-tallet. Over gravplassene til apost­lene Peter og Paulus, som ble martyrer i Roma under keiser Nero ca. år 64, ble (den første) Peters­kirken og San Paulo utenfor murene oppført. Dette var store basilikaer. Noen kirker hadde også rund grunnplan, idet de var gravmæler (mausoleer), som Santa Constanza. Andre interessante kirker i Roma fra 300- og 400-tallet er San Lorenzo, San Clemente, Santa Sabina, San Sebastiano og Santa Maria Maggiore. Den sistnevnte har interessante mosaikker og freskomalerier på veggene inne. Av kirker fra 500-tallet kan nevnes Santa Maria Antica og Sante Cosma e Damiano på Forum Romanum, dessuten Santa Maria in Cosmedin. - I Milano er San Lorenzo spesielt interessant. Den er fra ca. 370 og har en grunn­plan som er en variant av åttekant-formen.

 

T.v.: Kirken Santa Sabina i Roma. T.h.: San Lorenzo i Milano. Fra 300-tallet.

 

Se mer her: http://www.catacombe.roma.it/                   http://www.arsmar.com/ce_art.htm

http://www.sln.org.uk/re/syria/p13.htm                         http://church.networklive.org/        

http://medieval-art.kiwiki.homeip.net/

Middelalderen

Middelalderen regnes fra ca. 500 til ca. 1400, da renessansen begynte i Italia (noe senere i Nord-Europa). 1200-tallet regnes som høymiddelalderen, da kirkens makt var på sitt største.

 

Det geografiske tyngdepunktet for den religiøse kunsten tidlig i middelalderen lå i øst, med Konstantinopel (Bysants, Istanbul) som sentrum. Bysantinsk kunst fikk innflytelse også i noen deler av det gamle vestromerske riket, særlig i Ravenna ikke langt fra Venezia. I Ravenna er det mange utsøkte mosaikk­er og gamle kirker, både basilikaer med halvsirkelformet endevegg i koret (apsis) og sentralbygg. San Vitale er en åtte­kantet sentralkirke, og to frittstående dåpshus (baptisterier) andre steder i byen, er runde bygnin­ger. Like ved San Vitale er det også et kors­formet kapell (egentlig et gravmæle) med flotte mosaikker. Grunnen til at det er bevart så mye gammel bysantinsk kirke­kunst i Ravenna, er at byen merket lite til ikonstormen som raste i østkirken på 700-tallet.

 

T.v.: San vitale i Ravenna. Fra 500-tallet. Grunnplanen er åttekantet (oktogon). T.h.: Berømt mosaikk i koret i San Vitale.

 

Også Tessaloniki i Nord-Hellas har en interessant kunst- og arkitekturhistorie. I Istanbul er det flere gamle kirker å besøke, men det er særlig Hagia (Aya) Sofia som tiltrekker seg oppmerksomhet. Hagia Sofia er en svær, noe spesiell kirke som også mange nordmenn besøkte i middelalderen, bl.a. Harald Hardråde og Sigurd Jorsalfarer. Arkitekturen her påvirket bl.a. den senere moské-arkitekturen i denne delen av den islam­ske verden, ja, faktisk mer enn den påvirket kirke­arkitekturen.

 

Hagia Sofia i Istanbul, fra 500-tallet. Minaretene minner om at kirken ble gjort om til moské. Nå er den museum.

 

Opphavet til ikonene - slike malte og bærbare treplater som vi først og fremst forbinder med begrepet - er ikke helt kjent, men det var ikke-kristne forløpere i Egypt. Både Maria med barnet og Kristus som filosof og himmel­konge, som jo er et svært utbredte ikonmotiver, er det eksempler på allerede i katakombene.

 

T.v.: Maria med Jesusbarnet (Maria Teotokos). Mosaikk i Hagia Sofia i Istanbul. T.h.: Sagnet om Kristoffer som bar Jesusbarnet over en elv. Mosaikk i San Marco-katedralen i Venezia.

