De tre første evangeliene er så like at de kan "mistenkes" for innbyrdes avhengighet. Deres tekster kan derfor sammenstilles og parallellføres. Av denne grunn kalles Matteus, Markus og Lukas for "synoptikerne" (av gresk: synopsis = samsyn).

Johannesevangeliet er nokså annerledes enn de tre andre med hensyn til struktur, språk og stil. Det holdes derfor atskilt og betraktes generelt som mindre pålitelig med hensyn til den historiske Jesus.

Markus som kilde
Synoptikerne har mange detaljer felles, og de har en oppbygning og rekkefølge av enkeltavsnittene som er svært lik (jf. merknad). Bibelforskerne har funnet ut at likheten sannsynligvis grunner seg på at Matteus og Lukas har brukt Markus som forelegg og mal. Markusevangeliet - trolig fra 60-tallet - regnes som det første sammenhengende og fyldige evangelieskriftet. Matteus og Lukas har brukt det uavhengig av hverandre.

Markusevangeliet er kalt "en lidelseshistorie med lang innledning" fordi det er Jesus' siste dager i Jerusalem, motstanden mot ham, hans lidelse, død og oppstandelse, som opptar forfatteren mest. Og hans framstilling av Jesus' liv og skjebne konsentrerer seg om episoder og handlinger, ikke ord og taler av Jesus. Dette er et karakteristisk trekk som er vektlagt av NT-forskere som prøver å forklare oppkomsten av evangeliesjangeren og hva som er historisk holdbart av innholdet.

II.2    TO KILDER OG SÆRSTOFF

Q-kilden
Matteus og Lukas brukte ikke bare Markus som kilde, de brukte også en annen kilde som bare besto av Jesus-ord. NT-forskerne hevder altså at det i urkirken i tillegg til Markusevangeliet eksisterte en samtidig eller eldre samling av visdomsord fra Jesus. Den kalles Talekilden eller (med et gresk ord) Logiakilden, men kalles også ofte Q-kilden eller bare Q, fra det tyske ordet for kilde, Quelle. Oppdagelsen av Q som en egen kilde, har utgangspunkt i tysk evangelieforskning og er utviklet videre f.eks. blant amerikanske bibelforskere. Talekilden / Q manglet fortellende stoff om Jesus og hans lidelseshistorie, men var likevel en relativt omfattende kilde som Martteus og Lukas hver på sin kant kjente innholdet av.

Uten at de visste om hverandre supplerte altså Matteus og Lukas sin Markus-kilde med en god del stoff som bare disse to evangeliene har felles og som kan isoleres fra Markus-stoffet. At dette fellesstoffet ikke finnes hos Markus, kan lett kan sjekkes når vi legger de tre synoptiske evangeliene ved siden av hverandre eller sammenlikner spaltene i f.eks. evangeliesynopsen fra Det Norske Bibelselskap.

At det blant de kristne fra tidlig fantes selvstendige samlinger av jesusord, har funnet av det før-gnostiske Tomasevangeliet fra Nag Hammadi i Egypt avdekket (jf. merknad). Tomasevangeliet er en liknende samling logier eller sentenser som Q, om enn både stilmessig og på annen måte annerledes. Deler av stoffet kan være fra tidsrommet ca. 50-100, altså like gammelt som eller eldre enn evangelieskriftene.

Strengt vitenskapelig er det imidlertid slik at selv om antakelsen av Q og Markus som selvstendige kilder står sterkt, mangler vi direkte bekreftelse fra antikken på at Q-kilden fantes; Qs eksistens beror med andre ord på vitenskapelig rekonstruksjon. Antakelsen at Matteus og Lukas benyttet seg av Markus og Q kalles derfor "tokilde-hypotesen".

Forskere som har gransket Q-kildens innhold, har pekt på at den isolert sett viser oss en annen Kristus enn han vi møter i det fortellende evangeliestoffet. Talekildens Kristus er en vismann og lærer, mens evangeliene samlet legger avgjørende vekt på at han er frelser, og derfor på hans lidelse, død og oppstandelse. Q er likevel ikke helt upåvirket av påskebegivenhetens innhold, og Kristus' gjenkomst ved tidenes ende står sentralt.

Et forbilde for Q kan ha vært jødiske samlinger av visdomsord som Salomos Ordspråk i GT og den apokryfe boka Salomos Visdom. I jødedommen forsøkte man å skille mellom på den ene siden etisk og juridisk stoff (halacha) og på den andre siden fortellingstradisjoner og lærestoff (haggada). Evangeliene blander disse kategoriene.

Særstoff
Men Matteus og Lukas gjorde ikke bare bruk av Markus og Q da de forfattet sine evangelier. I tillegg til disse kildene har de nemlig også "særstoff", dvs. stoff som hver enkelt av dem er helt aleine om. Lukas har mest særstoff, ca. 550 vers – omtrent halve evangeliet! Matteus har ca. 330 vers som er særstoff, dvs. over en firedel. - Også Markus har særstoff, riktignok bare noen titalls vers.

Det synoptiske problem
Hvordan skal vi forklare forskjellene mellom evangeliene på den ene siden og likhetene som særlig preger de tre første på den andre siden? Det er dette NT-forskerne prøver å svare på ved å

1) se Matteus, Markus og Lukas i sammenheng (synoptisk) og Johannes for seg,
2) hevde at Matteus og Lukas er avhengige av Markus og av Q men uavhengige av hverandre,
3) tale om særstoff hos hver enkelt av synoptikerne, særlig Matteus og Lukas.

I utviklingen av evangeliesjangeren må vi sannsynligvis regne med at forfatterne gjorde bruk av en rekke fortellinger og episoder som eksisterte separat på et tidligere stadium. Jesus' lidelseshistorie eller pasjonshistorien som framstår mest enhetlig, ser ut til å ha vært utformet og fastlagt nokså tidlig. Derfor: hvis vi i tillegg til Markus og Talekilden betrakter særstoffet hos Matteus og Lukas som egne kilder, snakker vi om en firekilde-hypotese istedenfor en tokilde-hypotese. Og dersom vi går ut fra at lidelseshistorien var en egen kilde, har vi tilsammen fem kilder som lar seg avgrense noenlunde tydelig. Men hver enkelt evangelist setter ikke bare sammen kildemateriale, de setter også sitt eget preg på stoffet (noe vi kommer inn på i II.4).

