Se på liljene på marken, ... selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem (Matt 6.28);
Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise (Matt 15.32).

Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt (Joh 12.24).

Dramaet om Jesus’ liv og skjebne, slik NT framstiller det, utspant seg i Judea under kong Herodes den store (Jesus' fødsel i Betlehem), i Galilea under tetrarken Herodes Antipas (for det meste) og under den romerske prefekten i Jerusalem, Pontius Pilatus (korsfestelsen). De nøyaktige tidspunktene for Jesus’ fødsel, hans virke og hans død kan ikke fastslås med sikkerhet (se nedenfor). Man regner det som mest sannsynlig at han vandret omkring og forkynte i 2-3 år og ble drept i år 30 eller 33 (se 1.2, jf. merknad).

Trolig ble Jesus avgjørende inspiret av døperen Johannes, og det var kallet til selv å forkynne at Guds rike er nær som dreiv ham til frivillig oppbrudd da han var om lag tretti år gammel eller vel det (Matt 4.12-17; se også 19.12, Luk 4.14-30). Men hvor begynte vandringen, hva mer vet vi om stedet han kom fra og områdene der han virket?

Jødeland
De jødiske områdene Judea, Samaria og Galilea utgjorde størsteparten av det romerske Palestina på Jesus' tid. Judea betegner i NT ikke bare det gammelisraelittiske stammeområdet Juda, men også Samaria i nord og Idumea (Edom) i sydøst. Juda/Judea ligger bak ordet Jødeland brukt som navn på hele området vest for Jordanelva.

Som i Israel i dag bød Palestina og dets forskjellige landskap på Jesus' tid på store variasjoner med hensyn til topografi, klima og nedbør, vegetasjon og grøderikdom. Fra den fruktbare smale kystsletta langs Middelhavet stiger landet mot øst. De nord-sør-gående høydedragene hører sammen med fjellformasjoner som strekker seg fra Lille-Asia til Afrika.

Sør i Judea er det ørken og karrig bergland som går over i Negevs høyslette. Hebron ligger på nesten 1000 meter over havet, mens Jerusalem ligger ca. 800 m.o.h. Derfra går det en dalsenkning bratt nedover til Jerikosletta og Dødehavet (Salthavet i Bibelen). Geologisk står dalsenkningen her i forbindelse med Jordandalen som hever seg nordover til Gennesaretsjøen, videre til Hulesjøen (sumpland i bibelsk tid) og til Jordans kilder i Dan-området, ved foten av Hermonfjellet i Syria. I sør går dalsenkningen, Arava, over i Akababukta og står i forbindelse med Rift Valley i Kenya i Øst-Afrika. Dette er jordas dypeste kløft.

Dødehavet tar imot vann fra Jordanelva. Dets vannspeil ligger nesten 400 meter under havnivået. På sitt dypeste er sjøen hele 790 m.u.h., den har ikke noe utløp, men det foregår en enorm fordampning, og derfor er vannet meget salt- og mineralholdig.

Galilea
Galilea strekker seg fra Libanon i nord til Samaria i sør. Fruktbart sletteland og dalstrøk veksler med bevokste avrundede bakker og goldt fjellandskap. Nedre-Galilea omfatter Jisreelsletta med det karakteristiske Taborfjellet (590 m.o.h.) og Megiddo-høyden. Jordanelva og Gennesaretsjøen ligger i øst. (Gennesaretsjøen er også kalt Galileasjøen, Tiberiassjøen og, på hebraisk, Kinnéret.). Ut mot Middelhavet ruver Karmelfjellet. På Jesus' tid var kystområdet en del av Fønikia.

Områdene opp mot Libanons grense og det gamle stammeterritoriet Dan utgjorde Øvre-Galilea med steder som Safed og det gamle Cæsarea Filippi (i dag: Banjas). Meron, det høyestliggende stedet i Øvre-Galilea, ligger på 1200 m.o.h.

På Jesus' tid (som nå) gikk en større ferdelsevei fra nord til sør ned gjennom Jordandalen, på østsida. Skulle man til Jerusalem, noe som var særlig aktuelt i forbindelse med de religiøse valfartsfestene, dro man via Jeriko, der det var en overgang over Jordanelva. Fra Jeriko kom man lettest ut til kysten i vest via Jerusalem.

En gammel storvei som bandt Egypt sammen med Syria og Mesopotamia, var Via Maris, "Sjøveien". Via Maris gikk langs kysten over Sjaronsletta, bøyde av mot øst over Jisreel gjennom Megiddos pass og gikk enten sør for Gennesaret (om sommeren) eller nord for sjøen (om vinteren).

Det var (er) grovt sett bare to årstider i området: fra november og til april er det vinter og regntid, og fra mai til oktober tørketid og sommer med innhøsting. Klimaet er subtropisk, men i Jeriko tropisk med høy fuktighet og tidvis over 50 varmegrader i skyggen om sommeren.

På høyereliggende steder, som i Jerusalem, kan det være snø om vinteren. (Men det er bare på Hermon snøen blir liggende.) Pga. de store høydeforskjellene varierer nedbøren sterkt. Det er mest regn ved kysten og i vestvendte fjellstrøk. Sørover langs Jordan er det svært tørt og vilt. - En meget tørr og varm sørøstlig vind med fint ørkenstøv (arabisk: Hamzín) er plagsom i flere dager i strekk seinvinters og om våren.

I bibelsk tid var landet skogkledd, og det må i stor grad ha fortonet seg annerledes enn det vi kan se i dag, selv om nitid skogplanting i løpet av de siste vel femti åra har endret landskapet en del. Nok vann og sikre forsyninger både for menneskene og naturen har alltid vært et stort problem i Palestina/Israel.

Som i dag var det på Jesus’ tid godt med dyrkbar jord i Galilea. Langs Jordanelva i Huledalen var det grønt, og det halvsirkelformede området av sletteland ved Gennesaretsjøens nordvestbredd hørte til blant de mest fruktbare områdene i hele Israel (jf. Josefus). Det ble dyrket druer, oliven, fiken, korn, grønnsaker, urter og lin. Husdyr – særlig småfe - fant godt beite, og i selve sjøen var det fisk til mat og arbeid for befolkningen.

Men landet var trolig overbefolket, og det var store forskjeller mellom rik og fattig. Byene – der jordeierne ofte bodde – sugde rikdommene til seg, skattene både til Roma og til Jerusalem (tempelskatten) tynget, og mange ble tvunget til å gå fra gård og grunn. Det var knapphet på mat: nær 100% av jorda var oppdyrket, men likevel var det mange som sultet og måtte tigge, og noen ble omstreifere og røvere. Folket var sårbart pga. utarming. Bare en liten krise skulle til for å skape desperasjon i folket. Et sabbatsår - hvert sjuende år, da jorda skulle hvile - virket ekstra belastende.

Den ujevne fordelingen av godene førte til politisk uro. Noen – som selotene - dannet røverbander og organiserte oppstander og gueriljaangrep mot makthaverne, mens andre – som døperen Johannes og Jesus – skapte pasifistiske alternativbevegelser. Alle tolket situasjonen religiøst og begrunnet sine handlinger utfra jødiske tradisjoner. De mest radikale esseerne flyktet ut i ørkenen og isolerte seg som en "Israels rest", mens fariseerne dreiv indremisjon og religiøs opplæring av hele folket. Det aristokratiske prestepartiet saddukeerne hadde ingen fordeler av motstand mot makthaverne.

I.2    HERODES DEN STORE OG HANS ETTERFØLGERE

"Det skjedde i de dager" (jf tidslinje)
De fleste av NTs skrifter ble til i andre halvdel av det første århundre e.v.t., men de refererer til steder i Palestina og hendelser som for det vesentlige utspant seg i tiårene før. Dersom vi tar med barndomshistoriene om Jesus som Matteus og Lukas forteller, beveger vi oss omkring begynnelsen av vår tidsregning; hvis vi følger Matteus, er vi tilbake til slutten av Herodes den stores kongedømme, ca. år 7 f.v.t. (jf. Josefus); hvis vi følger Lukas, er vi muligens tilbake til år 6 e.v.t., det året Herodes’ etterfølger i Judea, Arkelaus, ble avsatt av romerne. Dette året ble Palestina lagt inn under provinsen Syria, og den romerske legaten i Syria, Kvirinius (Publius Sulpicius Quirinus, se Cyrenius), holdt en folke- og eiendoms-telling for å få oversikt over Arkelaus’ verdier (Luk 2.2, jf. Josefus).

Keiser Augustus som Pontifex Maximus (øversteprest). Augustus preget mynter der han framstilte seg som en guds sønn.

Det er visstnok også mulig at Kvirinius hadde oppdrag i Palestina for keiseren mens Herodes den store var konge. En innskrift som er funnet i Italia, kan tyde på det. Men om han i så fall var legat i Syria og utførte en folketelling også ved den anledningen, er ukjent. Kanskje Lukas blander sammen de to oppdragene. (Jf. gjennomgangen av Jesus' fødselshistorie.)  Dersom Jesus ble født ca. år 7 f.v.t. og begynte som selvstendig predikant etter døperen Johannes, var han om lag 37 år gammel da han sto fram. Han ble da tatt av dage som Messias-pretendent ca. 38 eller 40 år gammel.