 

En viktig periode i kunst- og kristendomshistorien, ikke minst fordi den første norske formen for kristendom hentet næring fra den, var den karolingiske og ottonske epoken, det vil si ca. 750 – 1025. Den ble innledet med frankernes keiser Karl den store og ført videre av de tyske keiserne som også styrte over Italia. I Achen bygde Karl et palasskapell etter modell av San Vitale, og Peterskirken i Roma var modell for en rekke basilikakirker. På denne tida begynte kirker også å få såkalte vestverk, det vil si kraftige murkonstruksjoner som vestvegg. I billedkunsten var det særlig bibelillustrasjoner som utmerket seg. Og relieffskulptur begynte å komme på kirkene. Innen fromhetslivet fikk dyrkingen av helgene­r et kraftig oppsving. Det medførte bl.a. behov for krypter i kirkene til utstilling av helgen­relikvi­ene og for flere altere til helgenmesser.

 

Omkring år 1000 viste det seg også krusifiks der Kristus uttrykker lidelse og smerte. Før hadde han vært framstilt som en triumfator og konge som hadde beseiret døden. Triumfatortypen var aktuell lenge enda, ikke minst i Norge, men den ble etter hvert avløst av krusifikstypen som viser en sterkt lidende Kristus.

 

Krusifiks fra Leikanger i Sogn (seierskrusifiks) og fra Olstad (lidelseskrusifiks).

 

Middelalderen i Vest- og Nord-Europa forbindes vel særlig med de romanske og gotiske katedralene. Begynnelsen på den romanske perioden i kirkekunsten settes grovt sett til ca. 1050. Det dreier seg ikke om noen enhetlig stil, men om en ny interesse for det klassisk-romerske som først og fremst knyttes til klosterarkitekturen. De romanske kirkene fikk bl.a. massive murer, runde buer, tårn og tverrskip. Noen fikk fasader med to tårn, som eksempelvis Mariakirken i Bergen (fra ca. 1140), kanskje etter modell fra katedralen i Lund i Sverige. I Rhindalen begynte man å bygge himmel­liknende hvelv istedenfor flatt tretak, slik som i den høye Speyer-katedralen.

 

Mariakirken i Bergen fra ca. 1140. Den romanske sydportalen.

 

Den romanske stilen knyttes også til skulpturene som begynte å komme over kirkeportalene i vest­fasaden, især av Kristus som himmelsk majestet samt symbolene engel, løve, okse og ørn, som står for de fire evangeliene i Det nye testamente. Kunsten med å lage bokomslag av elfenben ble tatt opp igjen etter bysantinske forbilder.

 

Cluny-klosteret i Frankrike, trolig det største klosteret som har eksistert, ble et åndelig reform­sentrum i Europa. Kirke nr. 3 på stedet, som var en enorm basilika med fem skip, var den største før den nye Peters­kirken i Roma ble reist på 1500-tallet. - Det viktigste valfartsstedet i middelalderen var Santiago de Compostela i Nordvest-Spania, viktigere enn Jerusalem og Roma på denne tida.

 

Gotikken begynte i Frankrike, i området i og rundt Paris, som noe nytt innen arkitekturen. Det dreide seg om å bygge lettere, lysere og høyere. Derfor fikk kirkene tynnere vegger, høye, slanke søyler, spisse buer og store vinduer. Ikke minst imponerende er de runde rosevinduene med glassmalerier. Utvendig ble byggene tilført støttemurer med strebe­buer, og vestfasaden ble kraftig markert med dyptsittende portaler og lang­strakte søylestatuer. Gotiske referansekirker er først og fremst Saint Denis, Notre-Dame i Paris og katedralen i Chartres. - De enorme katedralene i Milano og Sevilla er de største gotiske kirkene fra middelalderen. I England fikk de gotiske kirkene egenartede former.

 

Notre-Dame i Paris viser mange av gotikkens ideer. Men fordi vestfasaden hører til den tidlige gotikken, har den et horisontalt preg, noe som understrekes av en rekke med 28 skulpturer over portalen. Skulpturene skal forestille Jesu kongelige stamfedre. Kirken har store rosevinduer med glass­malerier.

 

Chartres-katedralen er den første fra høygotikkens periode. Tverrskipets nord- og sør-portaler sitter dypt inne i rammene og omkranses av en mengde utsøkte søylefigurer. Det er også en mengde glass­malerier i kirken. Et stort og flott et i koret som er veldig kjent, viser Jesusbarnet og Maria med krone på hodet. Et annet, stort glassmaleri over Kongeportalen midt i vestfronten forteller om Jesu stamtre som begynte med Isai eller Jesse.

