NYTESTAMENTLIGE TEKSTER OG TEMA - KOMMENTARER, ANALYSE OG
TOLKNING (EKSEGESE)
1
JESU
FØDSEL IFØLGE MATTEUS OG LUKAS (tillegg til II.2)
Tidspunktet for Jesu fødsel
Matteus og Lukas tidfester Jesu fødsel forskjellig,
Matteus til kong Herodes' regjeringstid, det vil si før
Et vesentlig moment i Matteus' fortelling er
stjerna over Betlehem, som stjernetydere fra Østen
ble oppmerksomme på og fulgte. De tolket det som varsel om en guddommelig
frelserkonges fødsel i Jødeland. Stjerna minner om noe man kunne lese om i GT,
nemlig ildsøylen som ledet israelittene etter flukten fra Egypt (2 Mos
13.21f.). Noe tilsvarende skriver den romerske forfatteren Vergil
om helten Æneas, at han ble guidet av en stjerne på
sin reise fra Troja til Latium. Men kan
stjernefenomenet ha vært noe mer enn et litterært symbol? Kanskje: Astronomer
nå til dags har regnet ut at en sjelden sammenstilling (konjunksjon) av
planetene Saturn og Jupiter, som forekommer med ca. 800 års mellomrom, samt et
underlig zodiaklys viste seg fra mars måned i år 7 eller
Hvis Jesu fødsel virkelig inntraff omtrent samtidig med denne stjernekonstellasjonen, er fastsettelsen av vår tidsregnings begynnelse feil. Og det kan godt hende, for vår tidsregning ble først faslagt av en irsk munk på 500-tallet på sviktende grunnlag. 25. desember var allerede på 300-tallet valgt bevisst som Kristus' fødselsdag, til fortrengsel for fødselsdagen til "den uovervinnelige sol" (Sol invictus).
Jesus er Guds sønn og Messias
I lys av forestillingene om Kristus' underfulle
opphav, slik Matteus og Lukas uttrykker, er det paradoksalt at vi i NT ikke
hører noe om dette i løpet av Jesu offentlige karriere. Angivelig skulle jo
både vismennene, gjeterne, Herodes og "hele Jerusalem" ha fått nyheten
(Matt 2.3). Dersom Maria visste om jomfrufødselen, er det rart at hun ikke
fortalte om dette til noen seinere. Tvertimot sies
det i Mark 3.21 (trolig korrekt gjengitt) at slektningene til Jesus anså ham
for å være avsindig, de sto utenfor bevegelsen hans mens han levde og ingen
melding om overnaturlig fødsel kan ha gjort inntrykk på dem (Joh 7.5, jf. Apg 1.14). Heller
ikke døperen Johannes, som sto Jesus nær, vitnet om jomfrufødselen. Det er
derfor grunn til å regne med at jomfrufødselen ved Den hellige ånd ikke hørte
med i den urkristne evangelieforkynnelsen. Men det
ble fort en populær tradisjon som etter hvert gikk inn i
trosbekjennelsen. Et eksempel fra ca. 110 er hva biskop Ignatius av Antiokia skriver:
"Vår Gud, Jesus Kristus, var et foster i Marias liv, i samsvar med Guds
plan. Han var av Davids ætt og av Den hellige ånd" (Ignatius'
brev til efeserne 18.2).
På forskjellige måter søker evangelistene å rydde unna enhver tvil om Jesu messianske ekthet. Som jødene i sin alminnelighet ventet de at Messias skulle være en ætling av kong David, og historisk er det også høyst sannsynlig at Josef - og dermed Jesus - var av Davids ætt; ingen tradisjoner setter spørsmålstegn ved det (jf. bl.a. Apg 2.25ff., Rom 1.3). Vi vet forøvrig fra kirkehistorien seinere at noen slektninger av Jesus, som ble forfulgt under keiser Domitian ca. år 90, ble regnet som etterkommere av kong David.
Men
fødselsfortellingene utelukker at Josefs farskap var biologisk! Jesus hadde i
det hele tatt ikke noe menneskelig/biologisk opphav på farssiden, ifølge
evangelistene. Da må han ha vært adoptert av Josef. I samtida var adopsjon
akseptert som juridisk fullverdig og likeverdig med fysisk slektskap.
Imidlertid er det fysiske slektskapet viktig nok. Det er forbeholdt Guds
skaperkraft (Ånden) og Maria. Jesu guddommelighet er dermed å forstå konkret,
slik Matteus og Lukas ser det. Josef er faren de jure, ikke de facto. Jesus er
ikke bare Guds sønn av funksjon eller "reint åndelig", han er det
fysisk. Han er ikke bare i sin gjerning utrustet med Ånden; han er virket av
Ånden i mors liv.
I en jødisk kontekst måtte selvfølgelig Jesu guddommelighet fra fødselen av uttrykkes på jødisk vis, med assosiasjoner til GT: Jesus ble født på en mirakuløs måte ved Guds inngripen, slik det f.eks. sies om Immanuel og fredsfyrsten at han skal fødes av en ung kvinne eller jomfru (Jesaja 7.14-17, 9.2-7 og 11.1ff.). At en engel (Gabriel) var involvert som budbærer fra himmelen, var også naturlig på bakgrunn av den tidlige jødedommen.
En slik markering av guddommelig opphav som Jesus blir tildelt, har visse (bleke) paralleller i profetlegender i GT (se f.eks. Jer 1.4f., Jes 49.1 og i NT: Gal 1.15). Og i den israelittiske kongeideologien ble kongen adoptert av Gud som "Guds sønn" selv om han var avlet på menneskelig vis (Sal 2.7, jf. 2 Sam 7.14). Det var heller ikke noen fremmed tanke at kvinner som fødte sønner for sine menn, var besvangret ved Guds hjelp. Slik sier også Paulus at patriarken Isak ble født i kraft av Ånden (Gal 4.23 og 29). I hellenismen var det utbredt forestilling at konger og andre uvanlige menn - f.eks. Aleksander den store og Platon - hadde guder til fedre. Det ble fortalt at mødrene til disse to ble gravide uten medvirkning av deres menn. Og i Egypt feiret man 6. januar jomfrufødselen til Aion, guden for tid og evighet. - Det ser ut til at evangelistene overtar en tidlig kristen legende om Jesus som fantes i flere versjoner, om hans fødsel i Betlehem som Messias og Guds sønn ved jomfru Maria. Elementer i deres materiale hadde paralleller i samtidas hellenistiske miljø, men som helhet ble legenden om Maria, Jesus og Josef utformet selvstendig i kristne kretser som sto apostlene nær. Mye tyder på at det lå politisk polemikk i budskapet deres.
Også romerske keisere ble regnet som guddommelige: På den tida da Matteus og Lukas skrev sine evangelier krevde Domitian å bli dyrket som "Herre og gud" (Dominus et deus). Men allerede Augustus (d.e. "Den opphøyde") var ansett som "sønn av en gud" (Julius Cæsar). Han var fredsherren som fikk slutt på borgerkrigene og brakte "den romerske fred" (Pax romana). Augustus' regjeringstid varte lenge og medførte stabilitet og gode tider i Romerriket.
Det er mulig at et eskatologisk dikt av Vergil, som var Augustus' venn, danner assosasjonsbakgrunn for Lukas og Matteus. Vergils 4. ekloge handler nemlig om et himmelsk guttebarn som skal fødes av en jomfru og bringe fred og lykke. Barnet skal utrydde synd, krig skal opphøre og gullalderen avløse den vanskelige jernalderen, slik at jorda blir umåtelig fruktbar, handel og sjøfart overflødig og husdyra kan beite uten frykt for løver. Vergils dikt likner på bibelske tekster om Messias og det ble av kirkefedrene ansett som en hedensk profeti om Kristus' komme. Det handler kanskje egentlig om et barn i keiserens familie, og henspiller på hellenistiske gullalderdrømmer og frelsesorakler av romerske sibyller.
