De fleste nytestamentlige brevene er lange. Johannes' åpenbaring er svært langt, på 22 kapitler. Av paulusbrevene er Filemonbrevet det korteste, kun ett lite kapittel. Romerbrevet og 1. Korinterbrev er nokså lange utredninger, begge på 16 kapitler. Galaterbrevet har bare 6 kapitler.

Av Paulus’ forfatterskap fokuseres det først på Romerbrevet, deretter på 1. og 2. Korinterbrev og så på Galaterbrevet. Galaterbrevet kommenteres og tolkes (eksegeres) relativt fyldig i tillegget. De andre paulusbrevene blir behandlet forholdsvis kort, men også de har supplerende tillegg. Av de ikke-paulinske brevene vies Johannes' åpenbaring spesiell oppmerksomhet.

Paulus' brev
Etter tradisjonen tilskrives 13 av NTs brev apostelen Paulus. Paulus formaner og belærer sine menigheter og medarbeidere om kristne sannheter. Adressatene befinner seg i Roma og byer i Lille-Asia, Makedonia og Hellas.

Minst 7 av paulusbrevene utgjør de eldste skriftene i NT. Det er: Romerbrevet, 1. og 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, 1. Tessalonikerbrev og Filemonbrevet.

Ikke-paulinske brev
Hebreerbrevet er egenartet, og forfatteren ukjent. Det mangler brevåpning og er som en kristen traktat eller en prekenaktig avhandling.

Jakobs brev, Peters 1. og 2. brev, Johannes' 1., 2. og 3. brev og Judasbrevet kalles de katolske brevene fordi de ikke er rettet til konkrete enkeltmenigheter eller personer, men har et allment (katolsk) sikte. Det er bare Johannes' 2. og 3. brev som presiserer adressen. Disse to brevene er også de korteste i hele NT.

Johannes' åpenbaring, den siste boka i den kristne bibelen, er stilet til sju menigheter i Lille-Asia (jf. Åp 1.4 og kap. 2-3). Det dreier seg om det dommedagspregede skriftet Johannes' åpenbaring. Det er så spesielt at mange ikke regner det blant brevene, men anser det for å være en forkynnende apokalypse med allment sikte. Det har mye felles med andre ikke-bibelske bøker fra samme tid og med Daniels bok i GT. Imidlertid er Johannes' åpenbaring liksom de andre brevene et leilighetsskrift med henblikk på konkrete adressater - dvs. at det er forfattet i en bestemt historisk situasjon - og har brevåpning og velsignelseshilsen til brevavslutning (jf. Åp 1.4-6 og 22.21). Apokalypsesjangeren behandles i IV.5.

IV.1.2    BREVSJANGEREN

Brev og post i antikken
Brevskriving var et vanlig fenomen i antikken. Det ble forfattet og sendt massevis av brev, og det er bevart en stor mengde av dem. Det var forskjellige typer brev, mest private eller offentlige meldinger, hilsener og invitasjoner på potteskår eller papyrusblader. Lengre brev, f.eks. filosofers belæringer og utredninger, kunne være ganske omfattende og minne om vår tids essays og fagartikler.

Et par velkjente eksempler på diplomatisk korrespondanse fra ca. 112 har vi i brevvekslingen mellom den romerske konsulen Plinius d.y. og keiser Trajan angående de kristne (jf. Rasmussen etc.., s. 67-68). Det finnes mange brev av Plinius d.y., også private. Her dreier det seg altså om nokså utførlige brev blant overklassen, men det ble skrevet brev i alle samfunnslag. Som antydet, var de oftest korte, bare på noen få linjer.

Når det gjelder frakt av post i Romerriket, ble det etterhvert utviklet et stort veinett, først og fremst for militære og hendelsmessige formål, og en service som gjorde postgangen relativt effektiv. Men vanlige folk kunne i liten grad benytte dette systemet, og brev mellom alminnelige arbeidere og familier ble til vanlig tatt med av venner og kjente som skulle samme vei. Flere steder i NT ser vi at brev ble sendt med betrodde kvinner og menn som stilte seg til disposisjon (jf. Rom 16.1, 1 Kor 16.10). Paulus anbefalte sine utsendte medarbeidere for menighetene som de kom til, og ønsket at de ble tatt godt imot.

Brevstruktur og sjangrer
Strukturen i de antikke brevene likner våre brev:

• presentasjon av avsenderen og åpningshilsen
• hoveddel (brevkorpus)
• avslutning med hilsen.

Liksom jødene benyttet seg av hellenismens brevformer, finner vi i NT en blanding av gresk-romerske og jødiske brevsjangere. F.eks. synes Paulus å kombinere den greske hilsen Chiáris! med det hebraiske Sjalóm! når han sier: "Nåde være med dere og fred ..." (bl.a. 1 Kor 1.3, Gal 1.3).

Innholdet og den religiøse tematikken i de nytestamentlige brevene røper et umiskjennelig jødisk slektsskap; Jakobs brev og Judas' brev er i så måte de mest jødiske. Men det dreier seg jo om kristne brev, og både når det gjelder form og innhold er alle brevene i NT tilpasset de aktuelle behovene og den konkrete situasjonen som de kristne adressatene og forfatterne befinner seg i (merknad).

Brevskriverne opptrer ikke som privatpersoner men som autoriteter med tilkjent myndighet over andre. Derfor ser vi også i brevåpningene og avslutningene at de fleste av paulusbrevene uttrykkelig er skrevet og sendt på vegne av flere enn Paulus selv. Det dreier seg altså ikke om privatbrev men om offentlige skriv i den forstand at de gjelder oppdrag fra overordnet myndighet (her: Kristus / Gud) og saker som angår menighetene som kollektiv. Brevene skulle leses høyt under sammenkomstene i menighetene.

Bare i ett tilfelle har vi å gjøre med et tilnærmet privat brev, nemlig Paulus’ brev til enkeltpersonen Filemon. Filemonbrevet er et anbefalingsbrev for en rømt fange og slave, som er stilet til hans herre. Men også i dette brevet opptrer Paulus myndig, som en overordnet.

Likevel må det innrømmes at Paulus ikke alltid skriver til menigheter som fullt ut anerkjenner ham som legitim apostel og overordnet. Som vi også får inntrykk av i Apostlenes gjerninger, må han kjempe for sin autoritet. Men når han gjør det, markerer han sin overlegne innsikt og posisjon retorisk på flere måter. Dette er særlig tydelig i Galaterbrevet (bl.a. 1.11f., 2.11, 52f.), men også f.eks. i de to korinterbrevene og Romerbrevet (bl.a. 1 Kor 7.40, 9.1ff., 2 Kor 11.16ff., 12.11).

Paulus følger antikkens vanlige retoriske knep for å overbevise: han vil belære, begeistre og bevege. (Jf. merknad). Han benytter logiske resonnementer og slutninger - ofte med utgangspunkt i sitater fra GT (Gal 3.15ff.); han uttrykker seg dramatisk og emosjonelt - slik at han kan vekke medfølelse (Gal 4.19f.); og han gjør bruk av etiske argumenter for å oppnå endret atferd og moralsk støtte - gjerne ved å vise til sine egne og adressatenes erfaringer (Gal 4.12ff.).

I belæringen i Romerbrevet 7.7ff. anvender Paulus bekjennende jeg-stil. Ofte henvender han seg til et fiktivt "du" i en form for diskurs der retoriske spørsmål stilles, imaginære personer framsetter motargumenter, feilslutninger påvises og alt avvises som usant (jf. Gal 3.21, 4.21). Denne stilen kalles diatribe. De tydeligste eksemplene finner vi i Romerbrevet 1-3.

For å understreke sin apostelverdighet markerer Paulus seg allerede i brevåpningen: Han skriver, forkynner og lærer etter oppdrag fra "Gud vår Far og Herren Jesus Kristus". Paulus opptrer da også selv som en far og herre med delegert myndighet når han veileder sine menigheter som han selv har dannet. Han bruker farsbetegnelsen om seg selv noen ganger i slike forbindelser, og spiller på flere sider ved farsfunksjonen (1 Kor 4.14-21, 1 Tess 2.11f., Fil 2.22; i 1 Kor 4.1f. er han forvalter eller husholder).

Paulus kommanderer, forventer lydighet og ber om å bli etterliknet av sine "barn" (2 Tess 3.6f.,12, Filem 21). Men han er også tilbakeholden med å utøve sin autoritet (2 Kor 13.10, jf. 2.4 og merknad).

I jødiske sammenhenger ble farsbetegnelsen brukt om visdomslærere og rabbier som hadde innsikt og fortjente ære og respekt. En lærer kunne veilede, irettesette, formane og oppmuntre sine disipler ("barn"). Det skulle også en kjødelig far og en husholder gjøre. I tillegg skulle en far vise ømhet, tålmodighet og total omsorg, f.eks. i forbindelse med arbeidsopplæring.

Generelt i et hellenistisk miljø ga begrepet "far" assosiasjoner om gjensidig avhengighet, slik det var mellom patron og klient i det romerske samfunnssystemet. Klientene skulle gi behørig ære til dem som underholdt og beskyttet dem (jf. merknad).

Det ser ut til at Paulus også assosierer sin farsfunksjon med den kristne familien som Jesus innstiftet, der alle er "brødre" og viser hverandre utvidet omsorg og kjærlighet (1 Kor 1.10, Rom 1.13 m.fl.). Paulus kan i tillegg benytte morsbildet om forholdet mellom seg og sine "barn", de kristne galaterne (jf. Gal 4.19, sml. 1 Tess 2.7).

Utbredte brevsjangere i den hellenistiske verden, som minner om de nytestamentlige brevene, var vennskapsbrev og kontaktskapende brev. I familiebrevet var det en privat tone og personlige hilsener. Man skrev også rosende brev og skjennebrev, anklagebrev og forsvarsbrev. Filosofene skrev veiledende og didaktiske brev, lærebrev, der de utredet, ga råd og underviste, oppmuntret og formante sine lesere angående livsførselen deres. Selv om adressatene ble tiltalt smigrende, skulle språkbruken være balansert (jf. 1 Kor 11.1, sml. 4.21). Når filosofiske lærere skrev til sine elever, hørte også irettesettelse og bebreidelse med. Dette siste har vi paralleller til f.eks. i 1. Korinterbrev og Johannes' åpenbaring (jf. 1 Kor 1.10ff., 5.1ff., Åp 2-3).

Vennskap var en dyd i antikken, og det ble mye omtalt av filosofene. I det ideelle forholdet mellom gode filosofvenner skulle man dele både de åndelige og de materielle godene med hverandre. Vennskapet skulle også bære preg av enighet og felles oppfatninger om de grunnleggende ting. Filipperbrevet gjenspeiler disse idealene en rekke steder (f.eks. 1.4ff. og 2.1f.,17f.); det er et godt eksempel på vennskapsbrev med formaning.

Filosofene skrev altså brev. Men filosofene opptrådte først og fremst som talere og debattanter, og muligens var det ikke så stor avstand mellom skriftlig og muntlig form. Slik som filosofene opptrådte, kjenner vi også Paulus. Både gjennom hans egne brev og gjennom det bildet Lukas tegner av ham som misjonær i Apostlenes gjerninger, er han predikant, lærer og debattant. I tillegg kommer forsvarstalene hans, som Lukas også gir oss innblikk i.

Paulusbrevene oser av dramatikk og muntlighet. Paulus' forkynnelse og tidligere diskusjoner som han var involvert i i synagogene og menighetene, gjenspeiles utvilsomt i det han skriver. Hele tida sier Paulus ting til sine lesere/tilhørere. Han henvender seg til dem liksom i samtale, stiller spørsmål og kommer med oppfordringer. Flere steder, ikke minst i Galaterbrevet, refererer han til noe han har sagt og minner sine lesere om det. Paulus forsvarer seg også mot negativ omtale, rykter og falske anklager (Gal 1.6-9). Blandingen av brev og tale er kanskje tydeligst i Romerbrevet. Hovedavsnittet 1.18-11.36 er samtidig utredning og diskusjon med dialogiske partier. Det har innslag av forsvar, anklage og polemikk, og skal tjene til å belære og overbevise tilhørerne. Diatribestilen fins i hele brevet, men den er som nevnt påfallende i kapittel 1-3 og 7.7 ff. Paulus henvender seg også direkte (ikke fiktivt) til adressatene gjennom et "dere"; særlig merkes dette i kapittel 6 i Romerbrevet.