 

Vestfronten har tre portaler. De ble reddet under en brann og er fra unggotikken. De har et mye flatere preg enn tverrskipets portaler, men er ikke mindre interessante av den grunn: De regnes som de første gotiske skulpturene, og viser vei mot renessansens gjentakelse av antikkens realisme.

Tympanonskulpturen på den unggotiske Kongeportalen i midten. Vestfronten av katedralen i Chartres.

 

I høygotikken søkte kunstnerne å få fram følelse og kommunikasjon mellom figurene som de fram­stilte. De tilstrebet naturtro gjengivelsen av klær med folder og virkelige kropper under dem. Kroppene fikk også ”gotisk svai”, og ansiktene ”gotisk smil”. Gode eksempler finnes i katedralene i Reims og Strasbourg. I sengotikken ble noe av dette borte igjen, slik som den litt unaturlige Parismadonnaen i Notre-Dame viser. Innen malerikunsten, derimot, utviklet italieneren Giotto (d. 1337) de klassiske idealene på epokegjørende måte. Giotto ble en forløper for renessansen. Viktige verk av ham kan bl.a. ses i Firenze og Padova.

 

Katedralen i Strasbourg.

Søyleskulpturer rundt vestportalen.

Kirkeskipet med tre etasjer og ribbehvelv.

 

Illustrerte bibler var en gammel sjanger som også middelalderen ”dyrket”. Bildene kunne utgjøre det dominerende elementet, og det var ofte et hoved­poeng å vise sammenhengen mellom profetiene i Det gamle testamente og oppfyllelsen av dem i Det nye testamente. Det siste har vi et godt eksempel på i ”De fattiges bibel” (Biblia Pauperum), som er den mest kjente billedbibelen fra 1300-tallet. Illustra­sjonene i billedbiblene fungerte bl.a. som mønstre for malere og skulp­tører. En type andakts- og meditasjonsbilder som går lenger enn bibeltekstene, er Pietá, som forestiller den døde Kristus liggende over fanget til moren.

 

Se mer her: http://medieval-art.kiwiki.homeip.net/

Renessansen, reformasjonen og motreformasjonen

Antikkens idealer spilte en stor rolle i renessansen. Kunstnerne studerte de gamle romerske kunst­verkene, og de ville gjengi virkeligheten så riktig som mulig, med perspektiv, lys og skygge, beveg­else og følelse. Som teoretikere, og ikke bare som håndverkere, ble kunstnerne mer respektert; man begynte å betrakte dem som genier. Renessansen startet i Firenze, senere flyttet tyngdepunktet seg til Roma.

 

Byste av Michelangelo. Skulptur av Daniele da Volterra, 1500-tallet.

 

I Firenze ble bl.a. Masaccio omkring 1400 en banebrytende renessansemaler med kristne bilder. Donatello laget den første naken­figuren i bronse siden antikken. Emnet er David som ungt kongs­emne, lett hoverende like etter at han besei­ret Goliat. Michelangelos store David-skulptur i marmor er kan­skje mer kjent. Den uttryk­ker spenning mellom ro og aksjon, så­kalt handling-i-hvile. I Roma laget Michelangelo statuene Moses og Pietá. I Det sixtinske kapell i Vatikanet malte han det store kjente takmaleriet med en serie motiver fra skapelsen, synde­fallet, syndfloden og Noah. Rafael laget inter­essante fresko­maleriet i ”Rafaels stanzer” i de samme bygningene. Og i en spisesal i et kloster i Milano malte Leonardo da Vinci det berømte veggmaleriet av Jesu siste måltid eller Nattverden. I Venezia arbeidet Tizian og Tiepolo. Nord for Alpene malte brødrene van Eyck den symbolfyllte Ghent-altertavlen med Tilbedelsen av Lammet. Dürer markerte seg som tysk renessansekunstner. Grünewald malte en makaber, lidende Kristus i en hospitalkirke i Isenheim. Det er en videreføring av middelalderens lidende-Kristus-krusifikser, men viser også slektskap med manierismens (dvs. sen­renes­sansens) overdrivelser. Også El Grecos malerier var i slekt med manierismen.