Det kan være at allerede Matteus og Lukas kjente Vergils dikt i en eller annen form, og at de polemiserer mot dets assosiasjoner til hedenske frelsesforventninger knyttet til keiseren i Roma. Uansett er det i barndomsfortellingene en politisk undertone og brodd mot keiserdyrkelsen: Jesus er den egentlige "fredsfyrsten", ikke keiseren! De vise menn omtaler ham som "jødenes konge" (Matt 2.2, jf. korsinnskriften ifølge Matt 27.11,29,37). Men perspektivet er mye videre, for helt til slutt i Matteusevangeliet slår den oppstandne Kristus fast at han av Gud har fått all makt i himmelen og på jorda inntil verdens ende (28.18 og 20, jf. Menneskesønnen i Dan 7.13-14). Spørsmålet om makt er i det hele tatt et viktig tema hos Matteus; det ligger i hva som sies om Herodes i fødselsfortellingen og det kommer til syne i fristelsesberetningen, opptakten til Jesu offentlige virke (Matt 4). Se også Matt 9.8.
Jesu stamtavle hos Matteus og Lukas
Matteus og Lukas har med hver sin versjon av Jesu
stamtavle. Matteus plasserer sin versjon som opptakt til fødselshistorien (Matt
1.1-17), mens Lukas har sin som opptakt til Jesu karriere som profet, først etter
barndomshistorien og beretningen om Jesu dåp (Luk 3.23-38). Begge evangelistene
har med hovedmomentene at Jesus er Messias av kong
Davids ætt, avlet av Den hellige ånd og født av jomfru Maria i Davids by
Betlehem. Men det er viktige forskjeller mht. vinkling og detaljer: Ættelistene går kronologisk i motsatt retning, og mens
Matteus fører Jesu avstamning via kong David tilbake til patriarken Abraham,
fører Lukas den helt tilbake til Adam, det første mennesket - som han kaller
"Guds sønn".
Som vi ser, er perspektivet hos Matteus overveiende Jesu jødiske og kongelige bakgrunn, mens Lukas legger vekt på at Jesus matcher alle menneskers stamfar (jf. Luk 3.22, 9.35). De ulike perspektivene kan ses som uttrykk for at Matteus skriver for jødekristne, mens Lukas skriver for hedningekristne. Den universelle symbolikken fins hos begge, men den er tydeligst hos Lukas: Jesus representerer hele menneskeheten, han har ikke bare betydning for jødefolket, men også for hedningene.
Matteus' historie om Jesu fødsel
Det er Matteus' intensjon å demonstrere at
Jesus er Messias (Kristus) som er lovet i den gamle
pakt. Allerede hans liste over Jesu aner skal vise det. Den er laget som et kunstferdig skjema, mer
komplisert enn Lukas' versjon (som er mer tilforlatelig). Jesu ættetavle er laget av Matteus ut fra liknende lister i GT,
som 1 Krøn 2-3, Ruts bok
4.18-22, 1 Mos 5, 10 o.a. Både begynnelsen og slutten på lista viser at Matteus
legger vekt på Jesu avstamning fra kong David: Jesus er den lovede Messias av Davids ætt (jf. 2 Sam 712ff.) og samtidig oppfyllelsen
av Guds løfter til Abraham (liksom Isak, 1 Mos 18).
Som Matteus selv påpeker i 1.17, går det 14 (7 x 2) generasjoner i 3 omganger fra Abraham til Jesus, dvs. 6 verdensuker. Den 7. verdensuka er Messias' og frelsens tidsalder. Jesus tilhører dermed Israels historie. Skjemaet utelukker fire konger, men det har med fire (tvilsomme) kvinner, noe som er sjeldent. Kvinnene peker fram mot Maria Jesus’ mor, og momentet skal imøtegå mistenkeliggjøring av Maria fra jødisk side. I jødenes Talmud er det fortalt at Maria ble voldtatt av en romersk soldat ved navn ben Pantera eller ben Stada. Matteus avviser slike beskyldninger, men sier at Maria ble gravid ved hjelp av Den hellige ånd, dvs. ved Skaperens inngripen, mens hun var forlovet. Det betydde at hun ble med barn mens hun var rettslig bundet til Josef og så godt som lovlig gift med ham, men foreløpig uten seksuelle rettigheter og plikter. (En forlovelse var bindende og kunne bare oppheves med skilsmissebrev.)
Matteus antyder at
de tvilsomme kvinnene fra GT var opphøyde redskaper for Gud i hans frelsesplan.
Slik var også Maria et utvalgt redskap for Gud. Dette godtok selv Josef, som i
utgangspunktet var skeptisk. Og når han som var en rettskaffen mann og sto
begivenhetene og den mistenkeliggjorte så nær, ble overbevist om sin forlovedes
uskyld, måtte vel mennesker som sto fjernere også, bli overbevist, håper
Matteus. Jødene har ingen grunn til å sverte Maria og tvile på Jesu
guddommelige status som Davids-ætling.
Liksom Matteus konstruerer ættetavla i 1.1-17 for å demonstrere at frelseshistorien styres fra himmelen, forteller han om himmelske drømmesyn og engler som griper inn i Jesu fødselshistorie når det skjer noe avgjørende. Som Guds utsendinger regisserer engler sceneforandringene i fortellingen, f.eks. ved å tilskynde oppbrudd til og fra Egypt. Matteus demonstrerer også at messianske profetier i GT oppfylles nøyaktig på avgjørende tidspunkt og vesentlige steder, dvs. at Gud styrer begivenhetene gjennom sitt ord, slik han har lovet. Noen GT-profetier siteres direkte av Matteus (som Jesaja 7.14, Mika 5.2 og Hosea 11.1), mens han bare alluderer til andre. F.eks. baseres historien om vismennene fra Østerland som oppsøker Jesusbarnet, på en allusjon til 4. Mosebok 24.17, der det står:
En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongestav løfter seg fra Israel
og
til Jesaja 60.3 og 6:
Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din
solrenningsglans, ....
der
kommer alle fra Saba, gull og røkelse fører de med seg. Med glede forkynner de
Herrens pris. (Se også Salme 72.10-11)
Stjerne-teksten fra 4. Mosebok ble i sin tid uttalt av Bileam,
en fremmed profet eller "seer fra fjellene i øst", som velsignet
Israels folk ved slutten av ørkenvandringen (4 Mos 23.7). Bileam
står som gammeltestamentlig modell for de vis menn. De gudfryktige magierne, som Matteus kaller dem, var trolig
persiske prester, astrologer og drømmetydere med bakgrunn i religionen zoroaster. Mens Lukas forteller at de jødiske gjeterne på
betlehemsmarkene var de første som tilba Jesus, etter beskjed fra himmelen, er
det altså de fremmede vismennene, ledet av stjerna, som var de første
tilbederne, ifølge Matteus. De kom og kastet seg ned på kne for den nyfødte
kongen, slik den orientalske skikken var framfor herskere og guder. Gavene som
vismennene har med, er æresbevisninger overfor ham som er begge deler - guddommelig
hersker.
De fremmede vismennene representerer hedningefolkene som ærer og hyller Jesus. Hermed poengterer Matteus allerede i fødselsfortellingen et anliggende som var et paradoks for de første kristne: Hedningene anerkjenner Jesus som jødenes konge, mens jødene selv ikke tar vel imot ham.