Når det i de nytestamentlige brevene blir veiledet om konkrete religiøse spørsmål og gitt råd om etiske forhold i menighetene, ser vi tidlige kristne paralleller til det man finner i den jødiske responsa-litteraturen, der noen spør om tro og moral, og rabbinere svarer. Imidlertid er det uklart hvorvidt de nytestamentlige brevene var foranlediget av direkte spørsmål fra enkeltkristne eller menigheter rettet til kristne læremestre. Men en stor del av 1. Korinterbrev er helt klart skrevet som svar på direkte henvendelse fra kristne i Korint (jf. 1 Kor 7.1 m.fl.). Andre ganger ser det ut til at Paulus selv tok initiativet når han skrev til menigheter som han grunnla og som han anså for sine. Slik tok han også et selvstendig initiativ overfor menigheten i Roma, som han ikke hadde grunnlagt. Årsaken til Romerbrevet lå først og fremst hos ham selv (jf. nedenfor).

Et selvstendig initiativ til å sende brev kunne også tas av apostelfyrstene i Jerusalem, først og fremst Peter. Det ser vi i Apostlenes gjerninger 15.23-29, der det er gjengitt et kort offisielt brev fra apostelfyrstene til menighetene i Antiokía og områdene deromkring. Initiativet til dette viktige brevet ble tatt i Jerusalem på grunnlag av opplysninger om uro blant de kristne i de nevnte menighetene, der Paulus og Barnabas hadde forkynt det lovfrie evangeliet. Brevet til apostelfyrstene kalles "aposteldekretet". Det ble formulert som et memorandum etter det avgjørende apostelmøtet i år 49, som ga Paulus grønt lys til å fortsette som hedningemisjonær. Aposteldekretet var like mye et vennskaps- og anbefalingsbrev som et møtereferat (jf. merknad).

Henvendelsen fra Jerusalem har en årsak, en hensikt og et budskap. Like etter åpningshilsenen gir avsenderne til kjenne hva som er foranledningen til at apostlene skriver. På grunn av noen selvbestaltede jødekristne fra Jerusalem er det tydeligvis skapt forvirring om hva lederne i modermenigheten mener angående krav som må stilles til omvendte hedninger (jf. 15.1). Vi ser at brevet skal tjene som en anbefaling og legitimering av to menn som kommer på besøk, Judas og Silas. Disse to personene følger med Paulus og Barnabas tilbake til Antiokia fra Jerusalem, der de har vært med på det avgjørende apostelmøtet. Judas og Silas skal meddele muntlig det samme som brevets hoveddel og budskap i vers 28-29 sier, nemlig det som er besluttet på høyeste hold i sakens anledning (jf. også v. 20). Beslutningen som blefattet i Jerusalem støtter Paulus' misjon, og (brevet) vil rydde opp og berolige de kristne i hans basismenighet i Antiokia. Det er bare én mening blant de ansvarlige i Jerusalem. Brevet i seg selv strekker ikke til for å forklare dette, men det understøtter den muntlige utredningen til Judas og Silas.

Det nære avhengighetsforholdet mellom skrift og tale som vi ser i dette tilfellet, kaster lys over brevsjangeren generelt. Et brev representerer mennesker som ellers - hvis de hadde vært til stede - ville ha uttrykt sitt budskap muntlig. Og et brev av denne typen har den samme autoritet som om disse menneskene selv var til stede.

Brevmessige undersjangere
Ikke uventet finner vi i de nytestamentlige brevene kristne talemåter hentet fra urkirkens gudstjeneste i form av bekjennelsesformler og hymniske uttrykk. De tydeligste eksemplene på dette har vi i 1. Korinterbrev 15.3-5, Filipperbrevet 2.6-11 og Efeserbrevet 1.3-14 (jf. merknad).

Som innslag i brevene finner vi også kristne lån fra hellenistiske sjanger- og stilformer. Slike eksempler er etiske dyds- og lastekataloger med formanende funksjon, og hustavler som beskriver det rette forholdet mellom menneskene i en husstand. Vi har dyds- og lastekataloger i Galaterbrevet 5.19-23 og 1. Timoteusbrev 3.2-7. Den siste gjelder moralen til menighetsledere.

En hustavle har vi i Efeserbrevet 5.21-6.9. Der sies det bl.a. at dominerende fedre skal underordne seg Kristus og med rimelighet utøve sin myndighet over kone, barn og slaver i storfamilien. De skal ikke vekke sinne og trass hos barna, men gi dem oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje (6.4). I en liknende hustavle i Kolosserbrevet 3.18-4.1 sies det: "dere fedre skal ikke behandle barna slik at de blir forbitret og mister motet" (v. 21).

Retoriske moment i paulusbrevene
Til tross for at det mange ganger er vanskelig å forstå paulusbrevene, er det ofte slik at Paulus forklarer sine synspunkter ved hjelp av kraftfulle uttrykk, metaforer og bilder. I Galaterbrevet 3.1 sier Paulus selv at den første forkynnelsen hans nettopp var malerisk, i den pedagogiske hensikt at hovedsaken - Kristus korsfestet - skulle sitte som spikret i galaternes minne. Paulus konkretiserer poengene og viser til hva adressatene allerede vet. Bl.a. bruker han et par steder eksempel fra idrettsbanen (1 Kor 9, Fil 3). Han forteller de kristne i Korint at de lukter guddommelig røkelse og vandrer omkring som levende brev skrevet på hjertetavler, ikke på steintavler (2 Kor 2.15, 3.2f.). De likner også et tempel der Guds Ånd bor (1 Kor 3.16f.).

Vi kan se nærmere på Galaterbrevet som illustrasjon på Paulus' retorikk. I dette brevet (som også i Romerbrevet) benytter Paulus seg flere steder av rettens språkformer. Ikke så unaturlig kanskje, for det tjener som forklaring av rettferdiggjørelseslæren, dvs. Paulus' frelseslære. I Galaterbrevet 3.15ff. henter han et eksempel fra dagliglivets juss, om arv og testamente som ikke kan settes ut av kraft. Dette utvikles videre i 4.1-7. I det hele tatt svinger retorikken og argumentasjonen i Galaterbrevet mellom det konkrete og abstrakte, det aktuelle og prinsipielle.

Paulus bruker også erfaringen som argument. Han forteller om seg selv når han anskueliggjør hva saken gjelder (kap. 1-2). I Galaterbrevet 3.1ff. er det galaternes egne erfaringer som kristne han tar utgangspunkt i. Bildelig taler han om å være i fengsel under oppsyn av en vokter (= loven) og om å ikle seg Kristus.

Slavemotivet og det å frikjøpe og befri slaver går igjen i Galaterbrevet. I 5.9 er det litt surdeig som gjennomsyrer hele deigen, og i 5.15 sammenliknes galaterne med glefsende hunder. Dramatisk og sarkastisk ønsker Paulus at de som preker omskjærelse, vil skamskjære eller kastrere seg selv (5.12).

Paulus fokuserer på personer og hendelser fra bibelhistorien, som Abraham, Sara, Hagar og Moses. Han bruker også motivet med Edens hage og Adam. Hermeneutikken (dvs. reglene for tekstaktualisering) bygger i stor grad på analogitenkning og logikk som skal lede til riktige teoretiske konklusjoner og til rett handling: Når det er slik eller slik i Skriften og tidligere i historien, er det også slik nå. Det ligger etisk appell i budskapet.

Det er interessant i forbindelse med retorikken i paulusbrevene å kunne vise til utsagn av Paulus selv der han omtaler sin egen talekunst - eller rettere sagt: mangel på sådan. I de to brevene til korinterne kommenterer han denne når han viser til sin framferd som misjonær og predikant hos dem. Han skjuler ikke at han slett ikke var noen glimrende taler; han legger heller ikke vekt på den typen opptreden:

Da jeg kom til dere, brødre, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds vitnesbyrd. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg la ikke frem mitt ord og mitt budskap med overtalende argumenter og visdomslære, men med Ånds og krafts bevis. For jeg ville ikke at deres tro skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft. (1 Kor 2.1-5, jf. 4.21 og sml. 1.17, 2 Kor 1.12, kap. 6, 10.1ff., Kol 2.4,8.)

IV.2    PAULUS' BAKGRUNN OG HOVEDBREV: ROMERBREVET, KORINTERBREVENE OG GALATERBREVET

IV.2.1    PAULUS' LIV OG VIRKE

Paulus' brev og fortellingen om ham
Paulus regnes som den største urkristne teologen, og han blir kalt "hedningenes apostel". Han sier selv at Gud hadde kalt ham til å være akkurat det - hedningemisjonær. Og når han i sine brev forsvarer sitt kall og sitt budskap, utformer han de grunnleggende spørsmålene i den kristne lære i sammenheng. Paulusbrevene har derfor hatt en enorm betydning gjennom hele kristendomshistorien.

Ikke alle paulusbrevene er like godt egnet til å inngå i fortellingen om Paulus og hans virke som misjonær. Romerbrevet er avgjort det tyngste fordi det er så teoretisk og langt. De to korinterbrevene er også ganske teoretiske, men både disse og Romerbrevet har partier som kan supplere bildet av Paulus' reise- og misjonsvirksomhet i Apostlenes gjerninger (f.eks. 1 Kor 1-4, 2 Kor 11-12 og Rom 15-16). Dette stoffet inneholder biografiske opplysninger og er skrevet med "nerve" og dramatikk. Men i Galaterbrevet er "temperaturen" høyere (jf. kap. 1-2). Med hensyn til det saklige innholdet har Galaterbrevet i tillegg mye av Romerbrevets tematikk i en kortere utgave. Også 1. Tessalonikerbrev og Filemonbrevet kan godt innpasses i paulusfortellingen.

Før de enkelte paulusbrevene blir kommentert, er det i dette perspektivet på sin plass å si noe mer enn det vi allerede har gjort i forbindelse med Apostlenes gjerninger om Paulus' liv og virke (jf. III.3).

I og med at Paulus var tospråklig og kjente både den gresk-romerske og den jødiske kulturen, hadde han gode forutsetninger for å kunne omsette Jesus’ budskap til den hellenistiske verden av ureine hedninger. I sin teologi og sitt virke uttrykte Paulus det samme som Jesus viste i handling f.eks. da han spiste sammen med tollere og syndere.

NTs bilde av Paulus er sammensatt
Paulus var verken den første eller den eneste hedningemisjonæren i urkirken, selv om han var den største; andre jødekristne var før ham. Men, som vi har vært inne på i forbindelse med Apostlenes gjerninger, var Paulus ifølge Lukas misjonær ikke bare for hedningene, han forkynte også den kristne tro for jødene. Historisk kan det stemme at han var begge deler. Han oppsøkte nemlig først jødene i synagogene, og deretter henvendte han seg til hedningene. Når Paulus først var jødemisjonær og deretter hedningemisjonær, fulgte han et handlingsmønster som var ideologisk (frelseshistorisk) begrunnet. Det var ikke bare fordi det faktisk skjedde i den rekkefølgen. For Gud åpenbarte evangeliet "for jøde først og så for greker", som han sier det i Romerbrevet 1.17.

Av mangel på kilder og sikre opplysninger er det umulig å tegne et klart bilde av Paulus' liv og virke. Et generelt problem når det gjelder nøyaktig tidfesting er at romerne talte et påbegynt år for et helt. Følgelig tar vi i dette kapitlet bare sikte på å gi en kronologisk (usikker) skisse. Bortsett fra noen få eksterne data om øvrighetspersoner som Paulus var i kontakt med, er det Paulus' egne brev og Apostlenes gjerninger vi må basere tidsskjemaet på. Imidlertid tilhører verken paulusbrevene eller Apostlenes gjerninger biografisjangeren. Og de er ikke primært innrettet mot å dokumentere objektive historiske fakta, selv om de sporadisk gir slike. Paulus sier tvert imot at han ikke ønsker å fokusere på sin egen person, da det er selve saken, evangeliet, som er det viktigste. Forsvaret av evangeliet og forsvaret av apostelkallet er to sider av samme sak. Fordi Paulus må forsvare seg i noen sammenhenger, forteller han om seg selv (som i 2 Kor 11.16-12.13).