Herodes den store
Herodes den store hadde en kraftig innflytelse på forholdene i Palestina i sin samtid og lenge etterpå; han bestemte det politiske klimaet som hersket der også på Jesus' tid.

Herodes var lojal overfor romerne. Han var meget ambisiøs, opportunistisk og uten skrupler, og hans vei til tronen svært brutal. Allerede som guvernør slo han hardt ned en revolt i Galilea, rettet mot faren, og han drepte opprørerne uten lov og dom. Han la seg dermed ut med jødenes høye råd (Sanhedrin eller Synedriet), noe som nesten kostet ham livet. Straks Herodes ble konge, lot han myrde 45 innflytelsesrike medlemmene av rådet, og seinere byttet han øversteprester (som ledet rådet) slik det passet ham. Som en følge av dette vekket han mistenksomhet og motstand. Han drepte alle sine mulige rivaler.

Herodes fikk etter hvert mange liv på samvittigheten, bl.a. drepte han sin kone Mariamne, hennes bror, mor og bestefar. Også sine to sønner med Mariamne tok han av dage (i 7 f.v.t.). Tre år etter drepte han sin eldste sønn. Drapene hang sammen med vedvarende hoffintriger og bitter strid om arvefølgen, og Herodes ble paranoid. Keiser Augustus skal ha kommentert Herodes' brutalitet på denne måten: "Det er sikrere å være Herodes’ svin enn hans sønn". Denne siden ved ham finner gjenklang i Jesus’ fødselshistorie, i beretningen om barnemordet i Betlehem (Matt 2.13ff.).

Selv om han alltid regjerte vilkårlig som despot og f.eks. krevde tunge skatter og inndro manges eiendommer, var likevel Herodes’ regjeringstid stort sett preget av fred og økonomisk framgang for folket. De mange offentlige byggearbeidene han satte i gang – som akvedukter, bad, teatre, veddeløpsbaner, palasser, festningsverk og byer - ga arbeid, brød og jord til utallige mennesker. Herodes hjalp også jøder i diasporaen og satte i sving storslåtte byggeprosjekter i utlandet, f.eks. i Damaskus og på Rhodos. Handelen blomstret og folkemengden økte, ikke minst i pilegrimsbyen Jerusalem.

Prakten og kvaliteten på det Herodes fikk bygget, sto ikke noe tilbake for det som romersk ingeniørkunst utrettet. Mest kjent er det store, flotte templet i Jerusalem, "det andre templet" (der 11 000 mann skal ha arbeidet i ni år), festningen på fjellet Masada i ørkenen og byen Cæsarea ved Middelhavet med den svære, kunstige havna. I ytre glans liknet Herodes' Palestina på Salomos kongedømme, men Herodes ble verken elsket eller sett opp til, slik Salomo ble, tvertimot.

Etter sin far styrte Herodes Antipas som landsfyrste (tetrark) i Galilea samt Perea øst for Jordan. Han var tetrark helt til 39 e.v.t., da han ble forvist til Lyon i Gallia av den nyinnsatte keiser Caligula pga. intriger (jf. Josefus). Tetrarken Filip styrte over området nordøst for Gennesaretsjøen til 34. Etter Antipas og Filip var Herodes Agrippa I. hersker over hele Herodes den stores gamle rike inntil romerne tok direkte kontroll over området i 44. Deretter ble Herodes Agrippa II., Antonius Feliks og Porkius Festus stattholdere, tre figurer som opptrer i fortellingen om Paulus i Apostlenes gjerninger (fra kap. 23).

Herodes Antipas
Liksom sin far bygget Herodes Antipas i Galilea mye og flott. Han bidro til fred mellom Partia (Persia) og Roma og vant internasjonalt ry som mekler mellom stormakter, idet han heller løste tvister gjennom diplomatiske midler enn på slagmarka. Men jødene mislikte Antipas pga. hans livsførsel og hans bygging av byen Tiberias på en gammel jødisk gravplass ved Gennesaretsjøen.

Tiberias hadde i hovedsak en befolkning av jøder, og som den første jødiske byen i Palestina ble den organisert som en hellenistisk polis med byråd. Det var også provoserende at kongen lot sin kone, Herodias, bo i byen. I jødenes øyne hadde han giftet seg ulovlig med Herodias som egentlig var brorens kone. Men Antipas søkte å unngå unødige provokasjoner, og det er mulig han plasserte Herodias i den nye byen, istedenfor i den eldre hovedstaden Tsippori, for å unngå å irritere de vennligsinnede jødene, "herodianerne", i sistnevnte (jf. Matt 22.16). Men Antipas kunne være uberegnelig. Selv om han var kjent som en mild person, tvang han f.eks. mange til å bosette seg i Tiberias. Negative rykter om ham verserte nok blant folk flest i Galilea.

Mot romernes utsending Pilatus i Judea tok Antipas parti for jødene av hensyn til deres religiøse følelser. Også i historien med halshoggingen av døperen Johannes tegnes Antipas til en viss grad som respektfull mot jødene, om enn svak for kvinnelisten (se nedenfor). Men han var redd Johannes og kan ha fryktet Jesus (Matt 14.1ff., Luk 9.7-9).

Det er mulig at Jesus henspiller på Herodes Antipas i sin forkynnelse, som i liknelsen om den ubarmhjertige medtjeneren (Matt 18.23ff.) og liknelsen om kongesønnens bryllup (Matt 22.1ff.). Jesus var klar over Antipas' betydning og trakk seg unna da han ante fare (jf. Matt 14.1,13, Luk 13.31f.).

Pontius Pilatus
I årene 26-36 e.v.t. var Pontius Pilatus, som lot Jesus henrette, stattholder eller prefekt i Judea (jf. Josefus). Tiberius var da keiser i Roma (14-37). Øversteprest i Jerusalem i tidsrommet 18-36 var Josef Kaifas (jf. Joh 11.49).

Mye tyder på at Pilatus var realpolitiker i forhold til jødene, men han kunne og opptre uklokt og brutalt. Bl.a. drepte han folk uten rettergang, benyttet seg av bestikkelser, satte opp romerske emblemer i Jerusalem, noe som krenket byens hellighet, og han tok av tempelkassa til verdslige formål (jf. Josefus). Lukasevangeliet 13.1 opplyser at Pilatus en gang lot noen galileere drepe og deres blod blande med offerblod. Han provoserte jødene grenseløst, og de kritiserte ham sterkt. Pilatus kan i en slik sammenheng ha utnyttet saken mot Jesus for å vinne deres gunst. Etter en episode der Pilatus lot sine soldater drepe noen messianske samaritanere, ble han kalt til Roma og stilt for retten, anklaget for vold og maktmisbruk. - Ifølge usikre kilder fra 300-tallet skal han på keiserens ordre ha begått selvmord i år 39.

I.3    JESUS FRA NASARET

I.3.1    STEDETS BETYDNING

Messianske forventninger
Som nevnt spilte geografien en vesentlig rolle i de messianske forventningene. Grunnleggende begivenheter som hadde funnet sted gjennom Israels historie og som skulle skje i framtida, var knyttet til konkrete steder og områder i landet. Galilea var slett ikke noe unntak i så måte. Det er mye som taler for at da Jesus brøyt opp fra sitt og sine og kastet seg ut i en usikker tilværelse, var han inspirert av tradisjonene og forventningene som var knyttet til Galilea. Matteus tolker Jesus' virke der som oppfyllelse av profeten Jesajas' ord om messiansk frelse (Matt 4.12ff., jf. Jes 9).

Jesus kom fra Nasaret i Nedre-Galilea. Til dette området var det knyttet messianske forestillinger spesielt til stedene langs nordenden av Gennesaretsjøen, innenfor de gamle stammeområdene Sebulon og Naftali (Matt 4.15f., 10.5f.). Der samlet Jesus en flokk rundt seg på tolv disipler. Det var et signal om at frelsen var nær, da alle Israels tolv stammer - også de ti stammene i nord (Nordriket) - skulle gjenreises og hele Guds folk bli ett. Slik hadde det vært i Israels gullalder, etter Josvas erobring av landet og under kongene David og Salomo (jf. Luk 22.30, Joh 11.52).

Nasaret
I evangeliene kan Jesus identifiseres som "Jesus fra Nasaret" og de kristne kalles "nasareere", slik det fortsatt heter om kristne på hebraisk: nåtsrím (sg.: nåtsri, jf. Matt 21.11, 26.71, Mark 14.67, Luk 4.34, Apg 2.22, 6.14, 24.5). Sannsynligvis kommer navnet fra nétser, som betyr rotskudd og henspiller på det tilsynelatende døde stamtreet til Isai (Jesse), kong Davids far, som igjen skal skyte skudd av roten (Jes 11.1). I følge NT het Jesus' foreldre Josef og Maria. Om Maria får vi vite noe i NT (se nedenfor), men vi hører ytterst lite om Josef. Imidlertid kan vi slutte oss til at han var av Davids ætt og trolig kom fra Betlehem eller hadde sine slektsrøtter der. Han var snekker eller tømrer, et yrke som Jesus sannsynligvis også ble opplært i (jf. Matt 13.55). (Ifølge seinere kristen tradisjon, Jakobs Protevangelium, het Marias foreldre Anna og Joakim.) Etter Jesus' fødsel i Betlehem flyttet familen til Nasaret (Matt 2.1 og 22f.).