 

Moses og Pietá. Marmorskulpturer av Michelangelo i Roma.

 

Renessansens kirkearkitektur utmerket seg med ruvende kupler, slik som Brunelleschis over dom­kirken i Firenze og Michelangelos over Peterskirken i Roma. De antikke basilikaene var inspirasjons­kilder, men renessansearkitektene fattet også ny interesse for sentralkirken som plantype, inspirert av antikkens Panteon i Roma. Tempietto, Bramantes lille rundbygning over stedet der Peter skal ha blitt korsfestet, ble en foregangs­bygning. Siden Peterskirken lå over stedet der Peter var begravd, fikk også denne sentralplan. På 1600-tallet ble sentralplanen tilslørt fordi kirken ble utvidet mot øst og kombi­nert med et langbygg og stor forhall med søyler.

 

San Giovanni-baptisteriet og katedralen i Firenze. Brunelleschis kirkekuppel bak.

 

Renessansen ga seg mange utslag, også i den protestantiske reformasjon. Reformasjonen var et radi­kalt renessanse­fenomen: Idet protestantene i forkynnelse og undervisning la all vekt på det talte og hørte ordet, og ikke på det visuelle, fikk reformasjonen innvirkning på kunsten i mange kretser. I de protestantiske landene ble eiendommene og rikdommene som kirken hadde hopet opp i løpet av middelalderen, overtatt (sekularisert) av kongene. De gamle kultgjen­stand­ene, relikvier og helgen­bilder, ble rensket ut av kirkene og det offentlige sluttet å bestille kristen kunst som før. Frigjort fra kirke og kristendom gikk kunstnerne i større grad sine egne veier. De livnærte seg gjennom sponsorer og salg av bilder til privatpersoner, som ville ha mer hverdagslig kunst. I den grad evangel­iske kristne fortsatt ville ha kristen kunst privat, la de vekt på strengt bibelske motiver med Kristus i sentrum. Katolikkene, derimot, ga fortsatt rom for Maria- og helgen­kulten. I begge leire brukte man kunst til propaganda for seg og sitt kristendoms- og samfunnssyn.

 

Sammen med Luthers tilhenger Andreas Bodenstein von Karlstadt var de re­form­erte lederne i Sveits, Calvin og Zwingli, mest negative til helgen­dyrkelse og helgen­bilder. Men Lucas Cranach, en annen venn av Luther, fulgte sin lærers mer moderate linje i spørsmålet om kunst, og ble en tone­angiv­ende reformatorisk maler. Dels nytolket Cranach eldre katolske motiver, som den kjærlige Maria med Jesusbarnet, dels introduserte han nye motiver, f.eks. Jesus som velsigner barna. (Se Danielsen: http://fulltekst.bibsys.no/hiof/rapport/2004/hefte1-04.pdf)

 

Luther ønsket nøkternhet med hensyn til kirkeinteriøret. Sidealterne med helgenbilder ble fjernet. Fokuseringen på ordforkynnelsen førte til at prekestolen ble viktig, og kirkene fikk benker slik at folk kunne sitte lenge og høre. Dessuten ville Luther ha sentrale tekster som formidlet læren, skrevet på veggene. Dette førte bl.a. til at alter­bildene ble erstattet av såkalte katekisme­altertavler. Også døpefonten fikk en framskutt plass i det lutherske kirke­rommet. På 1700-tallet eksperiment­erte man videre med kirkeplan og kirkerom, slik at predi­kan­ten kunne høres godt av alle.

 

Eksempel på katekismealtertavle: Fra Vereide kirke i Sogn og Fjordane.

 

Under pavekirkens motreformasjon på 1500-tallet viste det seg, som nevnt, blant katolikkene en helt annen holdning til spørs­målet om bilder. Riktignok advarte man mot overtro og magi, men kristne skulle vise ærbødighet over­­for hellige bilder. Og det visuelle uttrykk og menneskets synssans skulle tas i bruk aktivt for å fremme kirkens budskap og inn­flytelse. Dette ble fulgt opp i barokken, der kunstnerne visualiserte Kristi og kirkens seier.

Barokken

Liksom renessansen ble også barokken til i Italia og fikk stor utbredelse der, men f.eks. Karlskirche i Wien og Invalide­domen i Paris, samt den nå berømte kirken Saint Sulpice (interiøret) samme sted, er barokkir­ker.