Som sagt til slutt i III.5 er det ikke full overensstemmelse mellom paulusbrevene og Apostlenes gjerninger, og dette kompliserer beskrivelsen av Paulus' liv og virke. Der det er motsetninger, må vanligvis det Paulus selv forteller, anses som det mest riktige (jf. Apostlenes gjerninger). Paulus er nærmest begivenhetene, mens Lukas skriver om ham lenge etter at tingene har skjedd. Også Lukas' programmatiske forsøk på å harmonisere forholdene i urkirken, samt det bildet han tegner av Paulus som lovtro fariseer hele livet, gjør det nødvendig å være varsom når vi bruker Lukas som historisk kilde. Forskerne er likevel enige om at det Paulus skriver om hendelsesforløpet i sin karriere, lar seg innpasse i rammen som Lukas trekker opp.

Datering - det som kan fastslås om Paulus med rimelig sikkerhet
Øvrighetspersoner som Paulus ifølge Apostlenes gjerninger 23-26 hadde befatning med, var kong Agrippa II. (53-93) og de romerske stattholderne (prokuratorene) i Palestina, Antonius Feliks (ca. 53-59) og Porkius Festus (ca. 59-62). Med hensyn til en nærmere datering har vi den viktigste opplysningen i Apostlenes gjerninger 18.12-17: Paulus var i Korint i begynnelsen av femti-tallet. For da han grunnla menigheten i Korint, fungerte Lucius Junius Gallio (filosofen Senecas eldre bror) som romersk prokonsul i provinsen Akaia i Hellas, der Korint lå. En innskrift fra Delfi bekrefter opplysningen og tidfester Gallios prokonsulat til år 51-52. Utfra denne dateringen kan vi, ved hjelp av andre opplysninger fra Lukas og Paulus selv, trekke opp linjene forover og bakover.

En annen bevitnet hendelse som også er med på å kaste lys over Paulus' misjonsarbeid, er utvisningen av jødene fra Roma, som sannsynligvis fant sted i år 49 etter ordre fra keiser Claudius. De jødekristne var på denne tida enda ikke skilt fra jødene generelt, Claudius' edikt rammet derfor også Paulus' velstående venner og medarbeidere, Akvilas og Priska (Priskilla), som var jødekristne. De flyktet fra Roma til Korint, der Paulus traff dem (jf. Apg 18.2, merknad). Den romerske historikeren og Claudius-biografen Suetonius, som også skriver om utvisningen, begrunner den med at jødene i Roma førte så heftige diskusjoner om "en viss Chrestus" - høyst sannsynlig Kristus - at det skapte tumulter og kaos i byen. Seinere ble Claudius' utvisning opphevet. Da må Akvilas og Priska ha dratt tilbake til Roma, for Paulus hilser til dem i sitt brev til romerne (jf. Rom 16.3). I mellomtida var de sammen i Efesos (jf. 1 Kor 16.19).

Paulus var i Korint ca. ett og et halvt år (Apg 18.11). Siden han møtte de utviste Akvilas og Priskilla der, må han derfor tidligst ha kommet dit i 49/50. Da var han på sin andre misjonsreise (Apg 15.36-18.22). Denne reisen tok til kort tid etter apostelmøtet i Jerusalem. Apostelmøtet kan da tidfestes til ca. 49. Dette avgjørende møtet kom istand etter - og muligens på foranledning av - Paulus' første misjonsreise, som må ha foregått mot slutten av perioden 35-49 (Apg 13-14).

Opplysninger om hva Paulus utrettet i alle årene før apostelmøtet og den første misjonsreisen, helt tilbake til omvendelsen ved Damaskus og tida før, må i hovedsak baseres på beretningen i Galaterbrevet 1-2. Men la oss ta det fra begynnelsen (jf. også IV.2.2 nedenfor):

1.    Paulus' jødiske og romerske bakgrunn
Vi vet ikke når Paulus ble født. (Vi vet heller ikke nøyaktig når og hvordan han døde.) Men ifølge Apostlenes gjerninger vokste han opp som diasporajøde i en storby, nærmere bestemt den hellenistiske byen Tarsos som var hovedstad i den romerske provinsen Kilikia syd i det som er Tyrkia i dag (Apg 22.3; jf. kart). Faren kan ha vært en aktet og velstående jøde som gjorde seg fortjent til romersk borgerskap, siden Paulus ble født som romersk borger. Romersk borgerskap innebar bl.a. bedre rettsvern enn ellers.

Som jøde var Paulus av Benjamin stamme, noe også hans opprinnelige navn, Saulus, indikerer (jf. Fil 3.5f.). Det henspiller på Israels første konge, Saul, som var benjaminitt. Det forekom at jøder i diasporaen også bar romerske navn, og Paulus passet godt i dette tilfellet. Av yrke var Paulus teltmaker (Apg 18.3, 1 Kor 4.12). Det var vanlig blant jødene at religiøse ledere hadde et sivilt arbeid slik at de kunne forsørge seg og hjelpe andre.

2.    Paulus som student og fanatisk jødemisjonær
Det sies videre i Apostlenes gjerninger at Paulus (uvisst når) flyttet til Jerusalem og gikk i rabbinerskole. Han studerte under den ledende fariseeren på den tida, Rabban Gamliel d.e., som tilhørte den mest betydningsfulle retningen blant de skriftlærde, Hillels skole.

Lukas skriver at den unge Paulus var med da Stefanus som den første martyren ble steinet i hjel i Jerusalem (Apg 7.58, 8.1, 22.20). Og siden oppsøkte han kristne i Judea, og dro i tillegg med skriftlig tillatelse fra Det høye råd (Sanhedrin) i Jerusalem utenlands - helt til Damaskus - for å ta kristne til fange (Apg 9.1ff., 22.4ff., 26.10f.). Riktigheten av disse opplysningene om Paulus og Jerusalem kan betviles, bl.a. fordi Paulus ikke sier det samme selv. Når det gjelder hans befatning med de kristne i Judea sier han tvert imot at de ikke kjente ham personlig (Gal 1.22). Dessuten er det tvilsomt om Det høye råd hadde politimyndighet til å utstede arrestordre mot kristne (jøder) i utlandet. Det kan likevel ha vært tilfelle at Paulus sammen med andre jøder nærmest dreiv klappjakt på jødekristne i området rundt Damaskus, og at han som "kirketukt" var med på å piske dem og kaste dem ut av synagogene. Slik forteller han i 2. Korinterbrev 11.23f. at han selv mange ganger ble utsatt for det etter at han var blitt kristen. Jødene dreiv misjon på Paulus’ tid, og det kan hende han selv opptrådte som jødisk misjonær før han ble omvendt til kristendommen (jf. Gal 5.11).

3.    Paulus' omvendelse
Paulus skriver at han som student var flinkest i klassen og en fanatisk forsvarer av jødedommen (Gal 1.13f., Fil 3.5f.). Han forfulgte de kristne i den forbindelse, og det kunne gå på livet løs. Det var under en slik aksjon at han angivelig ble stoppet av den oppstandne Kristus utenfor Damaskus. Kristus viste seg for ham i et syn midt på lyse dagen og ga ham i oppdrag å forkynne kristendommen istedenfor å forsøke å utrydde den. I Galaterbrevet sier Paulus indirekte at han ikke hadde møtt Jesus mens Jesus levde (kap. 1). Men han setter sin damskusopplevelse like høyt som det disiplene opplevde da den oppstandne Kristus viste seg for dem og de fikk sine misjonsoppdrag (jf. 1 Kor 15.5-9 og Gal 1.12).

I Galaterbrevet 1-2 forteller Paulus at det gikk hele 17 (3 + 14) år fra han ble kristen og til apostelmøtet i Jerusalem. Hans sterke kallsopplevelse ved Damaskus skjedde da sannsynligvis i år 32. Hva Paulus gjorde i løpet av de ca. 17 årene - bortsett fra å gjennomføre den første misjonsreisen - er uklart. Men han gir noen interessante opplysninger:

4.    Etter omvendelsen
Paulus dro fra Damaskus til Arabia. Så dro han tilbake til Damaskus, og først tre år etter omvendelsen reiste han opp til Jerusalem for å treffe Kefas, dvs. Peter, kirkens leder. Han var hos Peter i fjorten dager, og han traff så vidt Jakob, Jesus' bror, som var blitt kristen. Etter dette satte han kursen mot sine hjemtrakter, Syria og Kilikia. - Mer får vi ikke vite av Paulus om alle årene fra omvendelsen. Han skriver riktignok i Galaterbrevet 2.11ff. om et kraftig sammenstøt han hadde med Peter i Antiokia, men det fant sted seinere, etter apostelmøtet.

Det Lukas forteller om dagene like etter Paulus' omvendelse ved Damaskus (Apg 9.10ff.) stemmer ikke med Paulus' egen versjon. Og Paulus sverger på at det han sier, er rett (Gal 1.20). Lukas sier blant annet at en betrodd jødekristen ved navn Barnabas etter hvert introduserte Paulus for apostlene og menigheten i Jerusalem før han etter en tid som forkynner ble sendt hjem til Tarsos (9.26ff.). Og fra Tarsos hentet Barnabas ham seinere for å hjelpe til med å forkynne i Antiokia (11.25f.). Lukas sier samtidig at Barnabas og Paulus reiste sammen til Jerusalem med en pengegave til modermenigheten, da Judea-området var rammet av en stor hungersnød (11.29f., 12.25). En slik reise nevner ikke Paulus med ett ord. (Også når det gjelder reisen til Jerusalem og apostelmøtet i 48/49 har Paulus, som allerede gjengitt, en annen oppfatning av hvorfor han dro dit og hva han faktisk foretok seg i byen.)

5.    Paulus som selvstendig forkynner i Arabia
Hva så med de tre årene etter Paulus' omvendelse - er det mulig å si noe mer om hva han utrettet i Arabia, Damaskus og hjemtraktene? Noen har ment at Paulus oppholdt seg som eremitt i ørkenen. Günther Bornkamm, en tysk forsker, mener annerledes om dette og resonnerer som følger i sin instruktive bok om Paulus (s. 48ff.):

Paulus hadde av den oppstandne Kristus fått i oppdrag å forkynne evangeliet. Da han trodde at verdens ende var nært forestående, kunne han ikke drøye med å utbre budskapet (jf. bl.a. 1 Kor 7.29,31). Han søkte ingen råd angående dette hos autoritetene i Jerusalem, men han dro til Arabia, dvs. til områdene sydøst for Damaskus og øst for Jordanelva, som misjonær. Dette landområdet hadde byer som Petra, Gerasa og Filadelfia (dagens Amman), og det er mer trolig at Paulus dro til disse stedene enn at han oppholdt seg som eremitt i ørkenen.

Bornkamm hevder videre at verken Paulus selv eller Lukas kan fortelle om menigheter som ble grunnlagt i løpet av tida i Arabia; Paulus' misjon der var derfor sikkert uten synlige resultater. Men hans nærvær gikk neppe upåaktet hen. Paulus røper nemlig et sted at kongen i Petra, Aretas IV. (9 fvt. - 40 evt.), var på jakt etter ham, og at han ved en anledning, da han var tilbake i Damaskus, måtte rømme hals over hode fra soldatene til Aretas (jf. 2 Kor 11.32, Apg 9.23-25). Ikke lenge etter befant Paulus seg i Jerusalem.

6.    Paulus og Peter
Først tre år etter omvendelsen dro Paulus som kristen til Jerusalem. Han ville bli kjent med Peter. Det er sannsynlig at de to snakket om det Paulus hadde utrettet og om hans evangelieforståelse. Møtet mellom dem resulterte ikke i konflikt og brudd, hvilket betyr at Peter må ha godkjent Paulus og det han sto for og forkynte.