På bakgrunn av GT-sitatene
kunne man tenke at det var tre konger som kom på besøk, men Matteus skriver
ikke dette; tre konger er noe som først kan belegges på 200-tallet. (På
500-tallet hadde de også fått navn: Kaspar, Melkior
og Baltasar.) Men 3-tallet ligger jo allerede i
antallet gaver: Gull, røkelse og myrra. Gullet assosieres med noe kongelig og
himmelsk, slik det seinere f.eks. ble brukt i mosaikk- og ikon-kunsten.
Røkelse, laget av hvit harpiks, assosieres med templet og prestenes
offerseremonier. Og myrra, en velluktende harpiks som man blandet i salve,
assosieres med salving av lik (jf. Mark 14.8, 16.1). Gavene symboliserer det
kongelige ved Jesus som Messias, det prestelige ved
ham som vismann og forbeder (kanskje også som offer), og det profetiske ved ham
som forkynner og utstøtt (jf. Matt 5.12), 23.29ff.). De peker derfor framover
til Jesu gjerning som voksen og uttrykker hans funksjoner og status i
frelseshistorien: I dåpen presenteres (introniseres)
Jesus som Messias (jf. Matt 3.17), i sitt virke
underviser han om Gud og åpenbarer ham som Far, og ved sin (offer)død opphøyes
han til himmelkonge og forbeder for menneskeheten. Gjennom symbolspråk
introduseres Jesus på denne måten hos Matteus og Lukas med alle sine
attributter allerede som nyfødt baby.
De jødiske skriftlærde i Jerusalem viser til
profetien i Mika 5 om Betlehem som Messias' fødested. De bevitner dermed at Jesu fødsel er i
overensstemmelse med Skriften. Men det er flere skriftord som blir oppfylt,
påpeker Matteus: Når den hellige familie ikke kan dra rett til Nasaret etter fødselen,
men må flykte til Egypt først og bli der til Herodes er død, er det fordi Hos
11.1 skal oppfylles. Der sier Gud: "Jeg kalte min sønn fra Egypt".
Matteus sammenlikner Jesu flukt fra Herodes med redningen av Moses-barnet fra
faraos drap på nyfødte gutter og med Moses' flukt fra farao (2 Mos 1.16.22 og
2.15). Som Moses, så Jesus; som farao, så Herodes: På tilsvarende måte som
barnedrapene da Moses ble født skyldtes varsler farao fikk om fødselen til
Israels befrier, varsles Herodes om Jesus, Israels befrier, og Herodes vil
drepe alle nyfødte gutter for å få has på Jesus-barnet.
Det er bare Matteus som forteller om barnemordet i Betlehem med omegn (2.17); han ser det som en oppfyllelse av Jeremia 31.15 om dødsskriket i Rama. Selvfølgelig måtte også Messias-barnet bli utsatt for og overvinne de verste trusler og trengsler helt fra begynnelsen av. Her spiller Matteus på Herodes' velkjente bestialitet. Og han sammenlikner med israelittenes flukt fra Egypt (eksodus), da Israel ble til som Guds folk. Eksodus hadde eskatologisk betydning for jødene, og navnet Jesus, som på hebraisk betyr "Herren frelser", henspiller på det nye eksodus, for Jesus skal frelse sitt folk fra dets synder, gjennom ham skal Gud være på deres side, som en høvding og en hyrde for Israel (1.21,23 og 2.6). Med Israel mener Matteus både jødefolket og kirken.
Beretningen om barnemordet har også paralleller i fortellinger som verserte om kjente herskere, bl.a. keiser Augustus: I det samme året som Augustus ble født, skal senatet i Roma ha besluttet at alle nyfødte guttebarn måtte drepes, fordi det var varslet at et kongsemne, nemlig Augustus, skulle fødes. (Men aksjonen ble ikke gjennomført, fordi alle fedre håpet at varselet gjaldt deres egen sønn -.)
Josef får en tydeligere rolle hos Matteus enn hos Lukas; han spiller en hovedrolle. Han er sentral i forbindelse med flukten til Egypt, og det er Josef og ikke Maria som får engelens budskap. Josef beskrives også som en rimelig og hensynsfull mann som ikke vil føre skam over sin forlovede. Selv om vi kan regne med at ekteskapet mellom dem er arrangert av foreldrene, er Josef glad i Maria og vil skåne henne. Han tror kanskje at hun har ligget med en annen mann som hun heller vil ha. Men en skilsmisse på grunnlag av utroskap som medfører barn, kan være fatal for en gift eller forlovet kvinne. Familieskandalen kan bli offentlig kjent, og hun kan bli utstøtt og stå uten noen til å ta seg av henne og barnet, i verste fall bli steinet til døde (jf. Joh 8.5, 3 Mos 20.10 og 4 Mos 5.11ff.). Josef på sin side risikerer å tape anseelse sosialt, for ved å ta på seg farskapet erkjenner han at han har brudt loven og forsynt seg av "forbudt frukt". Men Josef erklæres som "rettskaffen", og han er from idet han adlyder engelens oppfordring om å flytte sammen med Maria, fordi Gud vil det.
Hvorfor ble Jesus kalt "Jesus fra Nasaret", når han som Messias var født i Betlehem i overensstemmelse med Guds ord? Både Matteus og Lukas regner det lille Nasaret i Galilea som Jesu hjemsted. Matteus prøver også her å vise til Skriften, at Messias skulle kalles en "nasareer" (2.23), men det er uklart hva han mener. Matteus ordlegger seg slik at Maria og Josef rett og slett bare befinner seg i Betlehem da Maria skal føde. Men til forskjell fra Lukas, som lar reisen til Betlehem fra Nasaret skyldes romernes folketelling, antyder ikke Matteus at de kommer fra Nasaret eller egentlig hører hjemme der. Derimot flytter de til Nasaret etter oppholdet i Egypt, fordi de ikke våger å bosette seg i Judea. Sønnen til Herodes, Arkelaus, er nemlig blitt konge etter faren, og.det forekom visstnok bestialske overtramp i begynnelsen av hans regjeringstid. At det også var en sønn av Herodes som overtok styret i Galilea etter faren, ser Matteus bort fra.
Lukas' barndomshistorie, Luk 1-2
Til tross for Lukasevangeliets
verdensvide perspektiv understrekes også her forbindelsen til GT og de jødiske
tradisjonene om Messias, med andre ord Israels historie
og frelseshistorien. I 1.5 begynner nemlig Lukas å fortelle om døperen Johannes
på gammeltestamentlig vis. Johannes framstilles som en profet av gammelt merke
(jf. Luk 3.2, Jer 1.2 og Jes 38.4). Han er en ny Elia,
Messias' ventede forløper (jf. Mal 4.5), som blir
født et halvt år før Jesus. Johannes' navn er viktig, sier Lukas: Det sier noe
vesentlig om hans identitet og oppgave. Navnet betyr "Herren viser
nåde". Omstendighetene rundt Johannes' og Jesu fødsel gir også
assosiasjoner til GT: liksom Abraham og Sara var ufruktbare, er foreldrene til
Johannes gamle og forventet ufruktbare (Luk 1.7, jf. 1 Mos 18.11ff.), mens Jesu
mor, Maria, er jomfru, liksom den barnløse Hanna (jf. 1 Sam 1). Engelen Gabriel
gir beskjed om den forestående fødselen, liksom engler kom til Abraham og Sara
og forutsa Isaks fødsel (Luk 1.11ff., 26ff., jf. 1 Mos 18.2ff.). På
gammeltestamentlig vis framfører Maria en lovsang (i kirken og musikkhistorien
kalt Magnificat, Luk 1.46-54). Og Sakarja, Johannes' far, opptrer som gammeltestamentlig
profet (Luk 1.68-79, et poetisk stykke kalt Benedictus).