Nasaret var en ubetydelig liten fjellandsby med bare få innbyggere da Jesus vokste opp der. Stedet ble først og fremst kjent fordi det etter hvert ble knyttet til Jesus og de kristne. I jødiske kilder er Nasaret ikke lagt merke til, og utsagnet i NT "kan det komme noe godt fra Nasaret?" synes treffende for stedets generelle omdømme under Jesus’ oppvekst (Joh 1.46). Imidlertid kan man blant ætlinger av kong David som (eventuelt) bodde der – mellom dem Jesus selv - ha pleiet messianske forventninger i lys av bibelord som Jesaja 9.1f. og 11.1ff. om Fredsfyrsten og Immanuel (jf. Matt 3.16, 4.15ff., Luk 1.79, Rom 15.12).

Når det gjelder opplevelsen av tilhørighet i et miljø som det Jesus vokste opp i, var det normalt familien med husfaren og landsbyen der man fikk husly, mat og klær, og der alle kjente alle, som ga identitet og satte grenser mot verden utenfor. Nettverket man tilhørte var homogent og gjerne selvforsynt. Solidariteten begrenset seg i første rekke til dem man hadde omgang med i det daglige, fra dem kunne man vente støtte. Til gjengjeld ventet omgivelsene lojalitet og konformitet. Falt man utenfor, ble man stedløs og livet var truet (jf. Matt 8.20, 16.25). Utenfor huset og landsbyen bodde de fremmede. De ble sett på med en viss skepsis, og med dem delte man ikke så lett sitt brød. Selv om gjestfrihet var en dyd, skulle det mye til før en fremmed ble akseptert og tatt inn i bordfellesskapet. Et måltid sammen med andre var i seg selv tegn på anerkjennelse og vennskap.

Men visse faktorer pekte ut over familien og landsbyen. Større byer i nærheten hadde i virkeligheten innflytelse på livet i en relativt lukket landsby, især dersom de ga arbeid og handelsmuligheter til landsbybefolkningen, og når jordeierne bodde der. Administrative sentra gjorde seg også gjeldende gjennom skatteinnkreving og beslutninger som ble fattet der, samt konkret nærvær gjennom lojale magistrater, soldater og tollere. Tollerne var som oftest jøder som hadde gått i tjeneste for den suspekte øvrigheten, de ble derfor sett ned på som medløpere og folkeforrædere.

Spesielt to byer som lå langt unna, hadde stor betydning, nemlig Roma og Jerusalem. Jerusalem hadde et økonomisk og et helt spesielt religiøst grep på alle jøder pga. ofringene der, som mål for pilegrimsreiser ved de tre store valfartshøytidene (særlig påsken) og gjennom den årlige tempelskatten. Fra gammelt av hadde Jerusalem eller Sion en opphøyd status i alle jøders bevissthet, de tyngste religiøse tradisjonene pekte mot Davids og Salomos legendariske hovedstad. Også Jesus måtte dit – for å erobre det religiøse sentrum og gjøre Davids by til sin. Evangeliene i NT er bygd opp slik at de følger Jesus' vandring fra Galilea til Jerusalem.

Som vi har sett hadde Herodes den store styrket Jerusalems status og glans. Byen knyttet fortsatt jødene sammen etter at riket hans ble splittet opp. Jødenes felles arv av religiøse og nasjonale forestillinger løftet blikket ut over den snevre rammen man til daglig befant seg innenfor. De bandt alle jøder sammen gjennom generasjonene og på tvers av sosiale og geografiske grenser; jødene i diasporaen og Roma hørte også med i det jødiske fellesskapet.

Synagogen som institusjon vokste fram utover landet, og i synagogegudstjenesten ble håpet om religiøs og politisk frihet for jødefolket som helhet, holdt levende.

Det fantes nok spørsmål som skapte spenning og splittelse blant jødene, så som synet på Skriften (GT) og hvilken holdning som var rett i forhold til de fremmede makthaverne og deres medløpere – først og fremst prestene i Jerusalem. Men håpet om grunnleggende frihet og frelse, eller med andre ord messianske forventninger, var felles.

Nasarets større naboer
Nasaret lå i nærheten av profeten Jonas hjemsted, Gat-Hefer. Mot sør kunne man se ut over den fruktbare Jisreelsletta med den krigsomsuste festningsbyen Megiddo (Harmageddon). En times gange mot nordvest lå den store byen Tsippori (gresk: Sepphoris). Tsippori er ikke nevnt i Bibelen, og det er merkelig, for byen var Herodes Antipas' administrasjonssentrum i regionen og hadde på Jesus’ tid en stor blandingsbefolkning på ca. 30 000.

At Tsippori ikke nevnes i NT, fortoner seg enda merkeligere, dersom det var tilfellet at Jesus’ besteforeldre på morssiden, Anna og Joakim, bodde i Tsippori - slik tidlig kristen tradisjon forteller. Men mangelen på eksakt informasjon om dette kan ses som utslag av den generelle tendensen til at denslags biografiske data ikke betydde noe for de nytestamentlige fortellerne og forfatterne. Vi vet f.eks. heller ikke hvilken opplæring og skolegang Jesus fikk (jf. Joh 7.15), om han var arbeidsløs, hvorfor han var ugift og hvorfor han egentlig forlot Nasaret, sine foreldre og søsken for å slå seg ned i Kapernaum (Mk 6.3, Matt 12.46-50, sml. Joh 2.3-5,12, 7.3,5,10, 19.25-27). Johannesevangeliet forteller mer nyansert enn synotikerne om forholdet mellom Jesus, hans mor og brødre. Ifølge Apostlenes gjerninger 1.14 kom de til tro på Jesus seinere.

Heller ikke den raskt voksende byen Tiberias sørvest langs Gennesaret, som Antipas gjorde til hovedstad ca. år 20, er omtalt i NT. Og det er minimalt med opplysninger om Betsaida-Julias ved nordøstbredden av sjøen - et viktig sted der Jesus utførte mirakler og flere disipler kom fra (Matt 11.21, Joh 1.44) - og de til dels betydelige hellenistiske byene som var i forbund med hverandre i det nære Dekapolis-distriktet, på tetrarken Filips område (Matt 4.25).

Både Tsippori og Tiberias, hvor mange jøder bodde og arbeidet, ga grobunn for håndverk og handel, og man kan spørre seg om ikke byggeboomen der også ga arbeid til folk som Jesus levde blant, mellom dem hans egen far, Josef, og eventuelt ham selv som snekkere (jf. Matt 13.35). Men dette vet vi ikke noe sikkert om; vi kan ikke trekke holdbare slutninger fra det generelle bildet til enkelttilfellet Jesus. Kanskje kom han fra fattige kår, og det er mulig at hans far døde tidlig (jf. Joh 2.12).

Mangelen på opplysninger i NT om de store byene i Galilea kan være en indikasjon på at Jesus faktisk holdt seg utenom de hellenistiske sentrene. Det var trolig helt bevisst og av ideologiske (frelseshistoriske) grunner at han oppsøkte landsbygda og mindre jødiske bosteder som lå i skyggen av de dominerende byene. Jesus oppfattet det slik at han ikke var sendt av Gud til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk (Matt 10.5-7, 15.24, sml. Mark 1.35-39, Luk 19.10). Og disse menneskene var ikke borgerskapet i byene, men landbefolkningen. Kanskje Jesus også ville unnlate å provosere makthaverne og overklassen med sin forkynnelse om Guds makt, et budskap som ikke var uten politisk innhold og brodd. Men han var ikke fientlig innstilt til ikke-jøder! (Kristendommen var ikke en byreligion i sitt første stadium, men ble det ganske fort etter Jesus’ død, jf. Apostlenes gjerninger.)

I.3.2    JESUS TRER FRAM

Kapernaum
I Markusevangeliet fortelles det at Jesus begynte å forkynne i Galilea etter at døperen Johannes var blitt kastet i fengsel (Mark 1.14ff.). Matteus poengterer at Jesus forlot hjemstedet Nasaret og slo seg ned i Kapernaum ved Galileasjøen (Matt 4.12f.). Men Lukas forteller mer om hvorfor Jesus flyttet fra Nasaret (Luk 4.14-30): En sabbat holdt Jesus preken i synagogen i Nasaret. Han prekte over en tekst fra profeten Jesaja (Jes 61.1f.) som han aktualiserte og utla messiansk. Dette likte tilhørerne dårlig, de ble rasende og fordrev Jesus fra byen. - Teksten som Jesus prekte over, kan forstås som hans egen programerklæring:

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige.
Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri.
(Sml. Matt 4.12-17.)

Det lå flere tettsteder ikke langt fra Kapernaum. Ginnosar var en landsby i nærheten. Og Magdala (eg. "Fisketårnet"), der Jesus' disippel, Maria Magdalena, kom fra, skal ha vært en stor by litt nord for Tiberias i det første århundret. Den jødiske historikeren Flavius Josefus oppgir (overdrevet?) så mange som 40 000 innbyggere i Magdala (jf. Josefus). De levde i stor grad av fiske. Bare kort avstand fra Kapernaum, over på tetrarken Filips territorium i øst, lå Betsaida med et betydelig antall innbyggere. Disiplene Peter og Andreas kom fra Betsaida. (Det lille stedet Tabga (gresk: Hepta Peges = De sju kilder) som lå like vest for Kapernaum, er i tradisjonen knyttet til den store fiskefangsten og brødunderet, Luk 5.1ff., Matt 14.13ff., jf. 15.32ff.)