På den andre siden kan ikke Paulus og Peter ha vært helt i samklang med hverandre, for ellers er det vanskelig å forstå hvorfor Paulus var så oppsatt på å markere distanse til apostellederen og andre autoriteter. Og det som seinere hendte i Antiokia, da Peter kom dit, viser at Peter ikke var helt på det reine med det lovfrie evangeliet som Paulus forkynte, og konsekvensene av det (Gal 2.11ff.). Paulus måtte ta bladet fra munnen og fortelle ham det i klartekst, sier han.

7.     Paulus i Antiokia
Etter besøket hos Peter i Jerusalem fortsatte Paulus å misjonere i Syria og Kilikia, rundt hjembyen Tarsos. Hvor lenge dette varte, vet vi ikke, men etter en tid kom Barnabas fra Antiokia og hentet Paulus (Apg 11.25ff.).

Den syriske byen Antiokia ved elva Orontes var ingen småby. Med sine drøye en halv million innbyggere var den tredje størst i hele Romerriket, bare overgått av Roma og Aleksandria. Det var i Antiokia de Jesus-troende først ble kalt kristne (Apg 11.26). Dit hadde kristne som var forfulgt i Jerusalem kommet og forkynt evangeliet. Disse var åpenbart selv jødekristne fra diasporaen. Først prekte de bare for jøder, siden også for ikke-jøder. Det som kjennetegnet de diasporakristnes budskap i forhold til de palestinakristnes, var friheten fra Moseloven. I Antiokia var altså det lovfrie evangeliet som sprengte jødedommens grenser, forkynt uavhengig av Paulus! Da Paulus kom til byen, fikk han dermed en sikker basis for sitt videre arbeid, og Antiokia ble utgangspunktet for hans første organiserte misjonsreise.

Paulus gjorde tre misjonsreiser til Lille-Asia og Hellas. Han hadde til hensikt å reise til Spania etterpå (Rom 15.24,28), men dette ble med all sannsynlighet forpurret av at han ble satt i fengsel, sendt til Roma og henrettet.

8.Paulus' første misjonsreise
Den første misjonsreisen foregikk i tidsrommet 45-48/49, innen et relativt lite geografisk område (Apg 13-14). Paulus konsentrerte seg om byene og grunnla menigheter mange steder på Kypros og i området Pisidia i det sydlige Lille-Asia. Han begynte å forkynne for jødene i synagogene og for uomskårne gudfryktige hedninger som hadde sympati for jødedommen.

Selvstendige kristne menigheter ble etter hvert grunnlagt fordi Paulus ble kastet ut av synagogene eller fordi presset mot ham gjorde det umulig å fortsette der. Dette forteller Lukas skjedde blant annet i Korint og Efesos under den andre og den tredje misjonsreisen (jf. Apg 18.6f. og 19.9).

Det ser ut til at Paulus tok seg god tid med å bygge opp menighetene, i hvert fall gjorde han det seinere i Korint og Efesos. Vi kan da forestille oss at mens han arbeidet og tjente til livets opphold i teltmakerverkstedet, slik det var i Korint, kom han i snakk med de andre som jobbet og handlet der. Men først og fremst gikk han i stedets synagoge på sabbaten og de mange andre jødiske høytidsdagene, og der prekte og diskuterte han religiøse og etiske emner med de frammøtte. Han må ha arbeidet målbevisst som forkynner og opptrådt offensivt med sin kristne tolkning av jødedommen.

9.     Misjon i Europa
Den andre og den tredje misjonsreisen til Paulus strakte seg over til Makedonia og Hellas i Europa. Der grunnla Paulus mange kristne menigheter. Reisene foregikk i henholdsvis 49/50-52 og 53-57 (jf. Apg 15.36-18.22 og 18.32-20.38).

10.    Paulus i Jerusalem og i fengsel
Etter misjonsreisene dro Paulus til Jerusalem med en pengegave til den fattige menigheten der (Apg 21). På grunn av uro rundt ham ble han arrestert av romerne og sendt til Cæsarea ved Middelhavet for å bli avhørt (Apg 22-23). I tre år satt han fengslet i Cæsarea og måtte forsvare seg overfor prokuratorene Feliks og Festus og kong Agrippa I. (Apg 24-26). Som romersk borger appellerte Paulus sin sak til keiseren, og han ble ført til Roma for å få sin dom av den keiserlige domstolen. Vi vet ikke sikkert hvordan det siden gikk med Paulus. Den kirkelige tradisjonen sier at han ble martyr i Roma under keiser Nero, drept med sverd. Dette kan ha skjedd engang på begynnelsen av 60-tallet.

Lukas skriver at Paulus en stund var i husarrest i Roma. Men han nøt en relativt stor frihet og kunne forkynne evangeliet for romerne uhindret (Apg 27-28). Mer forteller ikke Lukas; leserne hans er nok alt innforstått med Paulus' endelige skjebne. Om Paulus ble løslatt fra husarresten, og om det ble noe av den planlagte reisen hans til Spania (Rom 15.24,28), er tvilsomt. Det er ingen spanske tradisjoner om noe slikt.

Etter denne gjennomgangen får vi følgende Paulus-kronologi i oversikt:

IV.2.2    TIDSTABELL
 

32 ?	Paulus blir omvendt utenfor Damaskus. Han drar til Arabia og kommer tilbake til Damaskus igjen (kart).	Gal 1, Apg 9, 22, 26
35	Paulus har et to ukers opphold i Jerusalem. Han treffer Peter. Deretter drar han til Syria og hjem til Kilikia.	Gal 1
44	Paulus blir hentet av Barnabas for å forkynne i Antiokia i Syria.	Apg 11.25f.
45-48/49	Første misjonsreise, som går til Kypros og Pisidia i det sydlige Lille-Asia (kart).	Apg 13-14
48/49	Apostelmøtet i Jerusalem.	Gal 2, Apg 15
49/50-52	Andre misjonsreise som går gjennom det indre av Lille-Asia til Troas, over til Makedonia og til Hellas. Paulus er i Korint (kart).	Apg 15-18.  1 Tess, 2 Tess
53-56/57	Tredje misjonsreise, som går inn i Lille-Asia og til Efesos, videre til Makedonia og Hellas (kart).	Apg 18-20.  Gal, 1 Kor, 2 Kor, Rom
57-59	Paulus blir arrestert i Jerusalem og sitter fengslet i Cæsarea Maritima.	Apg 21-23
60-62	Paulus fraktes som fange til Roma, der han lever i husarrest (kart).	Apg 27-28. Fil, Filem, Kol, Efes (?)
62 ?	Paulus blir drept som martyr.
		1 Tim, 2 Tim, Tit (???)

IV.2.3    PAULUSBREVENE

Generelle momenter
Som påpekt er paulusbrevene de eldste skriftene i NT. 1. Tessalonikerbrev regnes som det eldste.

Disse 7 paulusbrevene anses av alle forskere som ekte (jf. IV.1.1):

• Romerbrevet
• 1. Korinterbrev
• 2. Korinterbrev
• Galaterbrevet
• Filipperbrevet
• 1. Tessalonikerbrev
• Brevet til Filemon.

• Efeserbrevet
• Kolosserbrevet
• 2. Tessalonikerbrev
• 1. og 2. Timoteusbrev
• Titusbrevet.

Av de seks mulig uekte brevene ble Efeserbrevet, Kolosserbrevet og 2. Tessalonikerbrev skrevet til menigheter som Paulus grunnla. 1. og 2. Timoteusbrev samt Titusbrevet, derimot, ble stilet til nære personlige medarbeidere av Paulus. Disse tre medarbeiderbrevene kalles pastoralbrevene fordi de inneholder mye om det å være hyrde (pastor), dvs. om ledelse og ordninger i menighetene. Det er som nevnt usikkert om Paulus forfattet pastoralbrevene. De kan ha blitt til på begynnelsen av 60-tallet.

Efeserbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Filemonbrevet kalles fangenskapsbrevene fordi de angivelig ble skrevet mens Paulus satt i fengsel. Det er vanskelig å plassere og tidfeste dette, for Paulus var fengslet flere ganger, og vi vet ikke om bakgrunnen for alle fangenskapsbrevene var det samme fengselsoppholdet. Dessuten er det som sagt stor uenighet om Paulus i det hele tatt sto bak Efeserbrevet og Kolosserbrevet (men se behandlingen av de enkelte brevene nedenfor).

Vi vet altså ikke sikkert om alle brevene som bærer Paulus' navn virkelig ble forfattet av ham. Derimot er det sannsynlig at Paulus skrev flere brev enn dem vi har bevart. Han refererer selv til et 3. Korinterbrev (jf. 2 Kor 2.4), og i Efeserbrevet er det nevnt et brev til menigheten i Laodikea i Lille-Asia (Efes 4.16).

Paulus' tre viktigste brev er Romerbrevet, 1. Korinterbrev og Galaterbrevet. De gjennomgås i IV.2.3.1 - 5. De andre paulusbrevene gjennomgås i IV.3.1 - 6. Innenfor perspektivet fortellingen om Paulus er det Galaterbrevet som er best egnet til å ta oss med inn i hans løpebane, både biografisk og teologisk. Men også 1. Korinterbrev (sammen med 2. Korinterbrev) kan passe godt til dette. Gjennomgangen nedenfor av de enkelte paulusbrevene har en kort versjon og en lengre versjon, jf. tilleggslenkene. Galaterbrevet har en spesielt lang og detaljert versjon som tillegg.

IV.2.3.1    ROMERBREVET

Inledning
Romerbrevet kan fortone seg som det vanskeligste å forstå og det tyngste å trenge inn i av paulusbrevene. For oss vil det være infløkt å skjønne sammenhengen og dybden i Paulus' tanker og argumentasjon i det han skriver. Vi mangler hans historiske og ideologiske ramme, som han forutsetter som selvsagt hos dem han skriver til. Det kan også være vanskelig å slutte seg til Paulus' virkelighetsbilde og hans logiske resonnementer f.eks. om Moseloven, arvesynden og døden.

Brevets foranledning og hensikt
Romerbrevet er et av de seineste brevene Paulus forfattet, i ca. år 56, dvs. under den tredje misjonsreisen, mens han var i Korint. Paulus skrev brevet til de kristne i Roma for å redegjøre for sine standpunkter og for å vinne deres gunst. Og Romerbrevet gir det mest fullstendige bildet av hele Paulus' forkynnelse og kristendomstolkning. Det er plassert først av alle paulusbrevene som et slags testamente. Det fungerer da som en oppsummerende introduksjon til hans teologi og forfatterskap. De andre brevene hans kan til dels forstås i lys av Romerbrevet og Romerbrevet i lys av de andre.

I Rom 1.16-17 fastslår Paulus kort hva han mener med evangeliet, som han slett ikke beklager:

Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. (Jf. 3.28)

Luthers kommentar til Romerbrevet fra 1516 regnes blant de klassiske reformatoriske skriftene. Fra 1521 av dannet Paulus' tematiske utredninger i Romerbrevet om sentrale spørsmål i den kristne lære mønster for utformingen av bøker om den protestantiske troslæren. Da utga Luthers medhjelper, Melanchton, sin bok Teologiens hovedbegreper (på latin og i kort form kalt Loci communes eller bare Loci). Se også om 2. Korinterbrev og Galaterbrevet.

Menneskesynet
At mennesket er grunnleggende syndig og ikke har noe å stille opp med overfor Gud, kommer fram mange steder hos Paulus (f.eks. Rom 3.9ff., 1 Kor 1.29). Men det er tematisert i Rom 7. I 7.14ff., der mennesket beskrives som avmektig, solgt til synden. Og i vers 18 sier Paulus: "For jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv, bor det ikke noe godt". Teksten er et klassisk motstykke til et humanistisk menneskesyn som ser optimistisk på at mennesket gjennom opplysning har kraft og mulighet til å gjøre det gode.