Personene som opptrer (Sakarja og Elisabeth, Maria, Simeon og Anna), er fromme jøder som tror på løftene i GT
og lever i håpet om Messias og frelse. Guds løfter
til patriarkene, særlig Abraham, og David understrekes av Lukas.
De mest
iøynefallende særtrekkene hos Lukas og forskjellene mellom hans
barndomsfortelling og Matteus' framstilling er som følger: Lukas trekker
døperen Johannes inn i Jesus-biografien, de to gjøres til nære slektninger
(1.36). Hos Lukas spiller Maria hovedrollen i fødselshistorien, ikke Josef som
hos Matteus. Underet med Elisabeth, Johannes' mor, er stort, men underet med
Maria er enda større: Maria har nemlig ikke vært sammen med noen mann
overhodet, mens Elisabeth har det - selv om han er gammel. Og Lukas fester Jesu
fødsel til Kvirinius' tid og virke, ikke til Herodes
den store. Marias termin og folketellingen er ikke tilfeldig men et styrt
sammentreff: Maria og Josef må til Betlehem pga. Josefs avstamning fra David,
ellers vil Jesus bli født i Nasaret og ikke i Messias'
fødeby. I Betlehem får imidlertid ikke Maria og Josef anstendig losji, fordi
det er så mange tilreisende på samme tid, og de må legge det nyfødte barnet i
en krybbe. Kanskje har Lukas tenkt at de slo seg til i en stall eller i
dyreavdelingen som var knyttet til huset til noen slektninger. Matteus sier at
de holder til i et hus (2.11). Matteus sier også at det er de vise menn som
først får beskjed separat om underet og dets betydning, mens Lukas forteller at
det er gjeterne som først får vite om det. Etter fødselen drar Maria og Josef
så hjem til Nasaret via Jerusalem, ifølge Lukas. Det er normalt en tyngre omvei;
de burde ha dratt ned til Jeriko og opp Jordan-dalen.
Men Jesus skal omskjæres på den åttende dagen ifølge Moseloven, og det sømmer
seg at dette skjer i den hellige byen Jerusalem. Der stadfestes Jesu høye
verdighet av den fromme Simeon og profetinnen
Anna, liksom Johannes' status ble bekreftet av Sakarja
i templet kort tid før.
Lukas legger til fødselshistorien en fortelling om
Jesus som 12-åring (2.14ff.). Jesus opptrer som en tidlig moden konfirmant (Bar
Mitsva), ikke hjemme i synagogen i Nasaret men igjen
i templet i Jerusalem. Der overgår han de skriftlærde i kunnskap om Gud og
loven; han opptrer tydeligvis som en rabbi og er den som både stiller
spørsmålene og den som svarer, til stor forundring blant tilhørerne. Og Jesus
tar i besittelse Guds bolig, "min Fars hus" som han sier.
Med sin bardomshistorie vil Lukas ha fram at Jesus var Messias hele sitt liv, ikke bare fra dåpen eller fra oppstandelsen av, men fra mors liv og under oppveksten. Det er imidlertid bare Lukas som har med episoden om Jesus som 12-åring i templet. Hendelsen kan ikke sannsynliggjøres historisk, men den kan ses som utvidelse og forsøk på å tette igjen hull i evangelienes bilde av Jesus. Blaant annet det såkalte Jakobs protevangelium eller Barneevangeliet fra 100-tallet bekrefter at det allerede fra tidlig i oldkirken foregikk en vekst av fortellinger om den hellige familie.
2
TEOLOGISKE
TEMA I JOHANNESEVANGELIET
Som vi allerede har vært inne på, er Johannesevangeliet - til tross for visse likheter med de tre synoptiske evangeliene - på mange måter svært forskjellig fra dem; det gjelder språk og begreper, den kronologiske oppbygningen og det teologiske ideinnholdet. F.eks. varer Jesus’ virksomhet ifølge Johannes i to eller tre år, mens synoptikerne bare lar ham virke i ca. ett år. Og det hele starter i Johannesevangeliet med at Jesus like før påske kaster ut dem som vanhelliger templet i Jerusalem med kommers; Jesus som Messias må erobre templet, som er offersted og Guds bolig (kap. 2). Hos synoptikerne, derimot, kommer hendelsen på tempelplassen til sist, like før lidelseshistorien (jf. Matt 21) Johannes ser ut til å bruke den dramatiske episoden som en slags programerklæring ved begynnelsen av Jesu karriere.
Som et førsøk på å
karakterisere Johannesevangeliet forklares i det
følgende en rekke sentrale emner og begreper. Emnene handler om Kristus - hans
unike status og triumf, om Talsmannen (Den Hellige Ånd), kjærligheten, de
kristne og framtida. Jesu jeg-utsagn behandles i
sammenheng med disse emnene. Jeg-utsagnene utgjør en
markert del av Jesu spesielle talemåter i Johannesevangeliet.
Jesus som triumfator
En triumferende Jesus viser seg i Johannes'
versjon av lidelseshistorien: Mens Jesus hos synoptikerne tegnes som avmektig
og virkelig lidende, ser vi hos Johannes en herostratisk Jesus-skikkelse som
selv tar regien over forløpet: han har ingen bønnekamp i Getsemane
(sml. Mark 14.26ff.), han bærer korset selv uten assistanse (jf. Joh 19.17, sml. Mark 15.21), han spottes ikke mens han
henger på korset (sml. Mark 15.29ff.) og han skriker ikke ut i smerte og
oppgitthet idet han dør (sml. Mark 15.37). Tvert imot er alt fullbrakt
(fullført med glans) når Jesus oppgir ånden (19.30).
Vi får inntrykk av at Jesus i Johannesevangeliet selv bestemmer om og når han skal dø: han presser fram arrestasjonen (18.1-11), han forbyr Peter å redde ham (18.10ff.), og han har initiativet og overtaket på Pilatus som utbryter resignert: "Hva er sannhet?" (19.11).
Johannes har en egenartet måte å forkynne på, han uttrykker seg paradoksalt og dobbelttydig: i det ytre ser det ut som Jesus taper, men i virkeligheten seirer han. Han blir ikke bare løftet opp på korset, men idet han blir hengt opp, opphøyes han til himmelen og Guds herlighet (3.14, 8.28, 12.34).
Påskelammet
Hos Johannes er Jesus selv påskelammet som dør.
Han dør den 14. Nisan, dagen før påske og dagen før
synoptikerne angir. I dette ligger et viktig teologisk poeng hos Johannes (jf.
1.29). Hos synoptikerne spiser Jesus påskemåltidet sammen med sine venner, og
han dør dagen etter, men hos Johannes er det ikke plass til noe påskemåltid.
Isteden for å feire påske og innstifte nattverden vasker Jesus disiplenes
føtter og tar avskjed med dem (kap. 13).
Johannes røper likevel andre steder at han kjenner kirkens sakrament nattverden: I kapittel 6, om underet der Jesus gir mat til fem tusen mennesker, er det anledning til et diskurs om "brødet fra himmelen". Også metaforen om vintreet (= Kristus) og greinene (= kirken) i kapittel 15 synes å henspille på nattverden, nemlig på vinen som bilde på Jesus’ blod (død).
Alltid den samme
Det er ingen fortelling om Jesu dåp i Johannesevangeliet. Jesus’ guddommelige status er nemlig
ikke noe som vokser fram etter hvert under hans liv på jorda. Faktisk framtrer
Kristus som Guds Sønn fra første stund - dvs. fra skapelsen av! (se nedenfor) –
og derfor trenger han ikke å bli døpt.