Oppsummerende så langt kan vi si at evangelistene baserer seg på kilder, nemlig en rekke enkeltfortellinger og Jesus-ord som bindes sammen. Også Markus, som i neste omgang brukes som kilde av Matteus og Lukas, benytter kilder, f.eks. lidelseshistorien. Hver av evangelistene - også Johannes i høyeste grad - benytter kildene relativt fritt og arrangerer stoffet slik det passer best inn i hver enkelts egen fortelling. Men Markus setter normen for oppbygningen av den helhetlige evangeliefortellingen.

Matteus og Lukas om Jesus' fødsel - et eksempel på det synoptiske problem
Noen steder og noen tema er spesielt godt egnet til å vise forskjellene mellom evangeliene. Begynnelsen på evangeliene er ett av disse stedene. Fortellingene om Jesus' fødsel, slik vi særlig kjenner dem fra julefeiringa, fins bare i Lukasevangeliet (selve "juleevangeliet") og Matteusevangeliet, nærmere bestemt Luk 1-2 og Matt 1-2. I Johannesevangeliet er det en helt annen begynnelse enn hos disse to synoptikerne. Imidlertid kan også denne kalles et "juleevangelium". Men i Markusevangeliet står det ingenting (!) om Jesus før han ble døpt av døperen Johannes og trådte fram som forkynner.

De kristne juletradisjonene våre har altså utgangspunkt i Matteus og Lukas. De er gjerne en mikset utgave av barndomshistoriene hos Lukas og Matteus. Innbyrdes er disse tekstene imidlertid svært ulike, ja, så forskjellige at Lukas og Matteus neppe kan ha øst av den samme tradisjonskilden, selv om de bygger på eldre tradisjoner og har felles momenter, som jomfrufødselen i Betlehem og Jesus' hjemsted, Nasaret. Den ene av disse to evangelistene kan heller ikke være avhengig av hva den andre skriver; ingenting tyder på det. Fødselshistoriene er derfor særstoff. Men begge evangelistene kan ha hentet ideen om et avsnitt med barndomshistorie fra biografi-sjangeren, der dette var vanlig. De legger seg nærmere opp til biografi-sjangeren enn det Markus gjør. Som religiøst oppbyggelige beretninger om fromme personer, med angivelse av tid og sted og med overnaturlige innslag, må barndomsfortellingene rubriseres som legender. Matteus' versjon, som tydeligst bærer preg av skriftlærd bibeltolkning med folkloristisk preg, kan også kalles haggadá.

Fødselshistoriene hos Matteus og Lukas har disse hovedmomentene:

Josef med gravid Maria kommer fra Nasaret i Galilea (bare hos Lukas; reisen skyldes en folketelling i Romerriket. Hos Matteus befinner Josef og Maria seg ganske enkelt i Betlehem, Davids by i Judea).

Jesus fødes i Betlehem (hos begge, men bare Lukas sier at det skjedde under Kvirinius; bare Matteus at det skjedde under Herodes den store)

I en krybbe (bare hos Lukas; Matteus har hus).

Gjeterne på Betlehems-markene (bare hos Lukas).

De vise menn fra Østerland (bare hos Matteus).

Barnemordet i Betlehem (bare hos Matteus).

Flukten til Egypt (bare hos Matteus).

Den hellige familie drar til Nasaret (hos begge, men bare Lukas har tilbake til Nasaret via Jerusalem. Matteus grunngir flyttingen med at det er livsfarlig å bli i Judea, og de drar først til Egypt).

Bare Lukas forteller om døperen Johannes' fødsel, og bare han gjør Jesus og døperen Johannes til fettere. Johannes blir født et halvt år før Jesus.

Markus hadde skrevet at Jesus var Guds sønn uten å anføre noen jomfrufødsel som argument. Paulus trengte heller ikke en mirakuløs fødsel for å utrope Jesus til Guds sønn (Gal 4.4), og det virker som både Markus og Paulus tok det for gitt at Nasaret var Jesus' fødeby. Matteus og Lukas, derimot, trengte øyensynlig å markere tydeligere at Jesus som Guds sønn ble født i Betlehem, i overensstemmelse med Guds vilje ifølge Skriften. Men i Johannesevangeliet finner vi et enda lengre og større perspektiv:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. (Joh 1.1-3)

(Mer om Jesus' fødselshistorie)

Dette evangelium har Gud på forhånd gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter, evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus vår Herre, som menneske kommet av Davids ætt, ved hellighets Ånd innsatt som Guds mektige Sønn da han stod opp fra de døde. (Rom 1.2-4, jf. v. 16f.)

at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. (1 Kor 15.3-5)

at Jesus fra Nasaret ... gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen.

Kjernen eller skjemaet i Apostlenes gjerninger 10.38ff. er bygd ut av evangelistene i NT. Dermed har jesusbiografiene til Markus, Matteus, Lukas og Johannes overtatt den opprinnelige urkristne betegnelsen "evangelium". Markus var altså den første. Markus 1.1-8.26, om Jesus' i Galilea, likner en gresk aretalogi, dvs. fortelling om en helts mektige handlinger.

Historiefortelling
Evangeliene er historiefortellinger der Jesus’ lidelse, død og oppstandelse tar stor plass. Opptakten i Galilea og utviklingen fram til de siste dagene i Jerusalem er føyd til lidelseshistorien. Hos Matteus og Lukas er også fødselshistorien føyd til.

Imidlertid kan vi ikke betrakte evangeliene som historieskrivning etter våre dagers målestokk, der man prøver å rekonstruere hva som faktisk hendte i fortida ved hjelp av autentiske kilder og utfra reint verdslige lover om årsak og virkning. I NT fungerer mirakler, drømmer, visjoner, audisjoner og gjentatte påstander som bevis og garanti for sannheten. Og evangeliene er skrevet etter Kristus' oppstandelse og på grunnlag av oppstandelsestroen; påskebudskapet overskygger fortellingene om Jesus' jordeliv. Derfor må selv ikke Lukas, som eksplisitt sier at han vil underbygge påliteligheten av jesusfortellingen (Luk 1.4), forveksles med en moderne historiker og vitenskapsmann.

Forkynnende tekster
At Jesus har eksistert er godt nok bevitnet. Men vi mangler tilstrekkelig tidlige og sikre kilder om hans liv. For verken han selv eller andre samtidige (nøytrale) referenter har etterlatt seg noe som sier oss direkte hva han sa, gjorde og mente. Alt er tilpasset og farget av kirkens situasjon seinere, dens tro og ortodokse meninger. Det betyr imidlertid ikke at det er fullstendig umulig å si noe om det historisk mest sannsynlige og at det ikke er en historisk kjerne i stoffet. Men det er diskusjon om hvordan dette kan avgrenses.