 

Invalidedom i Paris.

 

Kunsten skulle belære, bevege og berøre eller virke overveldende på folk, tenkte man i barokkens tids­alder, og kunstnerne tok kraftige virkemidler i bruk som understreket motsetnin­gen mellom kristne og hedninger, himmel og helvete. Illusjons­kuns­ten nådde bokstavelig talt nye høyder, slik som him­melen er framstilt i taket i San Ignatio-kirken i Roma og i Il Gesù. Med sine volutter på fasaden og med sin nøye uttenkte grunnplan og lysvirkninger, regnes Il Gesù som den første barokkirken. Andre barokkirker i Roma, der kjente arki­tekter ”boltret seg” med runde former, er f.eks. San Carlo alle Quattro Fontane, San Andrea al Quirinale og Sta. Maria della Pace. Bernini bygget de svære kolon­nadene på Petersplassen, liksom lange armer som omfavner hele verden.

 

Innen skulpturkunsten lagde Bernini en kraftfull og innbitt David idet han kaster slyngen med stor intensitet. Og hans montasje av Sta. Theresa og engelen med pilen er som en orgastisk henrykkelse. Dramatikk og kontraster er det også i Caravaggios lys-og-skygge-bilder, der han fokuserer på det avgjørende øye­blikk, f.eks. avsløringen av Kristus i Emmaus, kallelsen av Matteus, Paulus’ omvendelse utenfor Damaskus. Malere som Artemisia Gentilleschi, Rubens og Rembrandt gikk i Caravaggios fotspor. Rembrandt laget mange bilder med kristent innhold. I Abrahams ofring av Isak og Den hjem­vendte sønn viser han to sterke, følelsesladde scener.

 

Malerier av Rembrandt i Eremitasje-museet i St. Petersburg. T.v.: Abraham vil ofre Isak. T.h.: Den hjemvendte sønn.

1700-, 1800- og 1900-tallet

Som en reaksjon mot opplysningstidens kjølige intellektualisme, ble følelse og stemning viktig i romantikken omkring 1800. Den engelske multikunstner og mystiker William Blake la dette inn i sine bilder. Inspirert av middelalderenes illust­rerte bibelutgaver ga han bl.a. ut Jobs bok med egne illustra­sjoner. I et bilde han laget av Gud som universets arkitekt, viser Blake at han var på­virket av Michelangelo og manieristene.

 

Franskmannen Gustave Doré var romantikkens mest suksessrike bok­illustratør. På grunn av en sjelden bruk av lyseffekter veksler bildene hans fra det drømme­aktig lyse til det demonisk dystre. Dette gjen­speiles også i de mange trykkene i "Dorés bibel" fra 1866, en bibel­utgave som fikk stor utbredelse, også i Norge.

 

Eugène Delacroix var den største franske maleren i første halv­del av 1800-tallet. Han malte bilder som utstråler energi og maktutfoldelse. Som beundrer av barokkmesteren Rubens, la han vekt på farge og lys, og influ­erte på impresjonistene senere i århundret. Et kjent veggmaleri av Delacroix er Jakobs kamp med engelen i et sidekapell i Saint Sulpice.

 

Romantikkens kunstnere var panteister, de tenkte at guddommelig kraft gjennom­strøm­mer alt. Den tyske maleren Caspar David Friedrich (d. 1840) ga uttrykk for en slik opplevelse av virkelig­heten, når han kombinerte natur med åndelighet og malte kors inn i naturlandskap.

 

Romantikkens kunstnere reagerte mot rokokkoens svulmende og runde former. De lot seg heller inspirere av antikken og mid­del­alderen, noe som bl.a. frambrakte nygotikk og nyromansk kunst. Den danske skulptøren Bertel Thorvald­sen forsøkte å gjenskape greske og romerske former i sin mektige marmorstatue av Kristus i København domkirke.