Likevel spiller døperen Johannes en framtredende rolle: Ved terskelen til Jesus’ virke på jorda proklamerer og bevitner døperen at Jesus er "Guds lam som bærer verdens synd" (1.29).
Seiersstemning
I Johannesevangeliet
er det heller ingen fristelsesfortelling og djevelutdrivelser (jf. eksempelvis
Matt 4 og 12), for Satan viker unna når Jesus kommer som triumfator. Her ser vi
liksom i lidelseshistorien at Gud og Jesus har regien og full kontroll, andre
rollefigurer er bare statister og marionetter.
Mens synoptikerne i Jesus-fortellingen gjentar forberedende advarsler om lidelse og nederlag, er det hele tida hos Johannes en sikker seiersstemning som baseres på at Kristus har overvunnet all motstand i verden. Den triumfen kan hans tilhengere også feire, selv om de fortsatt lever i denne verden og blir forfulgt. Den Hellige Ånd fastholder og overbeviser de kristne om dette etter at Jesus har faret opp til himmelen.
Talsmannen
Den Hellige Ånd spiller en viktig rolle som
trøster og hjelper i menigheten (14.16ff., 16.7ff., 20.22f.). Det er i denne
forbindelse ikke snakk om karismatiske personer og åndsinspirerte
visjoner, audisjoner, tungetale og helbredelser -
altså om ekstatiske fenomener som det fortelles om i urkirken
ellers i NT - men om forståelige ord som avslører og tilretteviser.
Ånden kalles Talsmannen eller Sannhetens Ånd fordi den er Kristus’ talerør overfor kirken. Kristus selv befinner seg framfor Guds trone i himmelen, der han ber for sine venner, mens Talsmannen forsvarer dem overfor deres motstandere på jorda.
Talsmannen holder ikke bare Jesus’ ord og handlinger levende ved å gjenta dem, men kommer stadig med friske meldinger fra den oppstandne og levende Herre selv. Kristus aktualiserer og tilpasser sine ord til nye situasjoner (14.26, 16.8,13). Det er Johannesevangeliet i seg selv et bevis på. Dets språkdrakt er hentet, ikke fra 20-30-årenes Palestina, men fra forfatterens sted og samtid – uten at dette kan bestemmes nærmere. (Johannesevangeliet ble særlig populært i østkirken, og det hadde muligens sin opprinnelse i hellenistisk miljø blant diasporajøder omkring år 100. Se lenger nede.)
Framtida
Når det gjelder framtidsperspektivet kan
forskjellen mellom Johannesevangeliet og synoptikerne
sies å bestå i at mens synoptikerne venter på Jesus’ gjenkomst (parusien), så er i Johannesevangeliet
det evige liv allerede blitt virkelighet for dem som tror på ham. Dommen skjer
i historien, idet man konfronteres med Jesus Kristus:
Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. (3.18, jf. 5.24ff., 6.40 og 15.22ff.).
Dette
domsaspektet hos Johannes har teologene kalt "realisert eskatologi". Men det er ikke
utelukkende snakk om realisert eskatologi hos Johannes. Man må heller tale om
"både og" eller "allerede og enda ikke". Noe ved dommen er
framtidig.
Gudsåpenbaring. Jeg-utsagnene i Johannesevangeliet
Det er påfallende hvor ofte Jesus i Johannesevangeliet selv erklærer hvem han er og hvorfor han
er kommet til verden. Han kan uttrykke seg metaforisk: "Jeg er livets brød (som er kommet
ned fra himmelen)" (kap. 6), "Jeg er verdens lys" (8.12ff.), "Jeg er døren" (10.7,9), "Jeg er den gode hyrde" (10.11ff.), "Jeg er veien, sannheten og livet" (14.6), "Jeg er det sanne vintre" (kap. 15).
Eller Jesus kan beskrive sin oppgave og funksjon:
"Jeg vitner om Faderen" (5.31ff.), "Jeg kjenner ham (som har sendt meg)" (7.28), "Jeg og Faderen er ett" (10.30), "Jeg gir mitt liv" (10.17), "Jeg er opppstandelsen og livet" (11.25), "Jeg er det sanne vintre" (15.1,5), "Jeg sier sannheten" (16.7, jf. 18.37), "Jeg er ikke av verden" (17.16).
Og han kan si like ut at han er Menneskesønnen (9.35-37), Messias (4.25f., 10.24f.) og Kongen (18.37).
Mest slående er: "Jeg er Guds Sønn" (10.36, se mer om dette nedenfor), og: "De gjerninger jeg gjør, vitner om at Faderen har sendt meg" … "Jeg er kommet i min Fars navn" (5.36,53).
Disse vitnesbyrdene må sammenholdes med Jesus-ord om Sønnen og Faderen i 3. person, f.eks.: "Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen" … "For liksom Faderen reiser opp de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende dem han vil" … "og han har gitt ham myndighet til å holde dom, fordi han er Menneskesønnen" (5.19,21,27).
Merkelig er identifikasjonen: "Jeg er Han" (8.24,28, 13.19, jf. 6.20, 18.5ff.). Det henspiller muligens på steder i GT der Gud presenterer seg noe gåtefullt (jf. 2 Mos 3.14, 5 Mos 32.39, Jes 43.10; alle steder står det i Septuaginta, den greske oversettelsen av GT: egå eimi, dvs. "jeg er" eller "det er jeg"). Når Jesus sier: "Jeg er Han", trer han altså fram i en teofani som gudsåpenbarer.
Disse "jeg-er"-utsagnene må selvfølgelig også ses i sammenheng med andre tredjepersons-uttrykk og karakteristikker av Kristus som forfatteren uttaler direkte eller indirekte gjennom aktører i fortellingen, f.eks. "Ordet" (1.1,14, jf. 6.68), "Guds lam" (1.29,36), "verdens frelser" (4.42), "profet(en)" (6.14, 9.17), "Israels konge" (1.48, jf. 6.15, 12.14), "Guds Hellige" (6.69).
Det største
I de andre evangeliene er Jesus forsiktig med å
peke på seg selv, idet han forkynner Guds rike. Men når han opptrer som Israels
lærer og utreder Moseloven liksom en rabbiner, dvs. læremester, slik han
opptrer i Bergprekenen (Matt 5-7), er han meget selvbevisst og myndig:
"Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere … ". Her opptrer Jesus
som noe mer enn en rabbi, Han er en ny Moses eller en profet.
I Johannesevangeliet tiltales Jesus mange ganger med "Rabbi" (1.38,48, 3.2, 4.31, 6.25, 9.2, 11.8, jf. 13.13ff.). Men det er samtidig tydelig at han er noe langt mer enn en overlegen lovtolker; han er selve oppfyllelsen av Loven, intet mindre enn det sanne lyset som fullstendig avslører menneskenes løgn om seg selv, han er det grunnleggende skaperordet som gir liv og som oppvekker fra de døde, han er brødet fra himmelen som alle er helt avhengig av og som opprettholder livet, han er verdens frelser og dens dommer, ja, til og med dens skaper fra før verden ble skapt (1.1-4, sml. 1 Mos 1, Ordsp 8). Kristus er Guds unike og siste åpenbarer. Etter ham kommer det ingen ny avsløring av hva som er livets innerste mening og mål – kjærlighet uten forbehold. Som det står i verset som er kalt "den lille bibel":
For så høyt har Gud elsket verden at han gav
sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt,
men ha evig liv.