Paulusbrevene, som er eldre enn evangeliene, er selvfølgelig et kraftig votum for Jesus som historisk person. Men som antydet skriver Paulus nesten utelukkende om den oppstandne, himmelske Kristus og hans døds betydning for de kristne menighetene som han selv har grunnlagt; hos Paulus er det forsvinnende lite om mennesket Jesus.

På den andre siden bygger de synoptiske evangeliene, som har Jesus' jordiske liv og skjebne som hovedtema, på jesusord og enkeltfortellinger om ham som i mange tilfeller med stor sannsynlighet er ekte og har et historisk grunnlag. Lidelseshistorien og dens forløp synes mest sikker.

Men evangeliene er annen- og tredje-hånds konstruksjoner, noe de allerede omtalte forskjellene mellom dem viser. Evangeliene er forfattet av folk som trodde at Gud griper inn og styrer historien etter sin egen plan og at hovedpersonen i fortellingen er guddommelig. Evangeliene hører derfor til sjangrene myte og legende. De er konstruert for å demonstrere at Jesus er Messias/Kristus og guddommelig, hvordan han opptrådte i den rollen og - ikke minst – hvilken betydning dette har for de kristne, jødene og verden i ettertid.

Evangeliene ble til ut fra behov for å samle stoff om Jesus, til dels fordi avstanden i tid begynte å bli stor og tradisjonene usikre. De ble samlet og skrevet ned for kristne og for konkrete menigheter. De vil styrke og undervise dem som har en svak Kristus-tro og dem som av aktuelle jødiske motstandere er kritisert for sekterisme og vranglære innen den jødiske trossfæren. Evangeliene ble også skrevet så pass tidlig at de viser få spor av motstandere med gresk og romersk dannelse.

Evangeliene kan være skrevet til kristne som er på vei ut av synagogen, enten fordi de føler seg fremnmede der eller fordi de er i ferd med å bli kastet ut derfra (jf. merknad). Evangeliene kan også i noen grad være satt sammen som de er, fordi det passet best slik for kirkelederne som skulle bruke dem (jf. E. Pagels).

Oppsummering
Evangelistenes felles hovedanliggende er dette: mannen Jesus fra Nasaret av Davids ætt er Guds Sønn. Gjennom oppstandelsen fra de døde er han godtgjort å være den lovede Israels Messias og verdens frelser.

Om sjangeren evangelium må vi si at den ikke er historieframstilling i vanlig forstand, men bevarte ord og handlinger av og om Jesus som seinere er arrangert og presentert på måter som tjener troen på ham. Liksom biografier i vår tid bærer preg av forfatternes syn, av det tilgjengelige (og eventuelt spesielt utvalgte) kildematerialet og av sosial situasjon, er jesusbiografiene farget av sine opphavsmenn og kontekster.

II.4    DE ENKELTE EVANGELIENE

Innledning
Våre slutninger angående evangelienes forfattere baserer seg på seinere kirkelige kilder sammenholdt med opplysninger i NT selv. Det er vitenskapelig usikkert hvem forfatterne egentlig var (jf. merknad). Den viktigste kilden fra antikken er biskop Papias i den lilleasiatiske byen Hierapolis (Pamukkale i dag). Papias, som ca. 130 skrev en forklaring til Jesus' ord, røper at det var et problem med fire forskjellige evangelier. Forfatternavnene som han angir, stammer dermed fra en tid da det var viktig å påvise at tradisjonen gikk tilbake til Jesus' disipler og hadde apostolisk autoritet.

Størst sannsynlighet knytter det seg til Markus og særlig til Lukas, fordi disse to - i motsetning til det som var ønskelig - nettopp ikke var disipler, kanskje "bare" medarbeidere til Paulus. Evangelistnavnene hadde allerede festet seg fra tidlig. Det er derfor lite trolig at de ble oppdiktet som forfattere når de ikke hadde tilstrekkelig formell autoritet.

II.4.1 MARKUSEVANGELIET

Inndeling
Markusevangeliet har 16 kapitler, det siste er på bare åtte vers. Om lag tretti vers av Markus er særstoff. Den enkleste inndelingen av hans evangelium følger geografiske ledetråder:
 

=> 6.6:   Jesus i Galilea 6.7 =>:   fra Galilea til Jerusalem

I tillegg til det geografiske skjemaet – og på tvers av dette - ser det ut til å være saklige hensyn som strukturerer Markusevangeliet. En viktig saklig deling tar utgangspunkt i Jesus' virksomhet og i tekstens markerte skille i 8.26 / 27:

1.1-8.26: Jesus’ offentlige virke 8.27-16.8: Jesus' eksklusive samvær med disiplene (Detaljert inndeling av Markusevangeliet)

Fram til Peters bekjennelse ved Cæsarea Filippi i 8.27-30 forkynner Jesus for alle. Han konfronterer Israel med seg selv som den skjulte Messias. Deretter gir han sine disipler separat undervisning om lidelsens nødvendighet og hva det vil si å være Messias rett forstått. Tre ganger forutsier Jesus sin lidelse og død, i kapittel 8, 9 og 10. Jesus’ lidelse og pasjonshistorie er hovedsaken, og med utgangspunkt i den relativt store plass og betydning som dette har, er Markusevangeliet som nevnt karakterisert som en pasjonshistorie med lang innledning. Forfatterspørsmålet er uavklart (jf. merknad).

Geografi og åpenbaring
Det kan ikke være tvil om at stoffet i Markusevangeliet er arrangert etter en viss geografisk orden, stort sett i samsvar med de historiske fakta (jf. Apg 10.37-43). Men Markus viser ikke særlig interesse for et geografisk skjema i og for seg. Derimot er han opptatt av den teologiske - og den frelseshistoriske betydningen av stedene der Jesus befinner seg.

"Hedningenes Galilea" er åpenbaringens sted. Galilea inkluderer da de nordlige grenseområdene Tyrus, Sidon og Cæsarea Filippi (jf. 7.24,31 og 8.27). Jesus kommer til Galilea (1.9), han begynner sin forkynnelse der (1.14 og 39), får sine disipler og første tilhengere der (1.28 og 3.7), der forutsier han sin lidelse og død (9.30), og han lover å møte sine venner der etter oppstandelsen (14.28).