 

Thorvaldsens kunst hadde appel­l gjennom mange generasjoner, hans kristusfigur fikk nesten kult­status, og store og små kopier ble masseprodusert, på linje med en rekke popul­ære, stemnings­fulle bilder av Jesus som den gode hyrde, Jesus som banker på hjerte­­døra og Jesus i Get­semane. Disse bildene er for det meste anonyme, men mange ”salige” og alvorstunge Jesus­-portrett som henger i bedehus og kristne hjem i Norge, kan ha Warner Sallmann eller William Holman Hunt som opphav. Og Leonardo da Vincis kjente veggmaleri Nattverden kan lett identifiseres som modell for billige, glorete etterlikninger.

 

T.v.: Liten gipskopi i Kvinnherad kirke i Hardanger av Thorvaldsens Kristus-skulptur i Vor Frue kirke i København. T.h.: Korsfestelen eller Golgata, av Edvard Munch.

 

Symbolismen på slutten av 1800-tallet kom som en reaksjon mot naturalismen og mot viten­skapens positivisme: Mer troverdig enn det ytre synlige er den åndelige, drømmeaktige verden der Bibelens budskap aktualiseres på det psykologiske planet. Og symbolister som Paul Gauguin inter­esserte seg for det opprinnelige, primitive. Liksom Delacroix malte Gauguin Jakobs kamp med engelen - visjon etter messen, der han brøt radikalt med tradisjonelle former. Gauguin fokuserer her på den indre religi­øse opplev­elsen hos enkle troende kvinner i Bretagne. Noe liknende er det med hans korsfestelses­bilde Den gule Kristus, som er en forenklet beskrivelse av en eksistensiell opp­levelse hos fromme mennes­ker i kunstnerens samtid og miljø. - Gauguin bante vei for ekspresjonismen, og i 1900 malte vår egen Edvard Munch kors­festelsen, Golgata, på en liknende måte som han.

 

T.v.: Jakobs kamp med engelen, av E. Delacroix. Maleri i et sidekapell i kirken Saint Sulpice i Paris. T.h.: Jakobs kamp med engelen, av P. Gauguin. Maleri i National Gallery of Scotland. Se http://www.nationalgalleries.org/collections/top_ten_search.php?searchMode=6&objectId=4940

 

Etter 2. verdenskrig malte surrealisten Salvador Dali også bilder med kristent innhold, bl.a. inntrykks­fulle framstillinger av Kristus på korset, plassert på himmelen i uvante vinkler. Også den naivistiske og fargeglade kunstneren Marc Chagall malte korsfestelsen. Men sin jødiske bakgrunn minner han oss om at Jesus var jøde. Først og fremst laget Chagall tavlemalerier, glassmalerier og mosaikker av sentrale gammel­testamentlige motiver, som patriarkene og Moses.

 

Moses mottar de ti bud. Av Marc Chagall. I Chagall-museet i Nice.

 

Innen arkitektur var spanjolen Antoni Gaudí tilhenger av symbolismen. Om dette vitner den helt spesielle kirken Sagrada Familia, "Den hellige familie", i Barcelona. Det store, merke­lige bygget som er full­stendig dekket av skulpturer i Art Nouveau-stil, ble påbegynt i 1880-åra, men er langt fra ferdig.

 

Helt egenartet er også kirken Notre Dame de Haut i Ronchamp i Frankrike, oppført på 1950-tallet av den verdens­berømte arkitekten Le Corbusier. Le Corbusier er mest kjent for sin funksjonal­istiske purisme, men Notre Dame de Haut er ganske annerledes. Den ligger som et fort på en bakke­topp og likner en svart og hvit fugl som skal til å fly. Massive hvite murer med uvante former har mange uregelmessig plasserte små og store vinduer. Tårnet likner en skorstein.

 

Den kristne kunsthistorien i Norge

 

Hvis vi skal prøve å danne oss et oversiktlig bilde av den kristne kunsthistorien i vårt eget land, er det middel­alderens stav­kirker og alterfrontaler som peker seg spesielt ut. Alterfrontaler er kunstferdige treplater med Kristus, Maria eller andre helgener malt på, som sto framfor alterbordene. De aller fleste stavkirkene var enkle bygg, slik som Holtålen stavkirke i Trond­heim. En mer avansert type hadde forhøyet midtrom, slik som Gol stavkirke. De vel 25 best bevarte stavkirkene våre ligger i Sogn, Valdres, Numedal, Telemark, Gudbrands­­dalen og på Møre. - Trekirker som ble reist etter Svartedauen, var oppført med lafteteknikk.