Skal vi forstå Paulus' tilsynelatende negative og pessimistiske syn på mennesket, må vi se på den større tekstsammenhengen i Romerbrevet, kapittel 5-8. Paulus' perspektiv er gammeltestamentlig, han tar utgangspunkt i urmenneskets (Adams) opprør mot Gud, som gjentar seg hos alle mennesker. Det dreier seg altså om det vi i kristendommen kjenner som læren om arvesynden. Paulus har allerede fra første kapittel forutsatt at synden er en avgjørende maktfaktor i menneskets liv og historie. Synden gjør mennesket fremmed for Gud, den skaper avstand mellom dem. Paulus skriver at mennesket på grunn av synden ærer seg selv i stedet for å ære skaperen (1.21ff.). I kapittel 5 setter han så Kristus opp som motstykke til Adam: Adam førte død over menneskeheten, mens Kristus førte til liv - et liv i Ånden. Moseloven omtales i denne forbindelse.

Som gjennomgående tema er det egentlig loven (budet) utredningen handler om også når Paulus i kapittel 7 beskriver mennesket som grunnleggende syndig: ".. det som skulle gi liv, førte til død for meg" (v. 10). I vers 7-13 identifiserer Paulus seg retorisk med Adam som fikk forbud mot å spise av kunnskapens tre i Edens hage (1 Mos 3). Og så konkluderer Paulus med at det ikke var loven som var opphavet til syndefallet, men det var synden! Han forstår synden som en personlig makt som herser med mennesket.

Paulus frikjenner loven. Loven er i og for seg hellig og god (v. 12). Det er synden som manipulerer med den og med mennesket, slik at mennesket ikke selv skjønner hva det driver på med. Mennesket har nok god vilje, men det makter ikke å følge den: "Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg" (v. 18, jf. 15). Men dermed frikjenner Paulus også mennesket! Det er synden som undertrykkende makt som er problemet. Mennesket er, slik Paulus ser det, tatt til fange av synden. Og i sin schizofrene tilstand er mennesket ulykkelig eller stakkarslig (v. 24, jf. Gal 5.16ff, merknad). Det kan ikke ved egen hjelp frelse seg selv og bli kvitt syndens, lovens og dødens jerngrep. Bare Kristus kan hjelpe. Han er den eneste som gir mennesket håp, hevder Paulus. (Og så kan vi diskutere hvovidt dette menneskesynet er optimistisk og positivt eller negativt og pessimistisk -.)

Andre viktige tema i Romerbrevet
Andre tema i Romerbrevet som har betydning for den kristne lære, er utredningen om dåpen (kap. 6), læren om Den Hellige Ånd (kap. 8), synet på Israels frelse (kap. 9-11, jf. merknad) og etikken (12.1-15.13). Ikke minst har det samfunnsetiske synspunktet i 13.1-2 vært avgjørende:

Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot Guds ordning, og de som gjør det, skal få sin dom.

Brevets foranledning og hensikt
Paulus hadde grunnlagt menigheten i Korint i Hellas på sin andre misjonsreise, som foregikk i tidsrommet 49/50-52. Når han skriver 1. Korinterbrev er han på sin tredje misjonsreise. Han befinner seg i Efesos i Lille-Asia. Brevet blir sendt ved slutten av hans over to år lange opphold der, sannsynligvis tidlig i 55 (Apg 19.8-10, 1 Kor 16.8f.).

Etter at han har fått høre om tilstanden i korintermenigheten (1.11, 16.17), og etter å ha fått brev derfra (7.1), svarer Paulus i 1. Korinterbrev på en rekke konkrete spørsmål angående troen, gudstjenesten og livsførselen (moralen). Derfor gir 1. Korinterbrev oss på en unik måte innblikk i indre vanskeligheter i en ung menighet som vesentlig besto av omvendte hedninger, og i dens forhold til den hedenske omverdenen. Brevet sier oss også mye om hvordan Paulus bygde opp og ledet en slik menighet.

1. Korinterbrevs betydning i kristendomshistorien
Brevet er nok mest kjent for det som er kalt "Kjærlighetens høysang" i kapittel 13 - det er jo en velkjent tekst som leses f.eks. ved kirkelige bryllup. Som i en hymne priser Paulus kjærligheten, ingen nådegave er større enn kjærligheten, og alle andre er tomme dersom de ikke er gjennomsyret av kjærligheten og tjener den. Tro, håp og kjærlighet er de tre største kristne dydene, og størst er kjærligheten.

Brevet har også hatt betydning fordi Paulus som den første av NTs forfattere gjengir Jesus' ord der han innstifter nattverden (11.23ff.). Vi ser altså her den eldste utformingen av hovedstykket i kirkens nattverdsliturgi. Teksten ligger nærmest Lukas' versjon blant evangeliene (Luk 22.19f.).

Paulus refererer flere steder urkirkelig tradisjon. I 15.1ff. dreier det seg om momenter som seinere skulle inngå i kirkens trosbekjennelse (2. artikkel om Kristus). I 7.10f. bringer han et jesusord om skilsmisse. For øvrig har temaet og argumentene som tas opp i kapittel 7, om å leve ugift (i sølibat), hatt betydning for munke- og nonne-idealet og for prestestanden i den katolske kirke.

Når Paulus ser det som best å ikke gifte seg, er argumentene hans helt overskygget av at han venter Kristus' gjenkomst veldig nært forestående. Verdens ende opphever relevansen av alle jordiske ordninger, og giftermål bare øker lidelsene, mener han. Derfor bør man helst unnlate å gifte seg, hvis man kan. (Og derfor er det heller ikke bryet verdt, ifølge Paulus, å endre de ordninger som man allerede har gått inn i, f.eks. slaveri. Om dette skriver han i brevet til Filemon, se IV.3.6.)

Det Paulus skriver i 1 Kor 14.33-34 om at kvinnene skal tie under menighetens gudstjenestesamlinger, har betydd mye i diskusjonen om kvinnelige prester og i det hele tatt når det gjelder synet på kvinnen i kirken. I lys av vers 35 må det Paulus sier, dreie seg om orden og hva som oppfattes som sømmelig i hans miljø. Kvinnene må ikke lage støy under gudstjenesten. Dersom de har noe å spørre mennene sine om, skal de la være å forstyrre gudstjenesten og heller ta det opp hjemme privat. Når det ellers gjelder kvinnenes muligheter til å delta i gudstjenesten, er det i 11.5 forutsatt at de kan be og tale profetisk slik som mennene.

Paulus' forståelse og bruk av GT har vært gjenstand for interesse allerede fra oldkirken av (se spesielt behandlingen av Galaterbrevet i IV.2.3.4). Det er et viktig bibelteologisk emne som godt kan belyses ved hjelp av 1. Korinterbrev 10.1ff. (se også 9.9f.). Der finner vi allegorisk-typologisk utlegning av GT: Det som er skrevet i GT er myntet på kirkens tid, det handler ikke om en fjern fortid, slik en historisk betraktningsmåte vil tolke det. GT har overført betydning. De kristne skal lære av det som hendte med israelittene da de flyktet fra Egypt og ut i ørkenen, og la seg advare av det.

(Tillegg om 1. Korinterbrev)

IV.2.3.3    2. KORINTERBREV

Brevets foranledning
Utfra 2. Korinterbrev selv og Apostlenes gjerninger 19-20 er det mye som tyder på at forholdet mellom Paulus og korinterne bare ble vanskeligere etter at han hadde sendt 1. Korinterbrev. Han foretok så et nytt besøk i Korint. Men hans visitt denne gangen ble åpenbart kortere enn planlagt, det ble misklykket, og Paulus dro til Efesos (1 Kor 4.19, 16.5-7, 2 Kor 1.15f.). Korinterne skyldte på at Paulus viste seg veik, han sto ikke fram med myndighet. Men selv sier han at det ikke var fordi han var svak at han var tilbakeholden; han ville bare ikke gjøre vondt verre der og da på grunn av den betente atmosfæren (2 Kor 2.1ff.).

Situasjonen i korintermenigheten var anstrengt fordi noen jødekristne fra Palestina, og spesielt én person (2.5f.), gikk til angrep på Paulus' autoritet. De hevdet at Paulus var vinglete og feig og at han manglet legitimitet som apostel. Han hadde ikke noe oppdrag fra Kristus eller fra modermenigheten i Jerusalem. Han hadde heller ikke vært apostel fra begynnelsen av, mens Jesus levde. Dessuten mottok han ikke underhold som tegn på anerkjennelse fra sine menigheter slik som de ekte apostlene gjorde. Paulus' motstandere ville styrke sin egen posisjon og innflytelse over korinterne. Dette gjorde de bl.a. ved å angripe Paulus personlig. De krevde bevis på at Kristus talte gjennom ham.

I kampens hete sendte Paulus sin medarbeider, Titus, med et inntrengende og irettesettende brev, kalt "Tårebrevet", til Korint, istedenfor å reise selv (jf. 2.4, 7.8f.). Men han dro fra sitt oppholdssted, Efesos, for å møte Titus da han vendte tilbake fra Korint. De traff hverandre i Makedonia et sted. Titus hadde gode nyheter å komme med: korinterne angret, de stilte seg nå helt bak Paulus. De hadde straffet den personen som skapte trøbbel (7.7ff.). Det gledet Paulus seg over, og han skrev 2. Korinterbrev. Titus reiste så tilbake til Korint med brevet. - Titus hadde også i oppdrag å fullføre en pengeinnsamling til menigheten i Jerusalem (8.6, jf. Rom 15.25ff.).

2. Korinterbrevs betydning i kristendomshistorien
I teologihistorien, og særlig innenfor lutherdommen, har "korsets -" eller "lidelsens teologi" hentet mye næring fra 2. Korinterbrev. Lidelsens teologi står i motsetning til framgangsteologien og en triumfalistisk kristendomsforståelse, den legger mindre vekt på mirakler og suksess som tegn på Åndens virke og Guds nærvær.

Korsteologien viser hvor nært Paulus' kristusbilde står evangelienes kristusbilde: Begge stedene legges det vekt på Jesus' lidelseshistorie og på at den oppstandne er den samme som den korsfestede. Kristendommen setter ikke strek over korset, men korset er opphøyd til frelsesvei. Paulus viser med andre ord at korsets teologi (theologia crucis) korrigerer og balanserer alle former for herlighetsteologi og tro på Gud som seierherre (theologia glorae). Med luthersk terminologi: Den seirende Gud er bare åpenbar, dvs. tilstede, skjult i korset. Dette står ikke i motsetning til det kanskje mest siterte verset i 2. Korinterbrev (5.17): "Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til".

Det Paulus skriver i 2. Korinterbrev 3 om den gamle - og den nye pakt, har betydd mye for det kristne bibelsynet. Ordet "pakt" er på latin testamentum. Det Paulus sier om Kristus som har opphevet den gamle pakten Gud hadde med jødene gjennom Moseloven, stiller Det gamle testamente i skyggen av Det nye testamente. Imidlertid har det vært diskusjon om hvordan dette nærmere er å forstå.

(Tillegg om 2. Korinterbrev)

IV.2.3.4     GALATERBREVET

Galaterbrevets foranledning og hensikt
Galaterbrevet er det eneste paulusbrevet uten vennlig opptakt, takk for at menigheten eksisterer og personlig hilsen fra Paulus som avsender. Istedenfor takk åpner Paulus med forundring og forbannelse. Det sier noe om innholdet i brevet og om hvilken sinnstilstand Paulus var i da han dikterte det.

Paulus har fått neslående meldinger om hva som skjer og sies blant dem han skriver til, som han selv har omvendt til kristendommen. Han finner grunn til å ta galaterne skikkelig i skole. Hvordan han er blitt underrettet - om f.eks. galaterne selv har sendt brev til ham med bestemte spørsmål eller om det er rykter han har hørt fra andre - får vi ikke vite.

Brevet ble sendt til flere hedningekristne menigheter i Galatia i Lille-Asia. Geografisk utgjorde Galatia enten området i det indre og nordlige Tyrkia i dag, der de opprinnelige galaterne bodde, eller det omfattet den større romerske provinsen med samme navn. Den romerske provinsen Galatia strakte seg ned til Middelhavet (kart). Utfra opplysningene om Paulus' misjon i Apostlene gjerninger (kap. 13-14) kan det dreie seg om de sørlige delene av provinsen, idet Lukas forteller at Paulus grunnla flere menigheter der under sin første misjonsreise, mellom 45 og 48/49. Imidlertid er det visse ting som tyder på at Paulus faktisk skrev til etniske galatere inne i landet, selv om vi mangler sikre data om opprettelse av menigheter blant dem. Lukas forteller nemlig at da Paulus dro lenger inn i Galatia på sin andre og tredje reise (49/50-57), besøkte han menigheter som allerede fantes der (Apg 18-21). I Galaterbrevet 4.13 forteller Paulus at han var rammet av sykdom da han kom til galaterne. De tok vel imot ham, og på den måten fikk han anledning til å forkynne evangeliet for dem.