Galilea er scene for Jesus’ eskatologiske framtreden og utgangspunkt for hedningemisjonen (7.24, 28, 37, 14.28, jf. 4.32, 13.10, 14.9). Jerusalem derimot er utgangspunktet for jødenes forherdelse og avvisning av Jesus (3.22, 7.1, 10.33, 11.18). Den andre siden av ”medaljen” med suksesshistorien om hedningemisjonen og evangeliets utbredelse blant ikke-jøder er Guds dom over vantroen og den stadig tiltakende motstanden fra jødenes side - først og fremst fra jødiske ledere som utleverer Jesus til de romerske bødlene (jf. 3.6, 7.6,8, 8.31, 9.31, 10.33, 12.12, 13.2, 14.41, 15.38). Men Jerusalem er også stedet for frelserens triumf og himmelske opphøyelse. Kristus’ død og oppstandelse er en engangshendelse, og derfor forteller Markus at Jesus var i Jerusalem bare én gang. (Johannesevangeliet nevner tre ganger, og det er muligens historisk korrekt.)

Ved å redigere evangeliet utfra teologiske hensikter vil Markus vise hvordan frelsen gikk fra de vantro jødene til de troende hedningene. Et avgjørende puff ut i verden fikk evangeliet på grunn av jødenes totale avvisning. Akkurat der denne avvisningen er ved veis ende med Jesus på korset, opptrer en romersk offiser med den rette bekjennelsen av ham som Guds Sønn (15.39). Offiseren representerer hedningene. Historien om frelsen begynner så på nytt i Galilea (16.7). For Markus er den frelseshistoriske tidsepoken med jødene i Jødeland dermed slutt. Hedningene har avløst jødene som det nye gudsfolket.

Adressater
Det er sannsynlig at Markus forfattet sitt evangelium til hedningekristne som ikke lenger sto i forbindelse med Jerusalem og jødene der. Han skrev etter Jesus’ oppstandelse / opphøyelse i den hensikt å forkynne "det gode budskap om Jesus Kristus, Guds Sønn" (1.1). Men Markus hadde ikke et klart biografisk-kronologisk – og slett ikke noe psykologisk-biografisk - mål med sin framstilling av hvem og hvordan Jesus egentlig var.

Likevel vil det være galt å si at Markus ikke hadde interesse av Jesus’ liv som historie. Med sin historiefortelling ville han tvertimot vise hvilken relevans Jesus’ jordeliv hadde for evangeliet, men det er først etter oppstandelsen at dette ble forståelig og klart (9.9). Og Markus ville forklare hvorfor ting ble som de ble, f.eks. hvorfor jødene viste seg som vantro motstandere av Jesus.

Redigering og tendens
Markus tok vare på enkelttradisjoner og små samlinger av overleveringsstykker: stridssamtaler (2.1-3.35); liknelser (kap. 4); under ved sjøen (4.35-5.43); lidelseshistorien. Han bandt disse sammen til en mer enhetlig fortelling.

Men Markus var ikke bare samler og tradisjonsformidler, han ga presentasjonen av stoffet selvstendig form. Som redaktør satte han sitt preg på framstillingen. F.eks. benyttet han kunstgrepet med å flette inn avsnitt i en sekvens slik at vi får inntrykk av at tida går (bl.a. 3.22-30 i sekvensen 3.21-35; 5.25-34 lagt til mellom 5.21-24 og 35-43; og stykket 6.14-29 mellom 6.6-13 og 30f.). Han føyde til samleberetninger mellom avsnittene (1.32-34, 3.7-12, 6.53-56), og han gjorde oppmerksom på at de få eksemplene på Jesus’ lærevirksomhet som han tar med, nettopp er eksemplariske episoder (1.14f.,22,35, 4.2,33, 10.1, 12.3,8a); vi får ikke vite alt.

Med 16.8 avsluttes Markusevangeliet noe abrupt. Imidlertid er det på et tidlig tidspunkt i teksthistorien lagt til noen vers her i en annen stil, som likner på innholdet i slutten av de andre evangeliene. Hvorvidt 16.8 opprinnelig hadde en annen fortsettelse eller om Markus hadde planlagt det, vites ikke. Se II.6.

Det kristologiske og soteriologiske stoffet, dvs. det som lærer om Kristus og om frelsen, er konsentrert i den andre halvdelen av Markusevangeliet. Dette må være en bevisst konstruksjon av Markus som redaktør. Slik er det også med fenomenet som i forskningen kalles "messiashemmeligheten".

Messiashemmeligheten er karakteristisk for Markus. Flere steder i Markusevangeliet gir Jesus direkte forbud mot å sette ut rykter om ham som Messias: i 1.34 og 3.12 er det demonene som får beskjed om å holde tett, i 8.30 og 9.9 er det disiplene, og i 1.44, 5.43, 7.36 og 8.23 er det mennesker som Jesus har helbredet, som får munnkurv.

Det var nytestamentleren William Wrede som i 1901 fokuserte på messiashemmeligheten som et særtrekk hos Markus. Ifølge Wrede er evangelistens poeng trolig at Jesus’ messiasverdighet bare kan forstås rett i lys av hans lidelse og død. Den kan bare forkynnes korrekt etter at denne sammenhengen er demonstrert for disiplene (jf. 8.22-38 som illustrasjon). Jesus (Markus) gjør denne sammenhengen klar i de 3 lidelsesvarslene i 8.27-33, 9.30-32 og 10.32-34.

II.4.2  MATTEUSEVANGELIET

Inndeling
Matteusevangeliet har 28 kapitler. Q-stoffet utgjør nærmere 30%, særstoffet vel 25%. Hovedavsnittene kan anføres på følgende måte:

Kap. 1-2: Jesus' opprinnelse Kap. 3-25: Jesus' virksomhet - fortellinger og diskurser (fem taler) Kap. 26-28: Lidelse, død, oppstandelse og misjonsbefaling (Detaljert inndeling av Matteusevangeliet)

Karakteristiske trekk
Markus’ geografiske skjema finner vi igjen hos Matteus og Lukas; begge to bygger det ut på forskjellige måter. Tydelige påbygninger hos Matteus er reisene til Betlehem, Egypt og Nasaret i historien om Jesus’ fødsel. Men først og fremst er det karakteristisk at Matteus lar Jesus holde en rekke taler, som nevnt i I.3.3. Hvert taleavsnitt avsluttes med "Da Jesus hadde sagt dette" e.l. Talene er:

• bergprekenen (kap. 5-7)
• disippelutsendelsen (kap. 10)
• liknelsestalen (kap. 13)
• talen om menighetsordningen (kap. 18, jf. 16)
• fordømmelse av hykleri samt dårlig menighetslederskap og om trengselstida før dommen, fasthet i troen og våken venting på Herrens gjenkomst (kap. 23-25).