 

Over: Håltålen stavkirke.   T.h.: Gol stavkirke, nå på Folke­museet på Bygdøy i Oslo.

Se mer om stavkirker: http://www.stavkirke.org/

 

Norge hadde i gammel tid for lite ressurser til å reise mange stein­kirker og praktbygg. De som fortsatt står rundt i landet, er for det meste enkle bygg med ett skip og kor. Koret er som oftest av­sluttet med rett vegg, men det fins noen med apsis - særlig på Østlandet, slik som Seljord og Balke kirke. Større basilika­kirker av stein er Nikolai-kirken på Gran på Hadeland, Ringsaker kirke, Gamle Aker kirke i Oslo, Stavanger domkirke, Mariakirken i Bergen og den store Nidarosdomen i Trond­heim. Med hensyn til murverket i veggene må alle de norske steinkirkene betegnes som romanske: de har tykke, runde buer, solide vegger og opp­rinnelig små vinduer som ga lite lys. Gotiske innslag som spiss­buer gjør seg først og fremst gjeldende i dør- og vindus­rammer. Stavanger domkirke og Utstein kloster­kirke, men først og fremst vårt monumentale nasjonal­klenodium Nidaros­domen, utmerker seg med gotiske bygningsdeler.

 

Over: Balke kirke ved Gjøvik. Eksempel på middelalderkirke med apsis i koret.   T.h.: Nidarosdomen i Trondheim. Nordens største bygg og katedral fra middelalderen

 

Barokkbygg av sentral­kirke­typen er det noen få eksemp­lar av: Røros, Sør-Fron i Gudbrands­dalen, Kongs­berg kirke og Nykirken i Bergen. Innslag av barokk og akantusornamentikk fins i mange andre, som Fåberg kirke ved Lillehammer og Oslo domkirke.

 

To norske sentralplan-kirker fra 1600-tallet, begge åttekantet og noe langstrakte.   T.v.: Sør-Fron kirke i Gudbrandsdalen. T.h.: Røros kirke. Interiøret i Røros viser et typisk trekk: Prekestolen er plassert like over alteret.

 

Den formen for tre- og mursteinskirker som vi ser mest av i Norge i dag, er bygd i såkalt nygotisk stil med innslag av sveitser- og drake­stil, det vil si bygg med luftige rom og høye tak, spissbuer og store vinduer som slipper inn mye lys. Bl.a. 1800-talls-arkitektene Grosch og Linstow var trendsettende her.

 

Tromsø domkirke, fra 2. halvel av 1800-tallet. Tegnet av Christian Grosch.

 

Av middelalderske alterfrontaler er det bevart 31 stykker i Norge, Det er et stort antall, bare Spania har flere. De fleste er nå i museer – spesielt mange i Bergen. Det er også bevart noen krusi­fikser, alterskap med helgen­figurer og fri­skulpturer av Maria med barnet og Olav den hellige samt enkelte relikvie­skrin som ble båret i prose­sjoner under helgen­høytidene. Store, ekstra rikt utsmykkede alterskap fra ca. 1500 fins i Mariakirken i Bergen og i Ringsaker kirke.

 

Over: Alterfrontale i Skaun kirke i Sør-Trøndelag. Kristus i majestet. T.h.: St. Olav fra Tyldal.

Altertavlen i Ringsaker kirke.

 

Etter reformasjonen kom det prekestoler i kirkene, åpningene mellom kirkeskip og kor ble utvidet slik at menig­heten bedre kunne følge med under altertjenesten. Gallerier ble satt inn for å gi plass til flere mennesker, og vinduene utvidet så folk kunne lese tekstene i salmeboka. Sammen med prekestolene var katekismealtertavlene vitnesbyrd om at de lutherske kristne samlet seg om ordforkynnelse og tekster på morsmålet.

 

I barokken kom det igjen mer bilder på altertavlene, helst serier med nattverden, kors­festelsen og oppstandelsen som påminnelse om alterets sakrament og kjernen i evangeliet. – Sene­re alterbilder viser større kunstner­isk frihet og bredde både med hensyn til motivvalg og material­bruk.

 

Maria med barnet. Malt treskulptur fra Hedalen stavkirke.