(3.16)
"Den
enbårne Sønn" er den eneste Sønn Gud har (se også 1.14,18 og 3.18). Dette
henspiller på en kjent gammeltestamentlig fortelling som ble tolket profetisk
(typologisk), nemlig historien om Isak, patriarken Abrahams eneste, ekte og
dyrebare sønn, som skulle ofres (1 Mos 22, av jødene kalt "Aqeda"). Isak ble ikke ofret - han ble reddet i siste
øyeblikk og erstattet av et får som ble slaktet. Men Kristus ble ofret både som
Sønn og som påskelam.
Guds Sønn
"Jeg er Guds Sønn" sier Jesus som
svar på spørsmålet fra jødene om han er Messias
(10.36, jf. 24). "Guds Sønn" forekommer noen ganger i Johannesevangeliet (1.34,49, 3.17, 5.25, 19.7). Temaet
berørte tydeligvis kjernen i kontroversen mellom synagogen og kirken; jødene
oppfattet det som gudsbespottelse at Jesus ble kalt og kalte seg Guds Sønn
(jf. 5.18). Det er ikke ment fysisk men juridisk, i tråd med jødisk forståelse
og kristen tradisjon: Messias ble Guds Sønn idet Gud
adopterte ham (jf. Sal 2.7, sml. 2 Kong 11.12, Apg
13.33, Rom 1.4).
Mer pregnant er imidlertid betegnelsen Sønnen. Skal vi forstå jeg-utsagnenes egentlige innhold, er dette et nøkkelord som belyser Jesus’ unike status ifølge Johannesevangeliet. Johannes vil at betegnelsen "Guds Sønn" skal være reservert for Jesus. Han får det fram ved å si "den enbårne Sønn", men faktisk enda tydeligere med bare "Sønnen".
Johannes vet at alle mennesker kan betegnes som Guds barn eller sønner (jf. 1.12f. og 20.17), men han vet også at Jesus kalte Gud sin egen far på en karakteristisk måte (5.18) og at han har en eksklusiv sønnestatus. Sønnen relateres derfor alltid til (den himmelske) Faderen (3.35f., 5.19ff., 31ff., 10.30, 14 pass.). Sønnen kjenner viljen til han som har sendt ham og taler sant (6.38, 7.28f., 16.7). Ved hjelp av kategorien "utsendt" får Johannes fram det nære kjennskapet og forpliktende forholdet som Jesus har til sin overordnede. (Vi kan sammenlikne med en kurer og herold, profetene i GT og apostlene i NT, eller våre funksjoner representant, delegat og ambassadør.) Johannes støtter seg her til en juridisk regel som kjennes fra jødedommen: "En utsendt er som han som har sendt ham". En som er valgt ut til å representere, må vise lojalitet og lydighet (3.34f.). Han kan nok oppfattes som en underordnet tjener (15.20), men det som får størst vekt hos Johannes er Sønnens (funksjonelle) identitet med Faderen (14.10f.): Jesus har alle fullmakter og taler på vegne av Gud med den samme autoritet som ham. Sønnen bringer Faderens autentiske budskap (veien) om sannheten (virkeligheten) og livet (kjærligheten, jf. 14.6).
Johannnes bruker også "Menneskesønnen" som tittel på Jesus, særlig når hans kosmiske rolle og opphøyde status er tema; Faderen har satt sitt segl på Menneskesønnen (1.51, 3.13f., 5.27, 6.27,53,62, 8.28, 9.35f., 12.23,34, 13.31). Jesus er intet mindre enn Guds enestående representant og medarbeider blant menneskene.
Men relasjonen som består mellom Sønnen og Faderen definerer begge gjensidig. Derfor sier Jesus det alt avgjørende om Guds vesen gjennom sin tjeneste eller misjon i verden. Kjærligheten som Sønnen viser, innebærer ikke bare hans hengivenhet i forhold til sine venner, den demonstrerer også hans lydighet vis à vis Faderen (5.19f., 10.17, 15.9f.). Fordi han er Guds enestående og myndige ambassadør, må vennene adlyde hans bud (14.21ff.).
Forestillingen om identitet mellom Faderen og Sønnen gjør også de andre jeg-utsagnene i Johannesevangeliet forståelige. Når Jesus sier: "Jeg er livets brød" , "Jeg er verdens lys", og "Jeg er den gode hyrde", da sier han egentlig hvem Gud er. Det er Gud selv som er livets kilde, det er han som opplyser og avslører, og det er han som gir sitt liv for menneskene.
Kjærlighetens vitner
Vi har tidligere
påpekt at den historiske Jesus med all sannsynlighet har hatt en unik
forståelse av Gud som Far, og at han har omtalt seg selv som Menneskesønnen.
Han dannet også en ny familie med "flat" struktur utfra
forståelsen at alle som har Gud til Far elsker hverandre gjensidig. Kjærlighet
er med ett ord det mest dekkende for relasjonen mellom medlemmene i farshuset. Ved å gå i døden frivillig ville Jesus vise at
Gud gir seg hen til sine menneskebarn, uten å stille betingelser og uten å
kreve gjengjeld. Ifølge Johannes var dette også Jesus’ oppfatning om sitt
oppdrag (Joh 10.17, 12.27), og slik ville han at hans
venner skulle fortsette med det og vitne om det. De skulle også være utsendte,
dvs. apostler:
Dere skal elske hverandre som jeg har elsket
dere.
Ingen
har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner (15.12f.),
og:
Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske
hverandre.
Som
jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.
Har
dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at
dere
er mine disipler
(13.34f.; jf. 1 Joh 3.16,23).
Ikke
latt i stikken
Ovenfor pekte vi
også på at Den Hellige Ånd eller Talsmannen skulle komme til trøst og hjelp for
de kristne som levde i angst etter at Jesus var borte (kap.
14 og 16). Jesus sier i den forbindelse i sin avskjedstale:
Jeg skal ikke la dere bli igjen som
foreldreløse barn, jeg kommer til dere. …
Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg
dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og
motløshet
(14.18,27).
Jesus
går bort, men han kommer snart igjen. D-dagen er
gjennomført på Golgata, men V-dagen gjenstår. I
mellomtida skal hans unike seierskrefter (og ikke Pax Romana)
herske og Ånden gi støtte til menigheten. Kristus skal komme for å skille
lysets barn fra mørkets barn og bekrefte den dommen som de allerede har påført
seg selv: "Til dom er jeg kommet til denne verden" (9.39, jf.
3.17-21, 12.46f.). Motstandere og venner har allerede røpet seg i møtet med
Jesus, ja, de to gruppene har levd side om side på jorda fra skapelsen av. I
den siste dommen skal gruppene bli identifisert og atskilt.
3
BERETNINGENE OM JESU MØTE MED
JERUSALEM, HANS LIDELSE, DØD OG OPPSTANDELSE
Jesu inntog i Jerusalem
(Matt 21.1-11)
Synoptikerne samstemmer i at den første
dramatiske handlingen som førte til at Jesus ble arrestert, var at han reid på
en eselfole og fikk istand noe som liknet en kongelig
prosesjon opp til Jerusalem.
Etter kronologien til Markus må prosesjonen
ha funnet sted på søndagen (Palmesøndag), mens det etter Matteus' mer
sammentrengte tidsplan skjedde på mandagen. - Jesus så på opptrinnet som en
oppfyllelse av profeten Sakarja 9.9 om den
rettferdige og ydmyke framtidskongen som bringer seier og Guds rike. Folkemengden
ble begeistret over denne messianske symbolhandlingen. De hyllet Jesus og sang
om "Han som kommer i Herrens navn" fra kongesalmen Salme 118 i GT.