Talene i Matteusevangeliet er lærestykker. I motsetning til hos Markus er Jesus hos Matteus en lærer, han presenteres åpent som Messias og en ny Moses som skjerper loven innenfor et endetidsperspektiv, dvs. like før verdens ende og dommens dag.

Også måten som Matteus bruker enkelsitater fra GT på for å bevise at Jesus er Messias, er spesiell. Vi finner de såkalte formelsitatene hos ham i 1.22f., 2.6, 2.15, 2.17, (2.23), 4.14-16, 8.17, 12.17-21, 13.35, 21.5, 26.31 og 27.9f. Det dreier seg om profetiske GT-tekster som Guds egen kommentar og forklaring til hendelsene, f.eks.:

Alt dette skjedde for at det Herren har talt gjennom profeten, skulle oppfylles:
Se, en jomfru skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel. (Matt 1.22-23, jf. Jes 7.14)

Dette skjedde for at det som er talt ved profeten, skulle oppfylles:
Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel, på trelldyrets fole. (Matt 21.4-5, jf. Sak 9.9)

Apostelen Peter synes å ha spilt en stor rolle i Matteus-menigheten. Det blir nemlig vektlagt at Peter hadde myndighet til å tolke Jesus' ord og aktualisere dem i nye situasjoner (jf. 16.19, 18.15ff.).

Da Matteus bygger på Markus som et innarbeidet mønster, må hans evangelium ha blitt skrevet et stykke tid etter Markus. Det ser også ut til at forfatteren befinner seg utenfor Palestina. Selv om Jerusalems ødeleggelse i år 70 har satt et avtrykk (jf. 22.7), virker det ikke som særlig nært og presserende at jødenes religiøse sentrum ligger i grus og at de kristne der er fordrevet eller har flyktet. Jødiske spørsmål er heller ikke farget av den spesielle situasjonen i Palestina på 70-tallet.

Det er mulig at Matteusevangeliet ble skrevet i Antiokia i Syria. Der eksisterte det fra tidlig en livskraftig menighet. Bl.a. Paulus og medarbeideren hans, Barnabas, hadde Antiokia som base for sin misjonsvirksomhet, og Peter kom dit (Apg 11.19ff., 13.3, Gal 2.11).

Det er videre mye som taler for at Matteus' miljø var jødisk og at han skrev til jødekristne. Diskusjonene med fariseerne og advarslene mot dem, som kommer så klart fram i dette evangeliet, tyder på at Matteus-menigheten hadde synagogen i sitt nabolag og sto under innflytelse og press fra synagogens ledere. Visse bibelvers kan tolkes slik at bruddet med synagogen hadde kommet langt; man kunne på den ene siden tale om "vi" (kristne) og på den andre siden "de" som var skyldige i drapet på Jesus (jf. 27.25). Kanskje var det enda et visst håp om å vinne flere jøder for Kristus. Referansene til Skriften og formelsitatene er naturlige og nødvendige midler som Matteus bruker overfor jøder. De fungerer som argumenter i misjonsøyemed.

Det er mange momenter som gir Matteusevangeliet en jødisk koloritt: Adressatene er fortrolige med jødiske skikker, og forklaring trengs ikke (f.eks. Matt 15.2, sml. Mark 7.3). På jødisk vis sies det "himmelriket" og ikke "Guds rike", diskusjonen om Moselovens betydning står sentralt (5.17ff.), fariseernes autoritet fastslås prinsipielt (23.2f.), og sabbatsfreden blir respektert (24.20). Jødisk rettspraksis synes å ligge bak fullmakten som Peter får til å "løse" og "binde", dvs. oppta i og lukke ute fra menigheten (jf. 16.19 og 18.18).

Kirken som det nye Israel
Tross naboskapet til synagogen, som skinner igjennom hos Matteus, er det også en klar distanse til jødene og tradisjonell jødedom. Avstanden er begrunnet i en kristen forståelse av Skriften og av hvem Jesus og hans tilhengere er. Kirken av alle folkeslag har erstattet Israel som Guds utvalgte redskap (21.43, 26.28, 28.18ff.), Jesus er Messias som oppfyller Skriften (f.eks. 21.4f.) og loven er utlagt av ham på en radikal måte som sprenger dens tradisjonelle rammer; Jesus er større enn Moses (kap. 5-7).

Flere steder er Matteus uhyre krass mot jødene og fordømmer spesielt fariseerne og de skriftlærde (23.13-36, 27.25). Han ordlegger seg her på en måte som neppe var egnet til å få synagogens ledere i tale. Kanskje det egentlig var ment for internt bruk i kirken av kristne jøder og hedninger?

Det er også en spenning i oppfatningen om hvem den kristne misjonen skal ta sikte på: På den ene siden får disiplene beskjed om ikke å gå med evangeliet til samaritanerne og hedningene (10.5); på den andre siden får de ordre om å gjøre alle fok til disipler (28.19). Dette blir ofte tolket på bakgrunn av antakelsen at Matteus-menigheten befant seg i en jødisk kontekst der de kristne måtte forsvare seg. De viste til Jesus' bud om at misjonen skulle skje i korrekt frelseshistorisk rekkefølge; disiplene fikk i oppdrag å evangelisere blant jøder først og deretter for hedninger. På tross av dette fortelles det at allerede Jesus selv helbredet sønnen til en romersk offiser og datteren til en kanaaneisk kvinne; han gikk dermed (foreløpig og forbildelig?) utover Israels grenser (8.5ff, 15.21ff.). Etter oppstandelsen skal alle folk få høre evangeliet forkynt.

Oppsummerende kan vi si om Matteusevangeliets forfatter at han ordner Markus, Talekilden (Q) og særstoffet med Jesus-talene systematisk og kronologisk. Matteus er sannsynligvis en gresktalende jødekristen som skriver godt gresk. Vi vet ikke sikkert hvor han befinner seg og til hvem han skriver. Men han legger spesiell vekt på jødiske spørsmål og henvender seg trolig til en menighet, muligens i Antiokia, som for det meste består av jødekristne, og til alle kristne med budskapet om hva det betyr at Jesus er Messias.