Galaterbrevet er sannsynligvis et av de første paulusbrevene. Bare 1. Tessalonikerbrev er med sikkerhet eldre enn dette. Av Gal 4.13 virker det som brevet ble sendt en stund etter at galatermenighetene var etablert, og det dateres vanligvis til ca. 54. Men dateringen er usikker. Vi kan ikke fastslå hvor Galaterbrevet ble forfattet og sendt fra. Muligens sendte Paulus det fra Efesos eller Makedonia.

Hvis vi tar hensyn til Romerbrevet (fra ca. 56), ligger mye av innholdet i dette så pass nær Galaterbrevets tema at det kan se ut som Romerbrevet forutsetter erfaringene med galaterne og argumentasjonen i Galaterbrevet. Det kan derfor være en viss, men ikke stor tidsavstand mellom de to brevene. 2. Korinterbrev, fra omtrent samme tidsrom (56-57), har også noe slektskap med Galaterbrevet.

Som de andre paulusbrevene (bortsett fra Romerbrevet), bærer altså Galaterbrevet preg av å være veiledning og irettesettelse med utgangspunkt i den aktuelle tilstanden blant de kristne som han skriver til. Argumentasjonen og synspunktene i selve brevet er så klare at vi ikke er avhengige av å kjenne til situasjonen i galatermenighetene for å forstå brevets hovedsak og bakgrunnen for Paulus' reaksjon, selv om vi gjerne skulle visst mer.

Paulus skriver om evangeliets sanne betydning og om sin egen autoritet som apostel. Det er de samme tingene som han utreder mer generelt i Romerbrevet. Men her i Galaterbrevet gjør han det i en sterkt polemisk og konkret form. Han bruker også delvis andre eksempler enn i Romerbrevet. I Galaterbrevet lar Paulus oss også få vite mer om sitt liv som kristen og misjonær. Flere opplysninger tangerer viktige forhold som Apostlenes gjerninger også informerer om, noe vi har gjort spesielt rede for i III.5. Det mest iøynefallende av innholdet i brevet er at Paulus en gang tok kraftig til motmæle mot apostelfyrsten Peter fordi han ikke forsto hva konsekvensene av evangeliet måtte bli konkret.

Galaterbrevets betydning i kristendomshistorien
Galaterbrevet spilte en stor rolle i oldkirken i det andre århundret. Gnostikeren Markion, som av kirken ble erklært som kjetter i 144, tok Paulus' kontrastering av Kristus og loven til inntekt for sitt syn at Det gamle testamente i sin helhet måtte vrakes som hellig skrift. GTs gud var ikke den samme nådige Gud som var Jesus' Kristus' Far, men en ond skapergud. I Det nye testamente var det bare Lukasevangeliet og noen paulusbrev - først og fremst Galaterbrevet - som skulle inngå i den kristne kánon, mente Markion.

Galaterbrevet spilte også en betydelig rolle for Luthers kristendomsforståelse og reformasjonen. I løpet av en rekke bibelforelesninger over bl.a. Galaterbrevet, som tok til i 1513, fikk Luther sitt reformatoriske gjennombrudd med hensyn til rettferdiggjørelseslæren. Men det var i den såkalte lille kommentaren til Galaterbrevet i 1519 at dette lærestykket sto fullt utformet: Når det gjelder frelsen, har en kristen ingen andre å stole på enn Kristus aleine. I troen på ham kan man til gjengjeld være helt sikker på Guds nåde. (Jf. kommentaren ovenfor til Romerbrevet, IV.2.3.1). Luthers mot til å utfordre selveste paven ble også næret av Galaterbrevet og det som der fortelles om Paulus går i rette med Peter.

(Tillegg om Galaterbrevet)

IV.2.3.5    OPPSUMMENRING OM PAULUS' BREV TIL ROMERNE, KORINTERNE OG GALATERNE

Som vi har sett i forbindelse med evangeliene og Apostlenes gjerninger, avviker også brevene i NT fra de gjengse skriftsjangrene i samtida. Til sjuende og sist skyldes avvikene det spesielle innholdet som kjennetegner det kristne budskapet, og friheten hos forfatterne til å bruke sjangrene etter behov.

Av brevene selv kan vi fastslå at sjangrene blandes, og at deres form, stil og innhold er situasjonsbestemt. F.eks. korrigerer Paulus i 1. Korinterbrev hovedsakelig en rekke spesielle misforhold som har utviklet seg i menigheten som han grunnla i den store gresk-romerske havnebyen Korint. Galaterbrevets sterkt polemiske tone og temaene som tas opp i dette brevet, har sin årsak i Paulus' behov for å forsvare seg mot negative rykter som verserer i hans egne menigheter i Galatia i Lille-Asia.

Brevet til romerne, som er tematisk nært beslektet med Galaterbrevet, er farget av at Paulus mot slutten av sin karriere redegjør for sitt teologiske syn overfor en menighet som han selv ikke har grunnlagt, men som han vil vinne aksept og anerkjennelse hos. Romermenighetens status kunne sammenliknes med modermenighetens status i Jerusalem. Å få innpass i Roma var viktig for Paulus.

Galaterbrevet og 2. Korinterbrev er skrevet i hast og affekt, Romerbrevet er forfattet etter nøye planlegging og i balansert tempo (Rom). 1. Korinterbrev er i en mellomstilling. 1. Korinterbrev har en undervisende form, og de lange paulusbrevene kommer i det hele tatt nærmest sjangeren lærebrev. De har som mål å endre lesernes holdninger og handlinger. Allerede det eldste paulusbrevet, 1. Tessalonikerbrev, er et rådgivende brev som også er et vennskapsbrev. Liksom i Galaterbrevet framstiller Paulus seg i 1. Tessalonikerbrev som en omsorgsfull far som følger med sine barn, trøster dem og gir dem inntrengende råd om å føre et liv verdig for Gud (1 Tess 2.11f.). Galaterbrevet kan rubriseres som et anklage- og forsvarsskrift, men det likner også en (politisk) oppfordring til leserne om å velge parti - Paulus eller judaistene som forvrenger sannheten.

IV.3    ANDRE PAULUSBREV

De paulusbrevene som det ikke er gjort rede for i IV.2, skal her bare kommenteres kort. (Supplerende tillegg finner du her.)

Som nevnt følger denne presentasjonen rekkefølgen av bøkene i NT. I NT skilles det ikke mellom ekte og eventuelt uekte paulusbrev. NT grupperer heller ikke i fangenskapsbrev og pastoralbrev, slik som systematisk vitenskap vil gjøre. Denne typen opplysninger tar vi med her i den grad de sier noe vesentlig om brevene.

IV.3.1    EFESERBREVET

Selv om Efeserbrevet allerede i oldkirken gikk for å være et ekte brev av Paulus, er det mye som tyder på at det bærer sitt navn med urette. "I Efesos" (1.1) mangler nemlig i de eldste håndskriftene, og det er seinere føyd til som en presisering av hvem brevet skulle være sendt til. Innholdet i brevet har et allment tilsnitt, og det er egentlig ingenting som tyder på at det ble skrevet spesielt til menigheten i havnebyen Efesos i Lille-Asia, i hvert fall ikke slik Paulus kjente den i sin samtid. De fleste bibelforskerne mener derfor at Efeserbrevet ikke ble skrevet av Paulus, men av en beundrer av ham mot slutten av 1. århundret. Forfatteren synes å kjenne Kolosserbrevet, og han bruker det som mal for sitt brev.

Når det i 2.20f. (jf. 3.5) sies at kirken er bygd på apostlene og profetene som grunnmur, der Kristus (bare) er sluttsteinen, merker vi at Kristus har fått konkurranse av et nytt skikt av autoriteter i kirken. Det er avstand tilbake til pionertida. Ifølge det ekte paulusbrevet 1. Korinterbrev mener Paulus selv at det utelukkende er Kristus som er fundamentet for troen og kirken (jf. 1 Kor 3.11).

Efeserbrevets forfatter argumenterer for enheten mellom jøder og hedninger. Han argumenterer samtidig for mangfoldet av tjenester i kirken. I en hustavle sies det at barna skal være lydige mot foreldrene, men foreldrene må ikke provosere barna (6.1-4).

(Tillegg om Efeserbrevet)

IV.3.2    FILIPPERBREVET

Paulus grunnla menigheten i byen Filippi i Makedonia på sin andre misjonsreise, omkring år 50 (jf. Apg 16.11ff.). Filippi lå ved den romerske hovedveien Via Ignatia. Når det gjelder opplysninger om Paulus' brev dit, mangler vi klare holdpunkter. Men han skrev det mens han var i fengsel, uten at vi får vite hvor han befant seg (1.7,13).

Den gangen Paulus grunnla filipper-menigheten, møtte han kraftig motstand fra dem som avviste ham. Han ble fengslet og utvist fra byen. Når han nå satt i fengsel et annet sted (ukejnt for oss), viste filipperne solidaritet med ham. De hadde sendt Epafroditus til ham med en gave og for å hjelpe ham, men Epafroditus var blitt farlig syk mens han befant seg hos Paulus. For å unngå unødig bekymring blant filipperne sendte Paulus ham derfor tilbake til dem etter at han var blitt frisk igjen. Epafroditus hadde med seg brevet fra Paulus til filipperne.

Paulus' hovedanliggende i Filipperbrevet er omsorgen for fellesskapet i kirken. Han forteller om seg selv i 3.1-16. Kristushymnen i kapittel 2 er spesielt interessant.

(Tillegg om Filipperbrevet)

IV.3.3    KOLOSSERBREVET

Noen forskere mener at Kolosserbrevet ikke er et ekte paulusbrev. Men det er ingen tungtveiende grunner til å betvile at Paulus var opphav til det, selv om det skiller seg noe ut fra de andre ekte paulusbrevene. Kolosserbrevet ble sendt av Paulus og kompanjongen hans, Timoteus, til en menighet i Kolossæ, en liten by øverst i Lykusdalen i Lille-Asia, langs storveien mellom byene Efesos og Tarsos.

Paulus satt i fengsel, men vi får ikke vite hvor det var og når brevet ble sendt. Epafras, som hadde grunnalgt menigheten i Kolossæ som Paulus' utsending, hadde besøkt ham og fortalt om situasjonen i menigheten (1.8, 4.12, jf. Filem 23).

I sitt brev bekjemper Paulus vranglære som verserer blant kolosserne. Han undertreker enheten i kirken. Til dette bruker han bildet av kirken som et kosmisk legeme, der Kristus er hodet og de kristne er lemmene. Kristus er også innholdet i den guddommelige hemmelighet som nå er åpenbart og forkynt i verden. - Bl.a. er momentet med den kosmiske Kristus/kirken og hustavla i 3.18ff. også benyttet i Efeserbrevet.

(Tillegg om Kolosserbrevet)

IV.3.4    1. OG 2. TESSALONIKERBREV

Paulus grunnla menigheten i Tessaloniki i Makedonia på sin andre misjonsreise, ca. 50. Han kom fra Filippi lenger øst, der han hadde etablert den menigheten som han seinere skrev Filipperbrevet til (jf. IV.3.2).

Mange av hedningene som sognet til synagogen i Tessaloniki, ble kristne, mens jødene tok sterk avstand fra Paulus og det han forkynte og lærte. Jødene ble så plagsomme for Paulus - ikke misnt fordi de fikk pøbelen i byen til å angripe ham - at han og medarbeiderne hans måtte reise fra Tessaloniki. De måtte forlate byen før de egentlig burde av hensyn til den nyetablerte menigheten; de skulle ha blitt der lenger.