Som vi har vært inne på: Av de geografiske opplysningene om Jesus’ virksomhet som NT gir, ser det ut til at han var influert av de bibelske tradisjonene fra profeten Jesaja. Han var også påvirket av Elia- og Elisja-tradisjonene, og han utførte tilsvarende frelseshandlinger som disse gammeltestamentlige profetene. F.eks. var han aleine i ødemarka like etter at han ble kalt, han vandret omkring på steder der Elia og Elisja gjorde mirakler, og han rakk helt til Tyrus og Sidon i grenseområdet der Elia også hadde vært (Mark 7, 1 Kong 17). Som Elisja i Sjunem på Jisreelsletta hadde vekket opp en gutt fra de døde, gjorde Jesus tilsvarende i nabobyen Nain. Han helbredet en ikke-jødisk offiser og han utførte matunder (Luk 7-9, sml. 2 Kong 4-5).

Liksom Elia – men også Moses – forbindes med tilstedeværelse på fjell ved viktige anledninger (se bl.a. 1 Kong 18, 19, 2 Kong 1.9), taler Jesus til folket om Guds egentlige vilje på Saligprisningenes fjell, og på Forklarelsens fjell settes han i forbindelse med de store profetene Moses og Elia, idet han blir bekjent som Messias (Matt 5.1, kap. 16-17, 28.16). Jesus var i utgangspunktet påvirket av døperen Johannes, som igjen var direkte inspirert av Elia, bl.a. av klesdrakten hans (Matt 3.4, 2 Kong 18). Jesus ser ut til å ha vært klar over dette forholdet. Særlig tydelig er det hos Lukas (kap. 4): I forbindelse med sin skjebnesvangre programtale i synagogen i Nasaret sammenlikner Jesus seg faktisk direkte med Elia og Elisja i GT. Og i Matteus 11.14 identifiserer han Johannes med den nye Elia, som jødene ventet på.

Jesus og døperen Johannes
Jesus var disippel av døperen Johannes - Johannes døpte ham i Jordanelva. Johannes var en streng botspredikant som ventet at Gud skulle holde dom over verden i den nærmeste framtid. Med sin renseslsesdåp ville han gi folket en siste sjanse til syndsbekjennelse og omvendelse, slik at de kunne være istand til å overleve dommen. Lukas sier at Johannes var av presteslekt. Han sier også at Johannes sto fram i år 29 (Luk 3.1f.). Tidspunktet for Jesus' framtreden kan da ha vært ca. år 30 (jf. ovenfor).

Forholdet mellom Jesus og døperen er ikke entydig i NT. Bildet vi får i evangeliene er at Jesus nokså snart etter dåpen gikk sine egne veier. Han trådte sannsynligvis fram som selvstendig forkynner da Johannes ble kastet i fengsel (Matt 4.12). Det ser ut til at de to prekte offentlig og henvendte seg til alle med omtrent det samme budskapet (jf. Matt 3.2 og 4.17), nemlig at Guds rike er kommet nær. Men Jesus dannet sin egen gruppe av tilhengere (disipler eller elever), han døpte ikke folk (jf. Joh 4.2) og han la litt annet i begrepet "Guds rike" enn Johannes. Det var også slik at mens Johannes ventet på Guds rike, så Jesus det allerede virksomt i sin egen framtreden.

Mens Johannes ifølge evangeliene var usikker på om Jesus virkelig var Messias, satte Jesus på sin side Johannes klart høyere enn en (vanlig) profet. Jesus ga Johannes rett mht. Guds rikes komme (Matt 11.9), men han trakk andre slutninger av det: At Gud viser seg, er godt nytt, en melding å glede seg over (gresk: evangelion), ikke et tungt budskap fylt av dom og forbannelse for alle (Matt 9.14f.). Men også Jesus kunne som Johannes refse sine motstandere og de fattiges fiender (jf. Matt 3.7ff. og 12.34, 23.33).

Det må, som antydet, ha vært en viss spenning mellom Jesus og døperen Johannes. Det kommer også fram i tekstene på denne måten: På den ene siden sier Johannes beskjedent: "Han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å ta av ham sandalene" (Matt 3.11, jf. Mark 1.7, Joh 1.27). På den andre siden spør Johannes tvilende: "Er du den som skal komme (dvs. Messias) eller skal vi vente en annen?" (Matt 11.3).

Markus og Matteus viser et nyansert bilde av forholdet mellom Johannes og Jesus. Det var en påtakelig forskjell på de to personenes livsholdning (ethos): Johannes var en streng asket, mens Jesus kunne kalles "en storeter og vindrikker" som nøt livets gleder (Matt 11.18f.).- Noe karikert kan vi kalle døperen Johannes' domsforkynnelse for apokalyptisk eskatologi, mens Jesus' forventning om gudsrikets nærvær og komme var etisk eskatologi.

Lukas framstiller Johannes som Jesus’ fetter og tegner et mer harmonisk forhold mellom de to enn det Matteus og Markus gjør. Lukas setter Johannes inn i frelseshistorien som den siste gammeltestamentlige profeten og som forløper for Jesus Messias (Luk 16.16).

En tilsvarende eller enda mer underordnet stilling har døperen Johannes i Johannesevangeliet. Der sier han om Jesus:

Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, for han var til før meg (1.15);
Jeg er (bare) en røst som roper i ødemarken: Gjør veien rett for Herren (1.23);
Se, der er Guds lam som bærer verdens synd (1.29,36);
Han skal vokse og jeg skal avta (3.30).

Evangelistene Matteus og Markus gir en noe annen og spesiell begrunnelse for Johannes' død enn Josefus. (Lukas mangler til dette.) Matteus forteller at Johannes først ble fengslet av Herodes Antipas fordi han refset kongen for ekteskapsbrudd (14.3f.): Antipas hadde skilt seg for å gifte seg med sin halvbror Filips kone, Herodias. Men et slikt giftermål var i strid med jødisk lov, og det sa døperen Johannes ifra om. Deretter ble han halshogd fordi Herodias under sin fødselsdagsfeiring lurte sin datter Salome og sin mann til å ta hevn (14.6ff.). Datteren danset så godt at kongen ville gi henne hva hun så ønsket seg til belønning; hun ønsket seg Johannes’ hode på et fat (merknad).

Mange av jødene så med skepsis på Herodes Antipas fordi han i deres øyne stjal sin svigerinne og giftet seg med henne. Jesus kaller ham for "den reven" (Luk 13.32). Men det kan også bety at Herodes Antipas var en luring fordi han oppnådde sine mål gjennom diplomati.

Jesus’ messiasverdighet og selvbevissthet
På basis av oppstandelsestroen og det som ble fortalt om Jesus, bekjente de første kristne ham som Kristus, dvs. Messias. Dette kommer ofte og tydelig til uttrykk i de nytestamentlige tekstene; kristustroen er en grunnleggende og selvsagt forutsetning i NT som helhet. Imidlertid er det ikke like klart hvorvidt (den historiske) Jesus selv omtalte seg som Messias. Noen forskere tar det for gitt at når NT-forfatterne bruker messiasbetegnelsen, fortsetter de med å bruke den i overensstemmelse med det Jesus selv hadde gjort. Andre mener at dette er tvilsomt og at Jesus heller kalte seg Menneskesønnen.

De som hevder at Jesus sannsynligvis ikke omtalte seg selv som Messias, peker på at han i evangeliene er reservert i forhold til det, at han faktisk forbyr disiplene å gjøre det (særlig i det eldste evangeliet, Markus) og at det var andre som utropte ham til Messias, først og fremst bøddelen Pontius Pilatus! Innskriften Pilatus lot sette på korset - "Jesus fra Nasaret, jødenes konge" – var kanskje ironisk ment (Matt 27.37). Tittelen ga assosiasjoner om håpløse politiske aspirasjoner hos en knekket fiende av den romerske overmakten. En våpenløs drømmer fra det ukjente Nasaret hadde i møte med romernes krigsmaskin vist seg som en latterlig narrekonge. Korsinnskriften var dermed en advarsel til andre kongespirer og politiske opprørere blant jødene.

I romersk tid kunne messiasskikkelsen oppfattes som en politisk rival og leder for en voldelig frigjøringsbevegelse (jf. Apg 17.7). Jesus kan ha blitt sett i sammenheng med disse forestillingene. Når han talte om Guds kongerike, innebar det befrielse av mennesker, områder og steder som var i andres makt. Slik ble også demonutdrivelsene hans forstått som utrensking og fordrivelse av undertrykkende makter (Matt 8.28ff., 12.22ff.). Kanskje Jesus var inderlig klar over den politiske faren som hans forkynnelse innebar, og at han bevisst søkte å unngå den politiske sammenblandingen? (Jf. Joh 6.15, 11.54; 1 Krønikebok 22.10.) Men selv brukte Jesus bare fredelige midler.