I oldkirken fikk Matteusevangeliet førsterangen. Det var kanskje fordi dette evangelieskriftet er det mest menighetsorienterte. Matteusevangeliet ble siden stående som kirkens fremste evangelieskrift, plassert først i samlingen bl.a. fordi det så tydelig markerer sammenhengen med GT. Det er også det lengste.

II.4.3  LUKASEVANGELIET

Inndeling
Lukasevangeliet har 24 kapitler. En grovinndeling kan være slik:

Kap. 1-2: Forhistorien. Jesus' fødsel og barndom 3.1-4.13: Forberedelsen: Johannes døperen, Jesus' dåp og fristelsen i ørkenen 4.14-9.50: Jesus’ virke i Galilea 9.51-19.27: Vandringen til Jerusalem 19.28-24.53: Jesus' lidelseshistorie, oppstandelse og avskjed; himmelfarten. (Detaljert inndeling av Lukasevangeliet)

Forfatterskapet
Lukas benytter bare ca. 2/3 av sin kilde Markus. Derimot utvider han Markus ved å legge til talestoff (Q), en fødselsfortelling, de to lovsangene av Sakarja og Maria i kapittel 1-2 (Benedictus og Magnificat) og en god del annet særstoff, slik at så mye som ca. halvparten av Lukasevangeliet er særstoff. (Luk 6.20-8.3 og 9.51-18.14 er lagt til Markus, og Mark 6.45-8.26 er trukket fra.) Lukas 9.51-18.14, der vi finner mesteparten av særstoffet hans, er lagt opp som en reise. Dette er helt unikt for Lukas.

Den største og mest originale utvidelsen Lukas foretar, er en helt ny bok, nemlig det kristendomshistoriske verket Apostlenes gjerninger – en misjonsberetning på 28 kapitler! De to bøkene må leses i sammenheng for å få tak i Lukas' anliggender. Imidlertid er de to delene av tobindsverket trolig skrevet et godt stykke fra hverandre i tid. De er ikke ført opp etter hverandre i noen lister over nytestamentlige skrifter fra gammelt av. De fire evangeliene står alltid samlet.

Også i våre bibler kommer Johannesevangeliet imellom Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger. Vi følger det samme mønsteret og behandler derfor Apostlenes gjerninger for seg. (Siden Lukas som forfatter trer fram tydeligst i Apostlenes gjerninger, behandles misjonsberetningen hans mer utførlig enn evangeliet hans i denne framstillingen, jf. kap. III.)

Talestoff
Mye av talestoffet i Lukasevangeliet er som sagt felles med Matteus, men en god del er Lukas aleine om. Talestoffet er imidlertid plassert mer spredt og ikke samlet i store partier som hos Matteus. (Også i Apostlenes gjerninger er det mange taler. De er viktige vitnesbyrd om Lukas' ideologi.)

Historie og verdens frelse
Lukas er historikeren blant evangelistene. I forordet til evangeliet (1.1-4) legger han stor vekt på å være pålitelig. Han tilstreber derfor historisk nøyaktighet i framstillingen. Nærmere bestemt er det fortsettelsen av frelseshistorien og hovedåpenbaringen i Kristus han beskriver. Bl.a. ved hjelp av talen om profeter før og nå trekker han forbindelseslinjene bakover til GT og framover inn i kirkens og hedningemisjonens tid, som er Åndens spesielle tidsalder (jf. Apg 1.1-14).

Lukas omtaler Den Hellige Ånd mer enn de andre synoptiske evangelistene, den er en nøkkel til forståelse av hans ideologi. Ånden uttrykker Gud i handling. Guds nye store frelseshandling begynner med Jesus’ fødsel; Jesus' fødsel er en verdenshistorisk begivenhet (jf. englesangen, Luk 2.14). Den overgår storpolitikkens realiteter. Lukas ser den bevisst i sammenheng med det romerske imperiets keiser Augustus og hans legat Kvirinius i Syria (2.1), med keiser Tiberius og prefekten Pilatus i Judea, med tetrarken Herodes Antipas i Galilea osv. (3.1).  Om det som har hendt og stedet det har hendt på, sier Lukas: "det er jo ikke skjedd i en avkrok" (Apg 26.26). Og perspektivet er universelt, Guds frelse gjelder hele menneskeheten: Jesus' ættetavle, slik Lukas gjengir den i kapittel 3, går helt tilbake til alles stamfar, Adam (3.38), og budskapet om frelsen skal nå ut til alle folkeslag (24.47).

I begge sine bøker henvender Lukas seg til en (tilsynelatende?) navngitt person, Teofilus. Vi vet ingenting om hvem han var. Man har gjettet på en offentlig romersk embetsmann eller at det egentlig dreier seg om en hvilken som helst interessert leser.

II.4.4  JOHANNESEVANGELIET

Inndeling
Johannesevangeliet har 21 kapitler. Det lar seg dele inn på denne måten:

1.1-18  Prolog om Ordets (Kristus’) preeksistens og komme til verden 1.19-12.50: Jesus’ gjerninger og forkynnelse i verden Kap. 13-17: Jesus’ avskjedstaler om framtida etter hans død Kap. 18-19: Kristus’ ferd tilbake til Faderen – lidelse og opphøyelse Kap. 20: Den oppstandne viser seg i Jerusalem Kap. 21: Seinere tillegg. (Detaljert inndeling av Johannesevangeliet)

Johannesevangeliet utmerker seg i forhold til synoptikerne. Det har mange særtrekk, og det fortjener en relativt brei behandling her:

Taler
Enda mer enn hos Matteus er det i Johannesevangeliet lange taler og samtaler (kap. 4, 5, 6, 9, 11, 14-17). Det gir framstillingen en viss dramatisk karakter. Men det er egentlig liten framdrift og utvikling i fortellingen, snarere fra først til sist en rekke variasjoner over samme tema, nemlig Gud som åpenbarer seg gjennom Kristus, Ordet som ble legeme eller Sønnen som ble sendt til verden og til sist vendte tilbake til Faderen.