Men noen skulle snart bli forarget på profeten fra Galilea.
Jesus renser templet (Matt 12-13 par.)
Etter inntoget oppsøkte Jesus templet. På
tempelplassen begynte han å velte handelsbodene og
drive ut kremmerne og pengevekslerne. Hos disse kunne man kjøpe offerdyr, og langveisfarende jøder fikk veksle penger i den forbindelse.
Med sin rasering ødela Jesus ikke bare for pilegrims- og turistnæringa; han
truet hele tempel- og offervesenet. Det mektige presteskapet ble provosert og
skeptisk (Mark 11.18-19).
Opptrinnet på tempelplassen var også inspirert
av bestemte skriftsteder (jf. Jes 56.7, Jer 7.11). Selv om det ikke er helt
lett å forstå meningen her med utsagnet fra Skriften om at Guds hus skal være
et bedehus for alle folkeslag og ikke en røverhule, antyder også dette et
messiansk program. Når Jesus renser templet, er det ikke en fanatisk
impulshandling fordi han i et øyeblikk av skuffelse over kommersen som har tatt
overhånd, koker over av hellig vrede. Jesus er heller ikke en (marxistisk)
revolusjonær opprører som hisser til voldelig oppstand mot undertrykkende makthavere.
Det han setter i scene skal snarere forstås slik at han på Guds vegne gjør krav
på herredømmet over templet, han tar det i besittelse. Når Jesus inntar Israels
religiøse sentrum, klargjør han det for Guds komme til sin egen bolig ved
tidenes ende.
Stridssamtaler, belæring og apokalyptisk vekkerop (Matt 21.18-25.46)
I fortellingene om Jesu siste dager får
evangelistene fram en tiltakende spenning. Jesus hadde dratt opp til Jerusalem
for å erobre det religiøse sentrum, feire påske og dø. Han var tydeligvis selv
fullstendig klar over at reisen ville bli skjebnesvanger. Ja, gode grunner, som
inntoget og tempelrensingen, taler for at Jesus fra første stund med vilje
satte de jødiske myndighetenes velvilje og tålmodighet på prøve, slik at
"snøballen" begynte å rulle. Han regisserte selv spillet om sitt eget
martyrium. (Dette er tydeligst understreket i Johannesevangeliet.
I Jerusalem økte motstanden mot Jesus i
løpet av få dager. Den første positive mottakelsen blant massene svingte etter
hvert over i en unison forakt. Derimot var tempelpersonalet bare negative, og
de utarbeidet planer for å få brakt Jesus til taushet.
Det var enda et par dager til påske og de
usyrte brøds høytid. Jesus kom i sammenstøt med prestene og de skriftlærde om
sin egen myndighet og om forholdet til skattemyndighetene. Til sine disipler
prekte han og talte i liknelser om Guds rike, de dødes oppstandelse,
Menneskesønnen og Messias, trengslene og historiens
slutt som nærmet seg. Han advarte mot de skriftlærde, og han profeterte at
templet snart skulle bli jevnet med jorda (Matt 24.1-2).
Fortettet spenning
Myndighetene ante fare. De var redde for uro
blant befolkningen og for romernes represalier. Påsken var en av
valfartshøytidene, og påskelammet kunne bare slaktes i templet i Jerusalem.
Derfor kom det ekstra mange pilegrimer til byen, både fra Palestina og fra
diasporaen.
Jerusalem hadde normalt (ifølge utregninger
foretatt av Joachim Jeremias) ca. 25-30 tusen
innbyggere, men under påsken kunne antallet øke til det femdobbelte på grunn av
tilstrømmingen til templet.
Fra Antonia-borgen
tett inntil templet fulgte romerne massenes bevegelser med argusøyne. De
"hang" over byens jødiske ledere og tempelvakten som hadde ansvaret
for ro og orden. Stemningen var nervøs, og jødene planla på et tidlig tidspunkt
å likvidere Jesus.
Allerede da Jesus var i Betania,
et lite forsted til Jerusalem, og lot seg salve (dvs. innvie) til sin
forestående prøvelse, hadde de jødiske lederne i hemmelighet bestemt seg: Jesus
måtte dø (Matt 26.1-13).
Disiplene skjønte lite av det hele. Men én
av dem, Judas Iskariot, synes å ha gjort forsøk på å
forstå hva som sto på spill. På eget initiativ gjorde han felles sak med
prestene og viste seg villig til å ofre sitt vennskap med Jesus for deres
"større" sak (Matt 26.14-16). Under det siste måltidet som Jesus
hadde med sine disipler, ble Judas avslørt (Matt 26.17-25). Men han ble ikke
stanset.
Nattverden innstiftes (Matt 26.17-29)
"Nattverd" betyr kveldsmåltid.
Nattverden er kirkens hellige måltid som på liturgisk vis samler opp i seg
betydningen av Jesu liv og død, hvilket er det mest sentrale i den kristne tro
(jf. 1 Kor 11.23-26). Ifølge evangeliene innstiftet Jesus nattverden under det
siste måltidet han hadde med sine nærmeste disipler. Etter romersk og gresk
regnemåte var det på en torsdag, og så døde Jesus på fredagen, før den hellige
sabbaten satte inn
Siden det ikke bekreftes av evangeliene at
Jesus og disiplene spiste lammekjøtt (bare brød og vin nevnes), kan det være at
evangelistene mente at Jesus selv var påskelammet. Johannesevangeliet
får dette best fram (jf.
merknad).
Nattverden var Jesu testamente til
disiplene. Den var også et motstykke til og en radikal nytolkning av jødenes
urgamle feiring av utferden fra Egypt (eksodus), som var påskens hovedinnhold.
I lys av sin forestående lidelse, død og oppstandelse, redefinerte Jesus
innholdet i påskefesten. Brøringspunkter var
befrielse fra undertrykkelse og frelse fra dødens krefter, sett i et
eskatologisk perspektiv. Vi kan si at Jesus i.o.m. nattverden erobret og kristianiserte jødenes påske.
Judas hadde allerede vært i kontakt med de
jødiske lederne før påskemåltidet. Det er vel ikke sikkert at han fullt ut
forsto konsekvensene av hva han involverte seg i da han tok kontakt med
øversteprestens folk (26.14), og at han ikke kjente til deres radikale planer
om å drepe Jesus. Kanskje hadde han ønske om å handle samfunnsbevisst, eller
kanskje det betydde mest for ham at han fikk penger for samarbeidet - vi vet
ikke. Hjelpen som Judas ga, besto trolig i at han oppga passende sted og
tidspunkt for pågripelsen. Dessuten hjalp han til med å identifisere Jesus ved
å gi ham et kyss under aksjonen i Getsemane-hagen.
Det fortelles at da Judas etter hvert så
hvordan tingene utviklet seg, angret han det han hadde gjort og hengte seg
(Matt 27.3-10). Jesus var redd for det som snart skulle skje med ham selv (Matt
26.37ff.).
Ifølge synoptikerne var det jødiske
myndigheter som lot Jesus arrestere (Matt 26.47ff.); Johannes antyder at det
også var romerske. Jesus ble så brakt inn til forhør i jødenes høye råd, Sanhedrin. Mens forhøret gikk for seg, nektet Peter tre
ganger for at han kjente Jesus. Jesus ble så overlevert til romerne, Pilatus forhørte ham og felte endelig dom.
Rettsakene mot Jesus (Matt 26.57-68, 27.11-26)
Det er tvilsomt om referatene fra de to
forhørene av Jesus bygger på rettsprotokoller. Fortellinegene
har mer preg av øyenvitners informasjon og av hva man på etterskudd trodde
hadde skjedd. Opplysningene er ispedd teologisk refleksjon og tolkning: det er
mer enn vanlig historie som utspiller seg, det er frelseshistorie. Dette
aspektet styrer presentasjonen.