Jesus’ gudstro
Vi har allerede i det foregående implisitt sagt en god del om Jesus’ gudstro. En nærmere omtale av et par karakteristiske trekk ved hans gudsbilde kan utdype vår forståelse: Paradoksalt nok trodde Jesus at den himmelske kongen som snart skulle ta kommandoen over verden, avsette de onde maktene og gi de utstøtte oppreisning, han lar samtidig "sin sol stå opp over gode og onde, og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett" (Matt 5.45, sml. Luk 6.35). Han er nådig og rettferdig mot alle og gir til dem som trenger det, uten å kreve gjengjeld.

Denne oppfatningen av Gud synes å ha sin bakgrunn ikke bare i det Jesus sluttet av det han så i naturen, men av en egenartet opplevelse av Gud som Far. Man kan feste lit til Gud liksom til en omsorgsfull far som holder sin hånd over huset og barna. Når vi mennesker utfra reint menneskelig erfaring tar for gitt at jordiske fedre gir sine barn brød og ikke stein, og ikke ormer men fisk, når vi ber dem, er det desto større grunn til å regne med at vår himmelske Far gir oss gode gaver (Matt 7.9-11).

Det er farsbildet som dominerer i bønnen Fadervår som Jesus lærer sine disipler å be, selv om også kongeattributtene skinner igjennom: "Komme ditt rike ... For riket er ditt, makten og æren …" (Matt 6.9ff.) Himmelkongen er først og fremst far! – ikke fjern, farlig og fryktinngytende, men nær, mild og tilltvekkende. - Kanskje denne oppfatningen av Gud hørte med til Jesus' messiasbevissthet (jf. 2 Samuel 7.14).

En grunnleggende følelse av trygghet levde Jesus på selv, han etterliknet den i sin omgang med syke, svake og utstøtte – ja, selv fiendene - og han prekte om den som en ny basis for livet under Guds (konge)herredømme. I Guds rike deler man med hverandre, alle er søsken og ingen herre som undertrykker de andre. Guds rike er alternativ til alle kjente maktstrukturer (Matt 20.24-28, 23.8-12). Når man lar Gud være Far, dannes en ny familie av dem som gjør hans vilje (Matt 12.50, jf. Joh 1.12f.).

Blant leddene i bønnen Fadervår møter vi også begjæring om mat: "Gi oss i dag vårt daglige brød". Mat og sult er tema som finnes flere steder i tekstene om Jesus, og det å skaffe føde og dele på godene synes å ha vært en oppgave og en "hodepine" for de kristne etter ham også (jf. Apg 2.44f., 6.1ff.). Det ser ut til at Jesus og hans tolv disipler for sitt eget livsopphold var avhengige av støtte fra en krets av bofaste og andre mennesker som var sympatisk innstilt til ham, og som innimellom ga mat og losji (Matt 8.14, Mark 14.3ff., Luk 8.1-3, 10.38ff.).

Tryggheten som Jesus følte for at den himmelske Far sørger for de elementære behovene, ga ham ryggdekning til å bryte opp fra hjemstedet og starte med tomme hender (Matt 10.8-11). Han sa til sine nye familiemedlemmer, som forlot alt og hadde god grunn til å bekymre seg for sitt livsopphold, at de ikke skulle være engstelige, for livet er mer enn maten, kroppen mer enn klærne, og de har en Far i himmelen som kjenner til hva de trenger, og som skaffer dem det:

Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere verd mer enn de? (Matt 6.26).

Foruten gudsbetegnelsen Far brukte Jesus ifølge evangeliene også andre ord og vendinger som ser ut til å ha vært særegne for ham, så som "Menneskesønnen" og "amen". Matteus gjengir "amen" 30 ganger (Markus 16 ganger). Mens ordet vanligvis hørte hjemme til slutt ved bønner, som tilslutning fra menigheten, fungerte det som innledende forsikring og bekreftelse når Jesus talte: "Ja, sannelig!: …". Det var nesten som en ed. I Johannesevangeliet (pass.) bruker han det til overmål gjentakende og understrekende: "Sannelig, sannelig, sier jeg dere …."

I.3.3 LIKNELSER, TALER OG MIRAKLER

Innledning
Når Jesus opptrådte, gjorde han ifølge evangeliene to ting: han talte og han handlet. Jesus lærte eller forkynte evangeliet om Guds rike og han gjorde undere eller mirakler som han satte i forbindelse med Guds nærvær. Disse to aspektene ved Jesus' virke gjør Matteus eksplisitt oppmerksom på i 4.23 og 9.35 (se også Mark 1.39). Matteus forteller om mange liknelser og mirakler av Jesus, men i kapittel 8-9 samler han en rekke underberetninger, og i kapittel 13 tematiserer han Jesus' liknelsestale. I 13.34 generaliserer Matteus og sier at Jesus ikke talte til folket på annen måte enn i liknelser, så karakteristisk var det, og han forsøker å forklare hvorfor. I 9.1-8 gir han en forklaring på hvorfor Jesus utførte mirakler. Matteus støtter seg her til det Markus hadde fortalt før ham (jf. Mark 2 og 4).

Jesus' liknelser
Jesus talte om Guds rike i liknelser. En liknelse er til vanlig en analogisk bildetale med eller uten sammenlikningsledd (som, liksom). Den typen liknelse som har sammenlikningsledd, kan settes på formelen x = y, f.eks.: "kloke som slanger" (Matt 10.16), "tro som et sennepsfrø" (Matt 13.31) eller "Himmelriket kan lignes med en surdeig som en kvinne la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret" (Matt 13.33). En liknelse uten sammenlikningsledd er en metafor, der bildet står istedenfor selve saken, f.eks. "den reven" om Herodes Antipas (Luk 13.32; se ovenfor), "dere er verdens lys" (Matt 5.14) eller Jesus' tale om den trange og den vide port, den breie og den smale vei (Matt 7.13), som er en utvidet metafor. Jesus' mange "jeg er"-utsagn i Johannesevangeliet er metaforiske, f.eks.: "Jeg er døren" eller "jeg er den gode hyrde" (Joh 10).

Ifølge Matteus innledet Jesus ofte liknelsene sine med: "Himmelriket kan (sammen)lignes med …" "Himmelriket" eller "Himlenes rike" er omskrivning for "Guds rike" (dvs. Guds kongeherredømme, malchút sjamájim på hebraisk), idet Jesus (Matteus) på jødisk vis av pietet og respekt søkte å unngå å si "Gud" eller bruke navnet hans (Jahvé). Markus og Lukas skriver "Guds rike". Uansett kan vi slå fast at Jesus benyttet liknelsessjangeren i sin gudsrikeforkynnelse. Selv om jødene var vant med poetiske uttrykk og bildetale fra GT og fra sine lærde rabbineres bibelforedrag, var Jesus trolig en spesiell kløpper i denne kunsten.

Generelt skal Jesus' liknelser i NT tjene som forkynnende lærestykker og illustrasjoner på hvordan Gud handler og hvordan hans herredømme realiseres. Ved hjelp av eksempler fra noe som er kjent for folk i sin alminnelighet, opplyser Jesus tilhørerne gjennom å skape mentale bilder hos dem. På enkle måter peker han på forhold i naturen og situasjoner i dagliglivet, slik som i den nevnte liknelsen om surdeigen, liknelsen om skatten som var gjemt i en åker (Matt 13.44) og liknelsen om sauen som gikk seg bort (Matt 18.12-14). Den førstnevnte sier at Gud arbeider i det stille men effektivt og med store ringvirkninger, slik som brøddeig gjærer og hever seg; den andre at Guds rike er dyrebart og meget attraktivt; den sistnevnte at hvert enkelt individ er uendelig mye verdt i Guds øyne og at Gud i sin barmhjertighet setter alt inn på å redde det.

De vanlige liknelsene er gjerne korte og beskriver noe dagligdags som folk kjenner seg igjen i. En lengre type liknelse, som NT har mange av, er parabelen (av gresk: parabolé, oppstilling ved siden av hverandre). Parabler er fiktive fortellinger i fortid, gjerne med ett poeng som skal understrekes. Poenget skal illustrere en religiøs sannhet eller en moralsk holdning, og det kan komme overraskende. Eksempler på parabler er fortellingene om den ubarmhjertige medtjeneren (Matt 18.23 ff.), arbeiderne i vingården (Matt 20.1 ff.) og den bortkomne sønnen (Luk 15.11 ff.). Parabelen kan ofte bare bli forstått av en informert elite.

Fire andre fortellinger, som bare fins i Lukasevangeliet og vanligvis nevnes sammen med liknelsene (selv om dette kan diskuteres), kan karakteriseres som eksempelfortellinger. Det er: den barmhjertige samaritanen (10.30 ff.), den rike bonden (12.16 ff.), den rike mannen og Lasarus (16.19 ff.) og fariseeren og tolleren (18.9 ff.). Disse fortellingene har egentlig ikke noe bilde som skal overføres, de er simpelthen (mer eller mindre fiktive) illustrasjoner fra virkeligheten. De er konsentrert om menneskers atferd og har moralske forbilder og etterlikning som tema.