Altertavlen i Tingvoll Kirke. Eksempel på standardrepertoaret på ortodoksiens altertavler: nattverdscene, korsfestelsen, oppstandelsen og Kristus som triumfator.

Prekestolen med Himling i Fåberg kirke. Med akantusornamenter, en blanding av akantus og vinløv.

 

På 1950-tallet begynte man å reise funksjonelle "arbeidskirker" som skulle gi rom for flere aktivi­teter enn gudstjeneste, så som barne- og ungdomsarbeid. Når det gjelder utforming, viser den nye kirke­arkitekturen store variasjoner med bruk av nye materialer og moderne bygge­teknik­ker. En bærende tanke bak innredningen av kirkerommet er at menigheten skal være mer del­tak­ende under gudstjenest­ene og komme nærmere alteret. Ofte er prekestolen satt ned på golvet, på nivå med menigheten, og orgelet plassert framme.

 

T.v.: Interiøret i Eidsvåg kirke i Bergen, en ”arbeidskirke”. Vi ser alteret, prekestolen og orgelet. T.h.: Gunnar Torvunds Kristus-bilde på fondveggen.

 

Når det gjelder nasjonale kunstnere som malte kjente bilder med kristne og kirkelige tema, må selvsagt Adolph Tidemand (d. 1876) og Harriet Backer (d. 1932) nevnes. Som romantikere la de vekt på folkelivs­skildring og kommenterte aktuelle religiøse forhold i sin samtid, slik som i Haugianerne av Tidemand og Barnedåp i Tanum kirke av Backer.

 

Haugianerne. Av Adolph Tidemand 1852. Maleriet befinner seg i Nasjonalgalleriet i Oslo.

 

Den norske kirkekunsten i dag er, liksom i Europa for øvrig, preget av store forskjeller og nye, modernistiske, trender med hensyn til stil og materialbruk. Eksempler er Else Hagens kristus­monogram i Østerås kirke, Hannah Ryggens billedtepper, Frøydis Haavardsholms tekstilkunst og glassmalerier, Håkon Blekens glassmaleri i Vålerenga kirke i Oslo av den lille jødegutten i Warszawa-ghettoen under 2. verdenskrig, hans billedserie med motiver fra Chile og Vietnam i St. Olav kirke i Trondheim, Jakob Weidemanns nonfigurative, farge­sprakende malerier med kristne titler og Gunnar Torvunds nakne og ube­stem­melige kristus­skulpturer i Eidsvåg kirke i Bergen og Furuset kirke i Oslo, som minner om ikoner satt sammen av ulike materialer. - Innen kirkearkitekturen er den old­kirkelige basilika­formen for det meste forlatt. Den var utbredt i middel­alderen, da kristen­dommen fikk fotfeste i Norge, selv om landet den gangen først og fremst hadde mange stavkirker og énskipede steinkirker.

 

Litteratur

 

Du finner mer fyldige litteraturlister og kan lese mer om den kristne kunsthistorien i:

Tobiassen, T. / K. Norderval og H. Elstad: Kristendommen og kunst i vesteuropeisk kultur. Fagbokforlaget 2005.

Tobiassen, T.: ”Kristendommen.” Kapittel 5 i Guddommelig skjønnhet, av Geir Winje. Universitetsforlaget 2004.

 

Dessuten i:

Danbolt, G.: Norsk kunsthistorie. Bilder og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo, Det Norske Samlaget 2001.

Danielsen, R.: Reformasjonen i bilder. Reformasjons­maleren Lucas Cranach som didaktiker (2004).

Gowing, L.: A History of Art. London 1995.

Hellemo, G.: Guds billedbok. Virkelighetsforståelse i religiøse tekster og bilder. Pax 1999.

Janson, H.W.: History of Art. London 1991.

Kirker i Norge. Bind 1-3. ARFO 2000 – 2002.

 

Se også utredningen:

Kunsten å være kirke. Om kirke, kunst og kultur. Kulturmelding for Den norske kirke ut­arbeidet av Norske kirkeakademier på oppdrag fra Kirkerådet. Verbum forlag 2005.

Se også artikkelen http://home.hib.no/ansatte/tto/KREL-web/TT/Bld-did.htm av forfatteren.

 

Bildene er fotografert av forfatteren.