Talene i Johannesevangeliet har lite til felles med Jesus-talene i de andre evangeliene, både når det gjelder formen og innholdet. Talene kretser om bestemte tema og hendelser, som Kristus selv og hans guddommelige fullmakt, himmelsk mat og livets vann, veien, sannheten og livet. Det er også en rekke mediterende avsnitt i talene eller de er hengt på noe som er fortalt (eksempelvis 3.5-21 og 31-36).

Egen tegnkilde
Selv om Johannes etterlikner evangelieformen og kan ha kjent de andre evangeliske kildene, støtter han seg lite på dem. En egen kilde - en tegnkilde - må ligge til grunn for de sju miraklene han tar med:

• vinunderet under bryllupsfesten i Kana (kap. 2)
• helbredelsen av en embetsmanns sønn (kap. 4)
• helbredelsen av en lam ved Betesda-dammen (kap. 5)
• Jesus metter fem tusen (kap. 6)
• Jesus går på vannet (kap. 6)
• helbredelsen av en som var blind fra fødselen av (kap. 9) og
• oppvekkelsen av Lasarus fra de døde (kap. 11).

Betegnelsen "Messias" brukes slik jøder var fortrolige med den, som en tittel om den lovede befrieren, og ikke som navn (= Kristus) på Jesus (1.20,41,45, 4.25,29, 7.26f., 10.24, 11.27, 20.31). Også andre trekk tyder på at adressatene er jøder: på den ene siden spores det liten interesse for ikke-jøder, det antydes bare så vidt noe om misjon blant hedningene (sml. 7.35, 10.16, 11.53, 15.16). På den andre siden er "jødene" i Johannesevangeliet alltid Jesus’ motstandere (5.18, 7.1, 8.37,40, 11.53).

Johannesevangeliet er et forsvarsskrift for de kristne og kristendommen. Under presset fra synagogen er dets adressater i ferd med å miste troen på Jesus som Messias og Guds Sønn (7.31, 6.60ff.). Noen er redde, de våger ikke å bekjenne troen åpent av frykt for å bli straffet og utstøtt (jf. 7.13, 12.42, 19.38, 20.19). Dette forklarer skriftets polemiske og apologetiske tone i forhold til de antikristne og negative jødene i synagogen. Johannes vil hjelpe sin menighet til å holde stand mot presset og til å overleve.

Forkynnende fortelling
Johannesevangeliet er tydeligere enn synoptikerne historieframstilling med forkynnende og oppbyggelig sikte. Det har en mer proklamatorisk form og preges sterkere av teologisk refleksjon og meditasjon om Kristus.

Konsentrasjonen om Kristus er intens. Mens Jesus’ budskap hos synoptikerne er Guds rike, er det hos Johannes Jesus Kristus selv og hans rike (jf. 19.36); Jesus snakker hele tida om seg selv og sin avgjørende betydning. Hans universelle viktighet er (om mulig) enda mektigere uttrykt her enn hos de andre evangelistene. Hans framtreden fører til konflikt, og jødene splittes som folk i møtet med ham. Konflikten og fortellingen handler om Gud, verden og historien, den gjelder alle mennesker og omfatter hele verdensforløpet fra før skapelsen til dommens dag. Jødene representerer verden; "verden" er et til dels negativt ladet ord i Johannesevangeliet (1.10, 7.7).

Kristus møter et splittet folk
Johannes beskriver hvordan Jesus' opptreden leder til splittelse blant jødene. Mange avviser ham og framstår som Guds fiender, mens mange andre kommer til tro når de møter Jesus (1.5,11, 6.52, 7.12,40ff., 8.23,26, 9.16, 10.19f., 36; 7.1, 8.30f., 11.45ff., 12.42).

Det er de kristustroende som har Gud på sin side. Jesus er Guds Sønn og Israels konge, dvs. Messias (1.49, 18.37). GT som Guds ord er i sin helhet profetisk og skrevet med henblikk på Kristus (1.45, 5.39,46). Også Moseloven er profetisk i Johannesevangeliet. GTs store profet og jødedommens grunnleggende autoritet, Moses, vitner om Kristus og har sin fortsettelse i ham: "Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus" (1.17). Loven er foreløpig, mens Kristus er den endelige åpenbaring om Gud og Sannheten, dvs. kjærligheten og virkeligheten.

Tillegg i teksten
Det kan ikke være tvil om at Johannesevangeliet ble utvidet over tid. Visse "sømmer" i teksten tyder på at den ikke foreligger i sin opprinnelige form. F.eks. ser det ut til at kapittel 5, der Jesus befinner seg i Jerusalem, er skutt inn i en fortelling som egentlig har Galilea som arena. I de eldste håndskriftene mangler avsnittet 5.3b-4, likeså 7.53-8.11, og disse versene kan ha kommet til etter hvert.

Tilsvarende ser vi at 14.31 markerer avslutningen på Jesus’ avskjedstale, men til tross for dette fortsetter avskjedstalen med de to kapitlene etterpå. 20.31 er tydeligvis ment som avrunding av hele Johannesevangeliet. Likevel kommer kapittel 21 som en tilføyelse for å gi status til apostelen Peter:

Inntrykket av Peter som den svikefulle som fornektet Jesus tre ganger da han ble arrestert (18.12-27), balanseres av at han seinere tre ganger erklærer sin lojalitet til Kristus og kirken (21.15ff.). Dermed er det godtgjort at Peter med full rett er Jesus’ stedfortreder og leder av kirken. Her er det igjen et tegn på at behov i menigheten skapte evangeliet.

Oppsummerende om Johannesevangeliet
Gamle håndskriftfragmenter viser at Johannesevangeliet har eksistert fra ca. år 100. Det finnes imidlertid ingen kilder som gjør det mulig for oss å slå fast med sikkerhet hvem det ble skrevet til og hvor det ble forfattet. Jødekristne må ha utgjort en betydelig gruppe blant adressatene. Men visse trekk peker også i retning av at hellenistisk mysteriereligion, populærfilosofi og gnostisisme har preget miljøet, og det kan se ut til at forfatteren ville redegjøre for kristentroens betydning generelt.

Selv om tradisjonen fra ca. 200 fester disippelen Johannes’ navn til evangeliet, er det egentlig ingenting i teksten selv (kap. 1-20) som røper hvem forfatteren er. Det tok lang tid før Johannesevangeliet ble akseptert i kirken, og det hang sammen med at man betvilte at det var skrevet av et øyenvitne til Jesus’ liv og virke. Men utfra teksten slik den foreligger kan vi si at Johannes ikke er en objektiv historiker som bare registrerer; han vil med ettertrykk vise betydningen av det som har skjedd. Han er en engasjert forkynner som selv er overbevist om sannheten i det han forteller. Han stiller seg ikke nøytral til det men tar parti.