For mange bibelkyndige er det eksempelfortellingen om den barmhjertige samaritanen (Luk 10) og liknelsen om den bortkomne sønnen (Luk 15) som er de mest kjente av Jesus' liknelser. I tillegg kommer vel såmannsliknelsen i Matt 13: Liknelsen om såmannen (evangelieforkynneren) og såkornet (evangeliet, Guds ord) i Matt 13.1-9 + 18-23 er en allegorisk liknelse der meningsinnholdet presses. ”Allegorisk” kommer av det greske ordet allegorein, som betyr "si noe annet", og en allegori er en liknelsesfortelling som egentlig ikke skal forstås bokstavelig men i overført betydning; den har en dypere mening og hvert enkelt ledd har verdi for seg. Slik de ulike typene såkorn har det.

Såmannsliknelsen trenger en forklaring, som Jesus gir bare til disiplene etter at han har fortalt den til alle. Denne liknelsens betydning er altså ikke umiddelbart forståelig, den fungerer ikke av seg selv som nøkkel til å forstå Guds rikes hemmeligheter, tekstutleggelse må til. Slik er det med liknelsen om ugraset blant hveten i Matt 13.24-30 også; den må forklares (v.  36-43). Men dette faktumet står i kontrast til synet på liknelsene som enkle, lettfattelige fortellinger og oppklarende bilder som Jesus brukte pedagogisk for å skape gjenkjennelse, forståelse, håp og sympati blant tilhørerne. Også andre steder fortelles det at verken folk utenfor disippelkretsen eller disiplene selv forsto hva Jesus mente, de ble bare mer forvirret av hans gåtefulle tale (f.eks. Matt 15.18, 16.9). Og bare til disiplene aleine talte han oppklarende. I Mark 4.10-12 sies det likefram at Jesus i hvert fall noen ganger talte i liknelser i den hensikt at folk ikke skulle skjønne, deres mangelfulle forståelse av Gud skulle bli enda dårligere, og deres motstand mot Jesus skulle bli sterkere. Med denne tvetydigheten gir NT oss et spenningsfylt bilde av Jesus' liknelsestale, men det fastholder og utdyper at han talte på denne måten når han forkynte og underviste, og at han gjorde det på ulike måter.

Utsagnsfortellinger
Jesus talte på mange ulike måter, ikke bare ved hjelp av aforismer og liknelser. Noen steder gjengir evangelistene konkrete episoder fra Jesus' virke, med tids- og stedsangivelse, der poenget ofte er å vise hva han spissformulerte og sa om sitt eget kall og oppdrag. Disse tilfellene kalles gjerne utsagnsfortellinger. Et slikt tilfelle var da Jesus gjestet Matteus, som også fikk besøk av "tollere og syndere" (Matt 9.10-13). Til de negative fariseerne som så dette, sa Jesus: "Jeg er ikke kommet for å kalle (selv)rettferdige, men syndere". Og en sabbat Jesus tillot sine disipler å plukke kornaks i en åker – noe fariseerne anså som brudd på sabbatslovene – avviste han dem og grunnga sin liberale holdning på denne suverene måten: "Menneskesønnen er herre over sabbaten" (Matt 12.1-8). Da fariseerne ville teste om Jesus betalte skatt og anerkjente den romerske øvrigheten, satte han dem til veggs med dette tvetydige utsagnet: "Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er" (Matt 22.14-22).

Disse og tilsvarende episoder kan kalles stridssamtaler fordi de forteller om hissige diskusjoner mellom Jesus og hans motstandere om religiøse og moralske tema. Kontroversene var med på å forsterke de religiøse ledernes skepsis mot Jesus og øke motsetningene mellom dem. I alle de nevnte tilfellene er det motstanderne som tar initiativet for å sette fast Jesus. Men f.eks. i Matt 22.41-46 om Messias-spørsmålet er det Jesus selv som tar initiativet. Og etter denne episoden var det ingen som våget å utfordre ham mer, sies det til slutt.

Men ikke alle episodene der Jesus diskuterer religiøse og moralske spørsmål preges av hissighet og polemikk; Jesus snakker også i en roligere tone både med ondsinnede folk som vil teste ham og med mer velvillige og ekte interesserte samtalepartnere, f.eks. i samtalene om faste og om skilsmisse (Matt 9.14 f. og 19.3 ff.). I de fleste samtalesituasjonene som Matteus beskriver, er det et viktig poeng at Jesus åpenbarer Guds vilje i egenskap av skriftlærd og lovlærer (rabbi). Vi  kan derfor kalle slike samtaler for læresamtaler.

Jesus som lærer for Israel og for sine disiplene
Jesus underviste om lovens mening og Guds rike. Læremomentet i hans virksomhet er nevnt spesielt bl.a. i Matt 4.23. I tillegg til den offentlige forkynnelsen ute, underviste Jesus jødene i synagogene deres og sine egne disipler i "enerom". Det siste ser vi, som nevnt, et eksempel på i Matt 13, der bare disiplene får vite hva såmannsliknelsen betyr. Jesus som Israels lovlærer kommer godt til syne f.eks. i samtalen om hvilket bud som er det største budet i Moseloven, som Matteus gjengir i 22.39-40. I denne læresamtalen prøver Jesus krefter med en fariseisk rabbi, og han peker på det viktigste i jødenes trosbekjennelse (Sjemá), nemlig appellen om å elske Gud helhjertet og med alt man har (jf. 5. Mosebok 6.5). Så setter han opp et annet bud ved siden av, og det er budet om å elske sin neste som seg selv (3 Mosebok 19.18). Dermed sammenfatter Jesus ved hjelp av andre viktige bibelsteder det som står på de to lovtavlene som Moses fikk på Sinai (2. Mosebok 20 / 5. Mosebok 5). Jesus sidestiller kjærligheten til medmenneskene med kjærligheten til Gud, begge er like viktige.

En annen anledning der Jesus opptrer som myndig lovlærer er bergprekenen, Matt 5-7. Det er uklart hvem som er adressatene; det virker som det både er disiplene aleine og folket på én gang. Jesus begynner med å tildele, på Guds vegne, "dere" saligheten, dvs. de som har spesiell grunn til å være lykkelig fordi de har Gud på sin side (jf. 5.11 f.). Og Jesus opptrer som den nye Moses, profeten og lovgiveren som det tales om i 5. Mosebok 18, og som overgår Moses. I de såkalte antitesene sier Jesus: "Dere har hørt det er sagt til fedrene … Men jeg sier dere: …", og så innskjerper han lovens krav på en rekke punkter så radikalt at det er vanskelig å forstå hvordan det er mulig å etterleve den, med mindre man gir avkall på et alminnelig liv og går i kloster og blir asket. Imidlertid er det klart at Jesus vil at loven ikke bare skal oppfylles i det ytre, men den krever egentlig at hele mennesket er fullstendig innstilt på å gjøre Guds vilje – med tanker, ord og gjerninger, slik som Sjemá jo sier. Trolig spiller ordene i Jeremia 31.31 ff. også med her, profetien om at loven på steintavler skulle erstattes av en lov som er skrevet i menneskenes hjerter.

I Matteusevangeliet gjengis fem større belærende taler av Jesus, og det sies at han talte med en spesiell myndighet (Matt 7.28 f., 9.8, 13.54, 22.33). Lukas har mye av det samme talestoffet som Matteus, men det forekommer spredt utover og er ikke samlet i så store partier. Lukas kan med andre ord ikke bekrefte at Jesus holdt så lange taler som Matteus viser oss. Og det eldste evangeliet, Markus, har bare ansatser til taler av Jesus, den lengste er Jesus' apokalyptiske tale i Mark 13 (jf. Matt 24 og Luk 21).  Av de andre evangelistene er det bare Johannes som gjør noe liknende som Matteus, men talene der er allikevel svært annerledes. På denne bakgrunn må vi konkludere at bildet av Jesus som en stor taler i Matteusevangeliet nok delvis er en fiksjon. Men den tydeliggjør at Jesus forkynte og lærte, og sier oss en god del om innholdet i budskapet hans.

Jesus' mirakler
Liksom det ikke kan settes på én formel hvordan og hvorfor Jesus talte i liknelser, er det i NT heller ikke entydig hvordan og hvorfor han utførte mirakler. Noen mirakler skal klart vise at Gud er god mot menneskene på det fysiske og psykiske planet og at Guds rike er kommet nær i Jesus' person. Dette er de underne der Jesus helbreder syke og vanskeligstilte mennesker i det jødiske samfunnet, som dermed settes istand til å leve et verdig liv i familie og samfunn. Andre mirakler, vel de mest spektakulære, som når Jesus går på vannet, stiller stormen, oppvekker døde og metter fem tusen mennesker med to fisker og fem brød, skal demonstrere hans makt og myndighet som guddommelig (Matt 8.23 ff., 9.18 ff., 14.11 ff., 22 ff., Luk 5.4-11). Bibelforskerne skiller gjerne mellom helbredelsesundere på den ene siden og naturundere på den andre, for å få fram forskjellen. Men skillet er ikke godt, for flere av naturunderne gir også uttrykk for Guds barmhjertighet, og mange av helbredelsesunderne demonstrerer samtidig både Guds barmhjertighet mot mennesker i nød og Jesus' messianske myndighet til å handle og tale på Guds vegne. F.eks. viser underne som Jesus utfører på sabbaten både hans radikale medmenneskelighet og hans unike autoritet (Matt 12. ff.). Slik er det også med helbredelsen av den lamme (Matt 9.1 ff.), som i tillegg demonstrerer hva sterk tro på Jesus kan være (se også v. 20-22).Utdrivelse av onde ånder (eksorsisme) som Jesus ofte møter demoniserte mennesker med, er selvfølgelig også en mellomkategori (Mark 1.23-28, 5.1-17).