Først flyktet Paulus og medarbeiderne hans til Berøa. Men der skjedde det samme som i Tessaloniki fordi noen kom derfra og fortsatte hetsingen. Så dro Paulus og medarbeiderne via Aten til den viktige havnebyen Korint i provinsen Akaia i Hellas. I Korint hadde de større suksess og de ble der lenge. Det var fra Korint Paulus sendte sitt første brev til tessalonikerne. 1. Tessalonikerbrev er da skrevet i år 50 eller mer sannsynlig 51.

1. Tessalonikerbrev er det eldste paulusbrevet og faktisk det eldste daterbare kristne dokumentet overhodet. 2. Tessalonikerbrev ble trolig forfattet bare kort tid seinere, etter at Paulus hadde mottatt mer informasjon om situasjonen i menigheten i Tessaloniki. 1. Tessalonikerbrev (eventuelt også 2. Tessalonikerbrev) lar seg godt innpasse i fortellingen om Paulus fordi det (de) og Apostlenes gjerninger gir et levende bilde av dramatikken rundt hans misjonsarbeid. Det religiøse hovedinnholdet i begge brevene gjelder forventningene om Kristus' gjenkomst ved tidenes ende. Paulus' forklaringer har bidradt til å forme de kristnes tro og forestillinger om dette i ettertid. (Også Johannes' åpenbaring hatt en liknende betydning.)

(Tillegg om 1. og 2. Tessalonikerbrev)

IV.3.5    PASTORALBREVENE

Fellesbetegnelsen "pastoralbrevene" om 1. og 2. Timoteusbrev samt Titusbrevet dukket først opp i den tidlige bibelvitenskapen på 1700-tallet. Betegnelsen sier for det første at disse brevene ikke er vanlige paulus- og menighetsbrev, heller ikke er de privatbrev, men de er tjenestebrev rettet til menighetsledere eller hyrder (pastorer). Pastoralbrevene har mye å fortelle om kirkeordning, oppgaver og stillinger i kirken.

For det andre sier betegnelsen at de tre brevene kan ses under ett, og det er vanlig i forskningen å betrakte dem samlet. Innbyrdes har de nemlig store likheter (særlig 1 Tim og Tit), selv om det også er klare forskjeller mellom dem. Sannsynligvis ble de skrevet av samme forfatter, men hvor og til hvem er det umulig å fastslå. Titusbrevet er mest personlig, og det gir momenter til Paulus-biografien som vi ellers ikke har.

Pastoralbrevene ble tatt vare på og kom med i NT fordi de bar Paulus' navn. Dersom flertallet av forskerne har rett i at disse brevene ikke opprinnelig ble skrevet av ham, men at de er fra begynnelsen av 100-tallet og etteraper ham, sier de oss noe om Paulus' autoritet i etterapostolisk tid, da kirkelederne voktet den apostoliske tradisjonen og bygde ut kirkens organisasjon. I brevet bekjempes vranglære ikke med Kristus-forkynnelse men med henvisning til den rette lære, som håndheves av menighetslederne.

(Tillegg om pastoralbrevene)

IV.3.6    FILEMONBREVET

Filemonbrevet er et kort anbefalingsbrev, utvilsomt skrevet av Paulus. Det er ikke primært stilet til en menighet men til en enkelt person. Paulus ber nemlig husherren Filémon ta vel imot en rømt slave, Onesimus. Onesimus er kommet til ham mens han sitter i fengsel (v. 9f., jf. Kol 4.9). Han er blitt en kristen, og Paulus ber hans herre om å behandle ham mildt og verdig, "som en elsket bror".

Filemon var husvert for den ene av de to menighetene i Kolossæ. Paulus hadde ikke selv grunnlagt denne menigheten, men kanskje Epafras på vegne av ham. Selv om Paulus personlig trolig ikke hadde møtt verken husverten eller menigheten "hans" (men se v. 19), henvender han seg til ham nærmest som en overordnet. Paulus ordlegger seg smigrende og som en "bror i troen" (v. 17). Men han er også appellerende og uttrykker et klart ønske om å bli adlydt lojalt (v. 8,14,19,21). Filemonbrevet ble trolig sendt samtidig med Kolosserbrevet. Paulus sier at han gjerne vil besøke denne "Filemon-menigheten" i Kolossæ.

(Tillegg om Filemonbrevet)

IV.4    IKKE-PAULINSKE BREV

IV.4.1    HEBREERBREVET

Bakgrunn og karakteristikk
Hebreerbrevets forfatter er anonym, og vi vet ikke hvor han skrev brevet eller til hvem. Muligens henvendte han seg til kristne i Roma (jf. 13.24). Det har vært gjettet på at han selv befant seg i Aleksandria i Egypt. Stilen han benytter minner om hellenistisk synagoge-forkynnelse. Forfatteren kan ha vært en hellenistisk jødekristen med god utdannelse. Fra 200/300-tallet mente man at Paulus var forfatteren av Hebreerbrevet. Men til tross for at  brevet stilmessig noen ganger minner om Paulus, er det i det hele tatt så pass annerledes enn paulusbrevene at et paulinsk opphav må anses som umulig. Innledning og takk mangler, og selv om brevet har brevavslutning og det stiles til en menighet med reelle problemer (jf. f.eks. 10.25, 13.1ff.), virker det mer som Hebreerbrevet er en læremessig avhandling i prekenaktig stil enn et vanlig brev.

Den prekenaktige stilen merkes like fra starten av. Og til slutt sier forfatteren selv at han skriver for å veilede de kristne (13.22). Han vil overbevise sine lesere om Kristus' unike stilling, og han oppfordrer til fornyelse av troen. Gjennomgående blander han oppfordringer og formaninger med det andre, utredende stoffet; og formaningene plasseres ikke til slutt slik Paulus gjør. Språket er også mye flottere og mer ordrikt enn gresken i paulusbrevene.

Navnet på brevet, som ikke er opprinnelig, kan ha vært satt til på 100-tallet, utfra selve innholdet. Tolkning av tekster fra GT spiller en stor rolle og sier kanskje noe om at også adressatene hadde godt kjennskap til GT (dvs. den greske Septuaginta) og jødedommen.

Når det gjelder dateringen av Hebreeerbrevet må vi ta i betraktning at forfatteren neppe tilhørte første generasjons kristne (jf. 2.3), og at menigheten han skrev til synes å ha eksistert i lengre tid; den er blitt sløv og har mistet troens glød (jf. 5.11-6.2,11f., 10.32ff., 12.3). På den andre siden var brevet kjent for den romerske menighetslederen som i 96 skrev det utenombibelske 1. Klemensbrev, som siterer fra det. På denne bakgrunn dateres Hebreerbrevet av de fleste til 80-tallet.

Hovedinnhold
Foranledningen til Hebreerbrevet ser til dels ut til å ha vært at de kristne var blitt slappe i troen, de hadde mistet frimodigheten og de sviktet menigheten (10.25). De advares derfor mot frafall og oppfordres til å stå fast i kristustroen (10.31-13.17). Frafall er farlig, for det utelukker fra den endelige frelsen (kap. 12).

Den stadige utleggelsen av GT kan tyde på at adressatene (hebreerne) vurderte Skriften høyt, men de trengte hjelp til å forstå den bedre. Kanskje de ikke fant samsvar mellom kristendommen og GTs religion? Eller kanskje jødisk propaganda og kritikk gjorde dem usikre? I alle fall går det som en rød tråd gjennom hele brevet at Kristus oppfyller profetenes forutsigelser, og at Kristus både overgår og avløser englene, Moses og det gamle offervesenet med presteskapet (jf. bl.a. 1.1-2, 2.9, 3.3, 7.19,22, 8.6, 9.23, 10.34).

Tempelofringene er erstattet av nestekjærlighet og lovsanger til Gud (13.15f.). Gjennom sin offerdød stiftet Kristus en ny pakt mellom Gud og hans folk, og den gamle pakten ble satt ut av kraft (kap. 8). Profeten Jeremias ord om en ny pakt, skrevet i menneskenes hjerter (Jer 31.31ff.), oppfylles iom. kristuspakten (7.22, 8.13). Men samtidig som mye av det GT forteller om nå er ugyldig, er det mange trosforbilder i GT som fortsatt har gyldighet, og deres utholdenhet i troen må de kristne etterlikne (kap. 11). Gudsåpenbaringen i Kristus, som ble forutsagt i GT, er den endelige.

Betydning
Med sine 13 kapitler er Hebreerbrevet ikke bare et av de lengste brevene i NT, det er også meget originalt. Forfatterens tolkning av Kristus-hendelsen er egenartet, men den kan måle seg med både Paulus' og Johannes' forståelse. Sentralt står offerideologien anvendt på Kristus. Kristus er ikke bare konge (Messias) og profet (en ny Moses), men også en helt unik øversteprest (à la prestekongen Melkisedek i Jerusalem, kap. 7, jf Salme 110.4). Ja, Kristus er det siste offerlammet som for alltid oppfyller offerriten under den store forsoningsdagen, Jom Kippur (jf. 3 Mos 16).

Kristusegenskapene konge, profet, prest og sonoffer, som gjerne inngår i kirkens lære om Kristus (kristologien), henter mye av sitt innhold nettopp fra Hebreerbrevet.

Med sin typologiske måte å omgås Skriften på har Hebreerbrevets forfatter hjulpet kirken til å klargjøre sitt forhold til GT. Personer, hendelser og institusjoner som omtales i GT, er (foreløpige) bilder på det som skjer i frelseshistorien iom. Kristus og kirken. GT er på den ene siden eksklusivt kirkens Bibel, på den andre siden poengteres det enda klarere enn f.eks. av Paulus (jf. 2 Kor 3) at den gamle pakt (og GT) er underordnet den nye pakt (og NT).

Av de mange definitoriske karakteristikkene vi møter på i Hebreerbrevet (f.eks. 1.1-3, 4.12, 12.2, 13.8) er vel trosdefinisjonen i 11.1 den mest gjentatte blant kristne:

Tro gir sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.

Det er (særlig i kap. 5 og 7) mange henspillinger på jesusord som vi kjenner bl.a. fra bergprekenen i evangeliene. Men det er ikke tekstene direkte som siteres, det dreier seg heller om urkristent fellesgods, også formaninger i muntlig form, som vi ellers kjenner fra andre nytestamentlige og seinere oldkirkelige brev. Avsnittene med formaninger er ikke som hos Paulus plassert til sist i brevet, men preger det hele.

Stilen merkes av stikkordsmessige og løse sammenhenger. Brevet har et jødisk preg, men det er også partier med fingerte dialoger, slike som tilhører den hellenistiske diatribestilen. Også GT-sitatene er greske, hentet fra Septuaginta. Det tyder på at vi har med en hellenistisk skolert jødekristen forfatter å gjøre. Forfatteren trer fram med en selvfølgelig autoritet. Om han henvender seg til jødekristne eller også til hedningekristne, er usikkert (1.1).

Jakobs brev var lenge omstridt i oldkirken (og siden). Med forfatternavnet er det mest sannsynlig tenkt på broren til Jesus (Mark 6.3 par.). Det var først mot slutten av 300-tallet at dette ble godtatt av kirkeledere i vestkirken i forbindelse med spørsmålet om apostolisk (kanonisk) autoritet. I østkirken hadde det samme vært hevdet allerede fra ca. 200. Utfra brevet selv er det umulig å slutte noe sikkert om adressat og tid.

Det er særlig kapittel 2 i Jakobs brev som har opptatt bibelleserne og forskerne. Det handler bl.a. om forholdet mellom rik og fattig. Men fra v. 14 handler det om forholdet mellom tro og gjerninger, og det er dette som har tiltrukket seg ekstra oppmerksomhet gjennom tidene. For Jakob ikke bare innskjerper at et rett kristent liv må vise seg i gode gjerninger, han sier sågar at "mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro" (2.24). Og dette er stikk i strid med det helt avgjørende for Paulus, nemlig at den rettferdige blir frelst ved tro aleine (se ovenfor om Romerbrevet og Galaterbrevet).