"Han" er trolig representant for en "johanneisk skole" som tillot redigering av originalteksten og som i tillegg produserte andre skrifter som fikk plass i NT, nemlig tre brev samt Johannes' åpenbaring (jf. IV.4.2.4 og IV.4.3).

Som vi har understreket ovenfor, var også synoptikerne tolkende og forkynnede kristne forfattere, bare ikke så markant som Johannes. Så kan man spørre om ikke Johannes fortegner bildet av Jesus, siden han er så annerledes enn de andre; han legger i mindre grad vekt på det historiske hendelsesforløpet og synes å overdrive Jesus-sentreringen.

Til dette er å si: selv om det er åpenbare forskjeller mellom Johannes og de andre evangeliene, er det også vesentlige likheter i sak. Johannes tar "på kornet" hva det dreier seg om med Jesus fra Nasaret, slik synoptikerne også søker å demonstrere. Men han forenkler og skjerper konsentrasjonen om hvem Jesus er. Troen på Gud som Far var karakteristisk, og det momentet forstørrer Johannes.

(Teologiske tema i Johannesevangeliet)

II.5    JESUS' LIDELSE, DØD OG OPPSTANDELSE

Innledning
Evangeliene er våre eldste og faktisk eneste kilder til kunnskap om Jesus' død. Riktignok er henrettelsen av ham nevnt av den romerske historikeren Tacitus omkring 115 (Annales 15,44) og i jødenes Talmud (bab. Tal. Sanh. 43a), men det ser ut til at disse kildene er avhengige av NT. NTs fortellinger gir inntrykk av å være øyenvitners nokså detaljerte referater fra en rekke dramatiske hendelser, samtaler og rettsforhandlinger i forbindelse med Jesus' død. På grunn av mangelen på eksterne, selvstendige kilder er det umulig å fastslå hvorvidt dette er korrekte gjengivelser. Men hendelsesforløpet i lidelseshistorien virker i hovedsak sannsynlig.

Lidelses- eller pasjonshistorien er nokså likt framstilt av alle evangelistene, mer likt enn resten av evangeliestoffet. Det tyder på at beretningen forelå fasttømret på et tidlig tidspunkt, slik at den fungerte som autoritativ kilde for alle de fire evangelistene. Særlig samstemmer synoptikerne; Johannes avviker mest, som ventet. F.eks. tar Johannes episoden der Jesus renser templet for handelsboder ut av sin sammenheng i pasjonshistorien og legger den til begynnelsen av hele Jesus' virksomhet, som en slags programerklæring (jf. Joh 2). Dessuten lar han Jesus dø på samme tid som påskelammene ble slaktet ved templet (13. Nisan), slik at Jesus selv framstår som det sanne påskelammet og påskeofferet.

Imidlertid er det også særegenheter hos hver av synoptikerne. Pasjonshistorien hos Matteus og Markus er mest i overensstemmelse med hverandre. Likevel er det mer stoff hos Matteus, spesielt talestoff og liknelser. Han legger også inn en del særstoff, f.eks. Matt 25 og 27.62-66.

Hovedmomentene i lidelseshistorien og Jesus' oppstandelse
Gjennomgangen nedenfor tar utgangspunkt i Matteusevangeliet, men den bygger på evangeliene samlet og fokuserer på hovedmomentene i det ytre forløpet:

• Jesus' messianske inntog i Jerusalem (Matt 21.1-11)
• Jesus renser og erobrer templet (Matt 21.12-13)
• Nattverden innstiftes (Matt 26.17-29)
• Jesus i Getsemane-hagen (Matt 26.30-46)
• Judas forråder Jesus (Matt 26.47-56). Judas tar sitt eget liv (Matt 27.3-10)
• Rettsaken mot Jesus i jødenes høye råd (Matt 26.57-68)
• Peter nekter tre ganger for at han kjenner Jesus (Matt 26.69-75)
• Rettsaken mot Jesus hos Pilatus (Matt 27.11-26)
• Korsfestelsen (Matt 27.31-66).
• Jesus' oppstandelse (Matt 28.1-15).

(Mer om pasjonshistorien)

Alle evangelistene samstemmer i at det kort tid etter korsfestelsen oppsto tro på at Jesus var vendt tilbake til livet, og at det dreide seg om fysisk gjenoppliving. Alle har med at Jesus' grav var tom, men ingen forteller om hvordan selve oppstandelsen foregikk.

Kriminalgåten har helter og skurker, anklage og forsvar, personer og handlinger som vekker sympati og antipati. Den har også et lik - eller har den det? Anklagerne er interessert i liket for å kunne hevde at offeret tapte sin sak og de hadde rett. Mens tilhengerne sier det motsatte og at det ikke er noe lik som kan bekrefte nederlaget. Tvertimot fins det bevis for at offeret er i live og at anklagene derfor er grunnløse. En viktig aktør i fortellingen er Gud, og et viktig aspekt er hvem Gud holder med: de som vant eller de som tapte?

II.6    EVANGELIENES SLUTTAVSNITT

Markusevangeliet har en abrupt avslutning. (Kanskje det er av stilistiske grunner? Den sekundære forlengelsen som nå står i 16.9ff. er skapt med de andre evangeliene som modeller.) Lukas avrunder sitt evangelium med å understreke at Jesus' lidelse, død og oppstandelse var i overensstemmelse med Moseloven, profetene og salmene, dvs. med GT/Tanak (Luk 24.44-49). Og så føyer han til at apostlene om ikke lenge skal forkynne omvendelse og tilgivelse for syndene for alle folkeslag (v. 47). Deretter beretter Lukas som den eneste i NT om Jesus' himmelfart (v. 50-53). Dette er momenter som Lukas gjentar i begynnelsen av sitt fortsettelsesverk Apostlenes gjerninger også.

Momentene i Luk 24.47-49, Apg 1.8 og 2.38 m.fl. om misjonsforkynnelsen og om "kraft fra det høye" (Den Hellige Ånd) som apostlene skal bli utrustet med, likner på Johannes 20.21-23. Men det er Matteus som har den klassiske utformingen av misjonsbefalingen (28.18-20):
 

Meg er gitt all makt i himmel og på jord, gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Tilbake til toppen av sida
Tilbake til førstesida