De to mirakeltypene går opp i en høyere enhet: Både Jesus' helbredelser og naturunderne er å forstå som Guds frelseshandlinger mot Israel ved tidenes ende, de er eksemplariske (Matt 8.16 f., jf. 4.12-17 og 23-25, 11.1 ff.). Men noen undere handler om plagede enkeltmennesker, mens andre gjelder flere eller mange mennesker. Og noen legger vekten på den konkrete godheten som Jesus utøver mot medmennesker, mens andre mer understreker hans makt og myndighet som Guds representant i verden. I noen tilfeller utfører Jesus mirakler etter å ha blitt bedt om å hjelpe (bl.a. Matt 8.28-34); andre ganger tar han selv initiativet, som når han løser det akutte problemet med matmangel (Matt 14.31-21). Liksom Jesus' liknelser har underne hans en tendens til å peke ut over seg selv (jf. Joh 6.1-15). Særlig i Johannesevangeliet understrekes det at Jesus' mirakler viser hans guddommelige oppdrag, de er åpenbaringstegn som demonstrerer hans ekstraordinære makt og guddommelige status (jf. Joh 2.11).

I.3.4    JESUS SOM ALTERNATIV

Karakteristiske trekk ved Jesusbevegelsen
Som vi har sett, var Jesus’ gudstro egenartet. Jesus skilte seg ut fra døperen Johannes og dannet sin egen gruppe, og jesusbevegelsen var annerledes enn de andre jødiske sektene eller partiene i samtida (jf. Josefus). I forhold til saddukeerne var Jesus mer på linje med fariseerne i synet på Skriften og oppstandelsen. Annerledes enn Jesus og fariseerne anerkjente ikke saddukeerne profetene og skriftene i Bibelen, bare Mosebøkene, som kanoniske bøker. De trodde heller ikke på oppstandelsen og på engler (jf. merknad).

Ifølge evangeliene tok Jesus et kraftig oppgjør med kommersialiseringen av tempeltjenesten som saddukeerne tillot (Matt 21.12ff. par). Jesus kritiserte i det hele tatt tempeltjenesten og underminerte dermed tempelinstitusjonen (Matt 21.12-17, 24.2). I dette liknet han esseerne som forlot Jerusalem og slo seg ned i ørkenen ved Dødehavet (Qumran) fordi de avskydde misbruket som etter deres syn foregikk i templet i Jerusalem. Men annerledes enn esseerne isolerte ikke Jesus seg fra sine motstandere og dannet ikke en klosterbevegelse i flukt fra samfunnet. Jesus opptrådte som vandrepredikant blant jøder flest og diskuterte Moseloven i det offentlige rom, og han holdt seg spesielt til mennesker i randsonen av samfunnet. I forhold til ikke-jøder var Jesus vennlig innstilt, selv om han unngikk de større hellenistiske byene, men det var som nevnt programmatisk.

Med sin åpenhet mot fremmede - ja, fiendekjærlighet (Matt 5.43ff.) - skilte Jesus seg ut fra de radikale selotene som ville framskynde verdens ende og styrte romerne med makt. Det var mange selotiske partisangrupper i Galilea, noen holdt til på Arbel-fjellet mellom Tiberias og Kapernaum. Selotene ville ikke ha noe med de fremmede og deres medløpere blant jødene å gjøre. Egenhendig ville de rense Israel og gjenvinne friheten. Selotene nektet også å betale skatt, mens Jesus godtok det, og han betalte sin skatt til templet (Matt 22.21, 17.24ff.).

For Jesus sto det klart at Gud skulle ta makta når det passet ham selv. Ingen visste dagen eller timen, uten Faderen selv, og jødene skulle forholde seg rolig ventende, men beredt (Matt 25.36ff., Apg 1.7). Dessuten så Jesus det slik at Guds makt og innflytelse vokser i det stille og skjulte, inntil han lar den bryte ut og bli synlig helt og fullt: Himlenes rike likner et lite sennepsfrø som vokser til et stort tre, eller en surdeig som gjennomsyrer hele deigen. Og det likner en hveteåker der ugraset får lov å stå inntil høsten kommer og kornet skjæres og renses. Eller det er som et garn fullt av fisk og ufisk sammen (jf. Matt 13).

Når det gjelder forholdet til fariseerne - de som mest opptrer som Jesus’ samtalepartnere og motstandere i NT - er bildet tosidig. På den ene siden er Jesus sterkt kritisk til det fariseerne sier og gjør, og han kaller dem "hyklere" og "ormeyngel" (Matt 23.13-36). Men samtidig er det fariseerne Jesus står nærmest i mange vesentlige ting; Jesus' bevegelse er, liksom fariseernes, en lekmannsbevegelse.

Jesus anerkjenner at fariseerne sitter på Moses’ stol, dvs. er rette lærere (Matt 23.2, jf. 13.52). Som dem har han sitt åndelige hjem i synagogen og går dit på sabbaten, ber til Gud som far og konge, tror på oppstandelse fra de døde, henvender seg åpent til sitt folk med budskapet, samler disipler rundt seg, lærer dem om Moseloven liksom en rabbi og har måltidsfellesskap med dem. Både fariseerne og Jesus legger vekt på måltidet som identitetsskapende form for gruppesamvær.

Men Jesus er også mer radikal i sin lovtolkning enn fariseerne: Annerledes enn dem trenger Jesus ikke å henvise til andre autoriteter enn Gud og seg selv når han gjør godt mot andre og opptrer som lærer. (Matt 9.1-8, 12.1-15; 5.22,28,34 m.fl.). Han henger seg ikke opp i forskrifter om kultisk reinhet og bud som setter skille mellom mennesker, og som stenger for medmenneskeligheten. Han er ute etter lovens hensikt og hovedsak: tilgivelse og tillit til Gud. Troen og nestekjærligheten vektlegges av Jesus, ikke det som nærer frykten for Gud som dommer.

I Jesus' forkynnelse er bordfellesskapet et bilde på Guds rike. Slik blir det også oppfattet av tilhørerne: "Salig er den som får sitte til bords i Guds rike", roper en av dem etter å ha hørt Jesus’ bordtale (Luk 14 15). I liknelsene med dette temaet legges det mindre vekt på hva man skal spise i Guds rike enn på hvem som skal være med - fattige, vanføre, lamme og blinde - og at disse skal bli mette og få trøst (Luk 14.11-14, jf. 6.20f.). I noen av disse liknelsene har mat i forbindelse med temaet rik-fattig symbolsk betydning og peker ut over seg selv, til himmelsk føde (Luk 12.16ff., 16.19ff.). Men for de konkrete menneskene som Jesus tok seg av og som ville bli mette og få oppreisning i Guds rike, var mangel på mat og helse høyst reelle onder i hverdagen (jf. Fadervår).

Evangelienes fortellinger om måltid sammen med fattige og syndere er udelt postive (Matt 14.11ff., 15.32ff.). Men det kan være annerledes i måltidsliknelser som har dommens dag som tema. F.eks. i liknelsen om det store gjestebudet er det noen som fordømmes og lukkes ute fra Guds rike fordi de er uverdige (Matt 22.1-10, jf. Luk 12.16-21, 6.24f.). Også i bildetalen om Guds rike i Lukas 13.23-30 er dette tydelig. Her ligger det i kortene at verten er Gud eller Jesus, og bordsettingen finner sted i himmelen. Forholdet en har til Gud som husholder eller vert, avgjør om en gjest kommer inn eller blir stengt ute fra det gode selskap. I urkristendommen var fellesmåltidet den ideelle modellen for menighetens samhørighet. Måltidet understreket likhet og solidarisk deltakelse; det var som et stykke himmelrike på jord (jf. Apg 2.42,46, sml. 5.1-11, 6.1). - En husvert røpet sin identitet gjennom hvem han innbød til gjestebud og ville dele sitt brød med. Jesus opptrådte slik i forhold til sine disipler etter oppstandelsen; idet han brøyt brødet med dem, ble han gjenkjent (Luk 24.35,41-43).

Oppsummerende kan vi si at Jesus skapte en ny familie som søkte å realisere Guds rikes verdier og levesett i radikal tillit til den himmelske Far (Matt 12.46-50). Som alternativ gruppe i det jødiske samfunnet var jesusbevegelsen en profetisk, fredelig (irenisk) og delvis unnvikende jødisk sekt. Den kan også betegnes som et eskatologisk og teokratisk trossamfunn. Selv om liknende fenomen forekom i samtida, skapte Jesus en unik bevegelse. Han var sektens grunnlegger, dens karismatiske leder og ubestridte lærer.