Disiplene var med under arrestasjonen i Getsemane, og de kan ha fortalt om det de opplevde. Peter
kan ha sagt noe om sin egen fornektelse, noe kan ha sivet ut fra forhørene i Sanhedrin og hos Pilatus, og noe
kan bero på det allmenne kjennskapet man hadde til slike rettsprosedyrer.
Dessuten kunne man følge Jesus, etter at han var spottet, pisket og kronet med
torner, på veien til Golgata. Og innskriften over Jesu
kors sa en god del om sakens kjerne (se nedenfor). Men det kan også være
legendariske eller fiktive innslag i materialet, som at soldatene kastet lodd
om klærne til Jesus. I slike tilfeller var det GT(!) som ga fortellerne
informasjon om hva som skjedde (sml. Matt 27.35 med Sal 22.19; Matt 27.51-53
med Esek 37.12f.).
Jødene anklaget Jesus for blasfemi, dvs.
gudsbespottelse, fordi han gjorde seg til Messias og
Menneskesønnen (Matt 26.63ff.). For dette var det dødsstraff, ble det hevdet.
Men jødene under romernes styre hadde ikke selv myndighet til å eksekvere en
dødsdom. Derfor utnyttet de den politiske trusselen som kunne ligge i anklagen,
og utleverte Jesus til de romerske myndighetene, for romerne var svært
engstelige for messianske urostiftere. Og Pilatus så
sitt snitt til å bedre forholdet til jødene. Men han ordnet seg slik at
ansvaret for dødsdommen ble lagt på folket (Matt 27.1ff.).
Korsfestelsen (Matt 27.31-66)
Jesus ble henrettet på romersk vis, ikke ved
steining som jødene ville benyttet. Det skjedde ifølge synoptikerne på dagen
før sabbaten, dvs. på fredag ettermiddag 14. Nisan.
Det måtte skje i hast før sabbaten samme kveld (begynnelsen
på 15. Nisan, jf. Matt 26.5).
I Johannesevangeliet
fortelles det at Jesu dødskamp ble relativt kort (Joh
19.28-37). Til vanlig var torturen som korsfestelse innebar, en langpining, medmindre beina til offeret ble knust. Men Jesus døde etter
"bare" tre timer uten at beina hans ble knust (Joh
19.36). Johannes er aleine om denne opplysningen; den minner om GTs påbud om lytefrie offerdyr (jf. 2 Mos 12.5,46, Sal
34.21). Kanskje er Johannes her styrt av GT mer enn av det virkelige
hendelsesforløpet. Det er også bare Johannes som opplyser at en soldat stakk et
spyd i sida på Jesus.
Jesus ble henrettet
blant forbrytere, en på hver side. Ifølge Matteus hånte de Jesus (Matt 27.38ff;
Lukas er mer nyansert her, jf. 23.39ff.). Andre som så på, spottet ham også.
Men i dødsøyeblikket var Jesus mest fortvilet over at han var sviktet av Gud
(Matt 27.46). Imidlertid er det bare Markus og Matteus som hevder at Jesus
skrek: "Min
Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"(sitat fra Sal 22.2). Lukas har isteden det fortrøstningfulle: "Far, i dine hender overgir jeg
min ånd!"(sitat fra Sal
31.6). Mens Johannes lar Jesus rope triumferende: "Det er fullbrakt!"(19.30, jf. Johannes
til dette).
Korsinnskriften
Det var vanlig å angi grunnen til dødsdommen på
en plate øverst på korset. På Jesu kors sto det skrevet: "Jødenes
konge". (Johannes har en lengre tekst: "Jesus fra Nasaret, jødenes
konge".) Innskriften var ment som spott mot Jesus og som en advarsel til
andre som måtte ha tilsvarende ambisjoner som han. Men innskriften kunne også
oppfattes som en positiv omtale, slik de kristne gjorde. Jødene kunne oppfatte
den som en provokasjon (jf. Joh 19.21f.).
Evangelistene har forskjellige opplysninger
om hvem som sto ved Jesu kors. I tillegg til romerske vakter var det flere kvinner,
kvinner som hadde fulgt Jesus i Galilea. Den mest sikre i tradisjonen synes å
være Maria Magdalena. Bare Johannes nevner at Maria, Jesu
mor, sto ved korset. Og bare én av de tolv disiplene var der, nemlig "den
disippel som han hadde kjær", dvs. Johannes (jf. Joh
19.26).
Andre vennligsinnede personer som nevnes i
forbindelse med Jesu lidelseshistorie er Simon fra Kyréne,
en tilfeldig forbipasserende som blir pålagt å bære korsbjelken for Jesus, som
selv ikke makter det (Matt 27.32), og Josef fra Arimatea
(Matt 27.57). Josef var muligens rik og et medlem av Sanhedrin,
men sympatisk innstilt til Jesus. Josef stilte sin egen grav til disposisjon og
sørget for at Jesus fikk en verdig begravelse. Grava var hogd ut i en klippe
og hadde en stein rullet foran inngangen.
Bare Matteus skriver at romerske soldater
ble utplassert ved Jesu grav (27.62-66). Prestene husket at Jesus hadde sagt at
han skulle stå opp igjen etter tre dager, og derfor måtte vaktene sørge for at
disiplene til Jesus ikke stjal liket. Man trengte et bevis mot påstanden om
oppstandelse (16.21).
Oppstandelsen
Det Matteus skriver om de romerske gravvaktene,
opplyser oss om at det fra første stund verserte rykter om at Jesu døde legeme
ble stjålet, og at det ble hevdet at Jesus var stått opp fra de døde under
henvisning til den tomme grava.
Etter å ha fortalt om hvordan det egentlig
forholdt seg med den tomme grava (28.1-10) - at en engel hadde åpnet den og
snakket til kvinnene, og at kvinnene også hadde møtt Jesus selv - forklarer Matteus
at ryktet om likrøveri var de jødiske ledernes
påfunn: Vaktene ble betalt av jødene for å si at disiplene kom om natta og
stjal legemet.
Alle synoptikerne påpeker at kvinnene søndag
morgen kom tilbake til den samme grava som de hadde sett Jesus bli lagt i;
ingen forveksling av Jesu grav med en tom grav fant sted, understreker de. Men
det er kun Matteus som går grundig inn på spørsmålet om gravrøveri i
forbindelse med Jesu oppstandelse. Riktignok er Johannes inne på spørsmålet (Joh 20.2,13,15), men på en annen måte: det er Maria Magdalena som oppdager at grava er tom og som tror at noen
har flyttet Jesu legeme til et ukjent sted. Men straks ser hun den oppstandne
Jesus og blir klar over sammenhengen (jf. merknad).
Markus er den som klarest får fram at troen
på Jesu oppstandelse ble til uten at noen egentlig hadde sett hvordan
oppstandelsen faktisk skjedde (Mark 16.1-8). Ja, Markus har heller ikke noe å
fortelle om at Maria og kvinnene så Jesus; de så og snakket bare med en engel.
Deretter, sier Markus, "gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende
og forferdet. De sa ikke et ord til noen; for de var redde". Og dermed slutter
Markusevangeliet; ingen fortalte noe som helst! Når
det så faktisk etter hvert eksisterte kristentro og tro på oppstandelsen, kom
det av at Kristus hadde vist seg for disiplene i Galilea, det var i Galilea og
ikke i Jerusalem troen oppsto (jf. 16.7).