Det var karakteristisk at Jesus forkynte ved hjelp av liknelser, at han forsvarte de svake i samfunnet og at hans budskap ble konkretisert gjennom helbredelser. For Jesus sto nestekjærligheten i sentrum, og hans medmenneskelighet dreide seg om mer enn alminnelig moral. Den innebar bl.a. imøtekommenhet overfor fiender. Jesus' oppfordring om å elske sine fiender var så radikal og karakteristisk for ham at det i hele NT bare er han som blir tillagt ord som dette. Folk la merke til Jesus, han var annerledes enn andre religionslærere, fordi han opptrådte med myndighet (Matt 7.28f., 13.54, sml. 21.23-27; Luk 4.15,32). Det vil bl.a. si at han talte som en profet, på vegne av Gud direkte, uten å begrunne sin autoritet ved å vise til ord i Bibelen (GT) eller til andre religiøse autoriteter.

Etter Jesus' martyrdød overtok Peter og deretter Jakob, Jesus’ bror, lederskapet av jesusbevegelsen. Men Jesus var fortsatt den egentlige autoriteten gjennom sitt nærvær i fortellingene om ham og gjennom Den Hellige Ånd og kirkelige handlinger, særlig nattverden. Om lag 20 år etter Jesus' død trådte Paulus fram som en ny frontfigur – "hedningenes apostel".

I.3.5    TIDSTABELL
 

63 f.v.t.	Romerne får herredømmet i Palestina; Pompeius inntar Jerusalem.
31 f.v.t.-14 e.v.t	Keiser Augustus. Pax Romana.
37-4 f.v.t.	Herodes den store hersker som lydkonge over Palestina.
10 f.v.t.-6 e.v.t.	Kvirinius romersk legat i Syria ved to anledninger i dette tidsrommet (Cyrenius)
7 f.v.t. ?	Jesus blir født.
4 f.v.t.-6 e.v.t.	Herodes Arkelaus hersker over Judea og Samaria.
4 f.v.t.-39 e.v.t.	Herodes Antipas hersker over Galilea og Perea.
4 f.v.t.-34 e.v.t.	Filip hersker over områdene nordøst for Gennesaretsjøen.
14-37 e.v.t	Keiser Tiberius
18-37	Kaifas er øversteprest i Jerusalem.
26-36	Pontius Pilatus romersk prefekt i Judea. Holder til i Caesarea ved havet.
28/29	Døperen Johannes opptrer. Han halshogges.
30 el. 33 ?	Jesus korsfestes.
32 ?	Stefanus steines. Paulus blir omvendt (jf. tidstabellen over Paulus' liv)
37-41	Keiser Caligula.
41-44	Herodes Agrippa I. er lydkonge over nesten hele Herodes den stores rike.  Fra år 44 kommer Palestina under direkte romersk styre gjennom prokuratorer.
41-54	Keiser Claudius. Utviser jøder fra Roma i 49/50 pga. uro forårsaket av en viss "Chrestos"; Romerne ser ikke forskjell på kristne og jøder (Claudius)
48/49	Apostelmøtet i Jerusalem.
53-100	Herodes Agrippa II. konge over området nordøst for Gennesaret samt deler av Galilea og Perea.
45-57	Paulus' tre misjonsreiser.
52-59/60	Antonius Feliks er romersk stattholder (prokurator) i Palestina.
54-68	Keiser Nero
57-59	Paulus blir arrestert i Jerusalem og sitter fanget i Cæsarea.
60-62	Paulus er i Roma som fange og blir drept. Porkius Festus er stattholder i Palestina.
62	Jesus' bror, Jakob, blir drept i Jerusalem. (Også kalt Jakob den rettferdige og Jakob den yngre)
64	Keiser Nero lar selv (?) Roma brenne og legger skylda på de kristne; Romerne er oppmerksomme på at det er forskjell på kristne og jøder.
64-66	Gessius Florus er stattholder i Palestina.
66	Jødenes oppstand mot romerne bryter ut i Caesarea ved havet., selotene leder an. Vespasian leder den romerske hæren.
69-79	Vespasianer keiser.
70	Jerusalem faller for Titus' hær. Jødedommen konsolideres og de ortodokse rabbinerne oppretter senter i Javne/Jamnia. De kristne fortrenges fra synagogen.
73	Festningen på Masada faller for den romerske hæren etter beleiring i tre år.
79-81	Tituser keiser.
81-96	Keiser Domitian. Kristenforfølgelse i 94.
ca. 110	Kristne som ikke ofrer til keiseren kriminaliseres.
132-135	Jødisk messiansk revolt under Bar Kokhba. Jerusalem gjøres om til en romersk koloni, Aelia Capitolina, og blir forbudt område for jøder og jødekristne. De kristne flykter til Pella, som ligger øst for Skythopolis (Bet Sjean) og Jordanelva.

1.4    BIBELEN: FORHOLDET MELLOM DET NYE - OG DET GAMLE TESTAMENTE

GT som Guds ord og profeti i en kristen kontekst
NT er vår hovedkilde til kunnskap om urkristendommen. Det slår en ved lesning av NT bl.a. at dets forfattere svært ofte siterer og hentyder til GT; for det meste gjelder det den greske utgaven, Septuaginta (LXX). NT gjenspeiler her de første kristnes jødiske (diasporajødiske) miljø. NTs forfattere var naturlig påvirket av religiøse forestillinger som hadde sin bakgrunn i de gammelisraelittiske tekstene. GT var deres referanseramme som Guds åpenbaring, og de brukte dens ord som forklaring og bevis på sannheten i hendelsene rundt Jesus Messias. Jesus selv kan ha sitert fra Skriften på en slik direkte appliserende måte, f.eks. når han som en jødisk lærer eller rabbi utla den og når han prekte og talte om Menneskesønnens komme (Matt 22.34-40, 24.30, Luk 4.14ff.).

Særlig er det mange GT-bevis i Matteusevangeliet, 11 eller 12 såkalte "formel-" eller "refleksjons-sitater". De innledes med: "Da gikk det ordet i oppfyllelse som var talt ved profeten ..." e.l., og de skal vise at Gud er med Jesus og kirken på en eksklusiv måte (se f.eks. 2.17 og 3.3). Det Herren har lovet Israel fra gammelt av blir virkeliggjort i og med Kristus og kirken. - Det kan hende at Matteusevangeliet er plassert først i NT fordi tilknytningen til GT er så tydelig i dette evangeliet.

Tankemodellen er at GT som Guds tale rommer en rekke guddommelige løfter om framtida. Løftene blir spesielt oppfylt i den messianske tidsalderen. Og det er der kirken befinner seg: Guds ord står fast og Israels Gud er med kirken som det messianske gudsfolket, det nye Israel. For Matteus betyr det at GT utelukkende er å forstå som myntet på Kristus og endetida. Lukas, derimot, lar GT-tekstene også ha en mening da de ble skrevet, de oppfylles litt etter litt gjennom historien for til slutt å bli endelig innfridd i og med Kristus og kirken (jf. f.eks. talene i Apg 7 og 13).

Oppfatningen av Skriften som profeti, var en form for skrifttolking som ikke bare ble fulgt av de kristne. Riktignok var den ortodokse jødedommen mest fiksert på lovens bud for livsførselen og på de kultiske reglene, men både fariseerne, esserne og selotene la også vekt på løftene til Israel. I jødedommen generelt var det slik at Skriften ble ansett som en tolkning av virkeligheten, den var Guds kommentar til det som skjer til enhver tid - også seinere i historien. Samtida og framtida kunne forstås i lys av Skriften. Likevel var de kristnes aksentuering av framtidsaspektet og endetidsperspektivet unik. De kristne levde i "tidens fylde" da Skriftens ord skulle innfris fullt og helt. Kanskje kommer vi nærmest den kristne forståelsen hos esseerne som parallell, dvs. i dødehavstekstene.

GT i en jødisk kontekst
Kirken var i begynnelsen en jødisk sekt, og det er ikke mulig å forstå NT uten i lys av GT. Jødiske forestillinger preger kristendommen fundamentalt når det gjelder synet på Gud, verden, Israel og historien. Det er derfor ikke bare i de direkte sitatene at det jødiske arvegodset gjør seg gjeldende i NT, det gjelder generelt, f.eks. når Jesus forkynner Guds rike og når begreper som Guds folk, loven, Messias, profet, synd og soning forekommer, at referanserammen er jødedommen med forankring i GT.

Etter hevrt som den rabbinske jødedommen ble dominerende, ble fokus rettet mot det etiske aspektet i GT, på Moses, Tora-en og halacha. Men det er viktig i denne sammenheng å understreke at kristendommen ble til innenfor jødedommen på et tidspunkt da den ikke var så entydig fiksert, men var åpen for det profetiske og for frelsestradisjonene. Og i gjenbruken av GT i NT ser vi at de grunnleggende fortellingene om skapelse og endetid, eksodus og kong David får sine tilsvarigheter: nattverden og dåpen viser til eksodus, Jesus er en ny Moses (dvs. befrier, lovgiver og profet) og Messias (dvs. konge). En ny skapelse av alt skal finne sted når Kristus får all makt i himmel og på jord; da skal de paradisiske tilstandene gjenopprettes på jorda.

Forholdet til GT er imidlertid ikke entydig positivt i NT: det er ikke bare tale om at det som er profetert i GT blir oppfylt i kirkens tid, men at det nye overgår eller avløser GT som Guds tale. Kristus er større enn Moses, hans kjærlighet relativiserer betydningen av budene og kirken erstatter Israel (merknad).

Tilbake til toppen av sida
Tilbake til førstesida