Kanskje Jakobs brev ble skrevet av en mann som hadde misforstått Paulus eller som mente annerledes enn ham og bevisst understreket sitt eget standpunkt. Hos begge forfatterne er Abrahams tro framholdt som kroneksempel på rett tro (jf. 2.23, Rom 4, Gal 3), men de sier altså motsatte ting om frelsen: hos Jakob er det tro og gjerninger, med vekt på det siste; hos Paulus er det tro, ikke gjerninger, med all vekt på det første. (Jf. merknad)

Enkelte mener, i motsetning til det nevnte standpunktet, at Jakobs brev ikke forutsetter Paulus og heller ikke polemiserer mot ham. Og de hevder at budskapet i de to brevene kan harmoniseres: bl.a. strider ikke det Jakob sier om medmenneskelige handlinger, mot hva Paulus legger i rettferdiggjørelselæren og ellers sier om gode gjerninger. Hvis dette er riktig, er kanskje Jakobs brev samtidig med eller til og med eldre enn paulusbrevene; i så fall kan det være det eldste skriftet i NT.

Mot dette igjen må det fastholdes at brevet av flere årsaker (som vi ikke her kan ta i detalj) virker seinere enn 50-60-tallet, og at Jakobs omtale av Abrahams frelse på grunn av gjerninger ikke er tenkelig uten kjennskap til at Paulus først hadde understreket troen som eksklusiv frelsesgrunn.

IV.4.2.2    PETERS 1. BREV

Bakgrunn og hovedinnhold
Peters 1. brev ble sendt som et rundskriv til hedningekristne i flere menigheter i Lille-Asia (1.1, 2.9f., 4.3f.). De kristne der ble baktalt og spottet fordi de var kristne - ikke fordi de f.eks. var umoralske eller kriminelle (2.12,15, 3.16, 4.4,16).

Brevet vil trøste de utskjelte kristne. Forfatteren formaner dem om å holde fast ved troen. Trøsten er begrunnet i at Kristus selv ble forfulgt for sin tro, men han vant over dødens krefter. Adressatene lider for Kristus' skyld (2.19f., 3.14, 5.9), og deres skjebne er parallell til hans skjebne (4.13). Deres lidelse vil vare bare kort tid, for verdens ende er nær (4.17, 5.10). Lidelsen er meningsfull som ledd i en guddommelig pedagogikk.

Peters 1. brev ble trolig forfattet i Roma. "Babylon" benyttes som dekknavn på Roma (5.13, jf. Åp 14.8 og kap. 17-18). I Roma ble Jesus' disippel Peter ifølge tradisjonen drept i ca. år 64. Hvis Peter sto bak brevet, slik overskriften uttrykker og oldkirkelig tradisjon støtter, må det altså ha blitt skrevet seinest på begynnelsen av 60-tallet. Det er imidlertid ingenting i innholdet som forteller om Jesus' jordeliv, noe vi kunne ventet dersom Jesus' nære disippel var forfatteren. Det sies riktignok ved avslutningen av brevet (5.12) at ikke Peter selv men Silvanus hjalp ham med skrivingen, og dersom Silvanus hadde vide fullmakter som sekretær, er kanskje denne mangelen på stoff om Jesus forståelig. Men ikke noen andre steder hører vi om koplingen mellom Peter og Silvanus. Derimot kan vi lese om en medarbeider av Paulus som het Silvanus (1 Tess 1.1, 2 Kor 1.19; bl.a. i Apg 15.40ff. heter han Silas.)

Peters 1. brev har mange likhetstrekk med paulusbrevene; det gjelder både det teologiske innholdet, terminologien og hele tonen i brevet. Et eksempel er begrepet "i Kristus" (3.16, jf. Gal 3.28 m.fl.). Hos begge finner vi formaninger om å være "edrue"/"nøkterne" (5.8, jf. 1 Tess 5.6), og hustavlene i Peters 1. brev 2.18-3.12 likner Kolosserbrevet 3.18-4.1. Likevel må vi konkludere når det gjelder forfatterskapet: så samstemt med Paulus som forfatteren av Peters 1. brev viser seg, er det lite trolig at apostelen Peter var (jf. Gal 2.11ff.). Sant å si vet vi ikke sikkert når brevet ble til og hvem som sto bak det. Forfatternavnet Sivanus kan være et pseudonym.

Det er mulig at både forfatteren av Peters 1. brev og Paulus øste av den samme urkristne liturgi- og undervisningstradisjonen. I urkirken ble kristne lærespøsrmål særskilt tematisert i forbindelse med dåpsopplæringen (katekismeundervisningen). Peters 1. brev røper dåpsterminologi allerede i 1.3:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far,
han som i sin rike miskunn har født oss på ny
og gitt oss et levende håp
ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.
                                                                (Se også 2.2, 3.21)

En del forskere peker på sider ved brevet som plasserer det seinere i tid, nemlig til keiser Domitians regjeringstid (81-96). Da ble de kristne for første gang systematisk forfulgt ikke bare lokalt, men av staten. Og det skjedde bare fordi de var kristne (2.20, 4.7,15f., 5.9). På den andre siden må det påpekes at det bare er positiv omtale av keiseren i dette brevet (2.13-17).

Betydning
Dåpsteologien som kommer til uttrykk i Peters 1. brev har hatt betydning for forståelsen av dåpen som kirkens sakrament. I kirkelig sammenheng har det også hatt betydning at gammeltestamentlige utsagn om Israel i Peters 1. brev blir brukt om kirken som det nye gudsfolket (2.10, jf. 1.10-12).

Versene 2.5 og 9 har gitt støtte til tanken om det alminnelige prestedømmet, dvs. at alle kristne er prester. Det har dermed preget ikke minst protestantismens syn på kirkens embeter. Underordnings- og lydighetsetikken som framholdes i kapittel 2-3 har vært med på å prege kristenfolkets moral og synet på øvrigheten.

Kanskje størst betydning i kristendomshistorien og blant folk flest har det som sies i Peters 1. brev om Kristus i dødsriket, hatt (3.19f., 4.6). Det kom inn i trosbekjennelsens andre ledd fra 381: "fór ned til døsdriket". Og i middelalderen var det med på å framheve at Kristus som konge var sterkere enn døden. For i dødsriket omvendte Kristus mange, han drepte dødsrikets fyrste, Satan, og rykket de frelste sjelene med seg da han sto opp fra de døde. Denne kristendomstypen, med vekt på Kristus som mektig konge, gjorde seg spesielt gjeldende da kristendommen ble innført i Norge.

IV.4.2.3    PETERS 2. BREV

Bakgrunn og karakteristikk
Peters 2. brev er sannsynligvis det yngste skriftet i NT. Det var lenge omstridt, og er først kommentert som sådan av oldkirkens teolog Origenes (d. 254). Brevet ble ikke anerkjent av kirken før mot slutten av 300-tallet.

Peters 2. brev kan ha blitt skrevet under pseudonym av en hellenistisk skolert jødekristen engang mellom 100 og 150. Forfatteren henviser til Paulus' brev, som skal foreligge samlet og har kanonisk autoritet (3.15f.). Språklig er det så store forskjeller mellom Peters 2. brev og Peters 1. brev at det anses som utelukket at de to brevene har samme forfatter.

I form av et testamente, med formaninger og ønsker for framtida, vil forfatteren av Peters 2. brev bekjempe aktuell vranglære av gnostisk type (1.3-16, 2.1-3, 3.1f.). Han vender seg i 1.1 til et bredt publikum, men i 3.1 viser han til de samme menighetene i Lille-Asia som Peters 1. brev henvendte seg til. Blant annet i 2.1-18 og 3.1-3 innarbeider han materiale fra Judas' brev. Og i 1.16-18 refererer han til evangelietradisjonen om forklarelsen på berget (jf. Matt 17.1ff.).

Innhold og betydning
Vranglærerne nektet å tro på Jesus' gjenkomst (kap. 3). De levde et utsvevende liv og hevdet at Gud ikke straffer menneskene etter deres handlinger (kap. 2). Mot dette viser brevets forfatter til apostlenes og Paulus' autoritet. Apostlene lærte rett om Kristus' gjenkomst fordi de (Peter selv!) hadde sett ham på fjellet den gangen han åpenbarte seg som guddommelig (jf. Matt 17). Allerede fra 1.12 handler brevet om Kristus' gjenkomst som de gammeltestamentlige profetene har forutsagt.

Det er påfallende at apostlenes autoritet i dette brevet begrunnes i episoden med forklarelsen på berget og ikke med (de andre) oppstandelsestradisjonene som vi kjenner fra NT. Det er også påfallende at frelse defineres som delaktighet i guddommelig natur (1.4). Guddommeliggjørelse som resultat av Kristus' frelsesgjerning ble et karakteristisk trekk ved den gresk-ortodokse troslæra. I kapittel 3 i Peters 2. brev behandles et tema som etter hvert ble akutt i kirken, nemlig hvorfor Kristus' gjenkomst lot vente på seg, eller om parusiens uteblivelse. Dette spørsmålet ble problematisert av vranglærerne blant de kristne.

Med henvisning til hvordan det gikk i gammeltestamentlig tid, da Gud dømte de ugudelige gjennom den store vannflommen, svares det at dommen neste gang skal skje med ild. Det skal helt sikkert skje, men det kan drøye. For Gud har en annen tidsregning enn vår; i Guds kalender kan én dag være som tusen år, og tusen år som én dag (3.8, jf. Sal 90.4).

I Peters 2. brev understrekes Skriftens autoritet (jf. 1.20f.). Ikke alle kristne har skriftutlegningens nådegave; de kan derfor ikke tiltros læreembete i kirken. I denne sammenheng er bruken av GT interessant. Den sier oss noe om utviklingen av GT som hellig skriftsamling. Visse ting tyder nemlig på at brevet ble skrevet på et tidspunkt da GT som kánon var blitt avgrenset av kirken, mens det samme ikke var tilfellet da Judas' brev ble skrevet, sannsynligvis bare kort tid før. I kapittel 2 siteres Judas' brev, men forfatteren unnlater åpenbart bevisst å nevne bøker som det sto strid om og som jødene og seinere kirken utelot fra kánon, nemlig pseudepigrafene. Visse skrifter som tidligere ble lest til oppbyggelse og trøst, ble dermed erklært som kjetterske. I dette tilfellet gjaldt det spesielt den apokalyptiske Henoks bok, som Judas 14f. alluderer til. Men det gjaldt også utenombibelske tradisjoner om englenes fall og erkeengelen Mikael (jf. Jud 6 og 9).

I Peters 2. brev ser vi, motsatt tendensen som vi finner til å avgrense kánon, samtidig en tendens til å utvide kánon med skrifter som etter hvert ble akseptert som nytestamentlige: Paulus tilkjennes apostolisk autoritet, og hans brev får kanonisk status. - Peters 2. brev selv (samt Peters 1. brev og Judas' brev) ble av oldkirken lenge plassert enten utenfor kánon eller sammen med ikkekanoniske bøker.

IV.4.2.4    JOHANNES' 1. - 3. BREV

Bakgrunn og sammenheng
De tre johannesbrevene hører sammen som i en pakke. Trolig ble de skrevet (ca. 100?) av en menighetsleder ("den eldste", 2 Joh 1) og sendt samtidig til en søstermenighet av hans egen (v. 13). Menigheten kalles også "den utvalgte frue og hennes barn" (v. 1). Adressaten er representert av "den kjære Gajus" (3 Joh 1).

Blant de tre brevene utgjør Johannes' 1. brev hovedskrivet (jf. 3 Joh 9). Det mangler de vanlige brevleddene og likner mer en preken eller et læreforedrag enn et brev. Johannes' 2. brev fyller ut manglene ved hovedskrivet og er et følgebrev. Johannes' 3. brev er et anbefalingsbrev for postmannen Demetrius (v. 12).

2. og 3. brev, som er korte, har normal brevlengde. Vi får vite en del om foranledningen til brevene: Det er splittelse i menigheten, anført av en viss Diotrefes (3 Joh 9, jf. 1 Joh 2.19), og vranglærere vil ikke bekjenne at "Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod" (2 Joh 7, jf. 1 Joh 2.22).

Oldkirkelig tradisjon knytter brevene til Jesus' disippel Johannes. Dette framgår imidlertid ikke av brevene selv, men det kan være at de står i en johanneisk skoletradisjon. Et språklig og begrepsmessig slektskap med Johannesevangeliet kjennes allerede ved lesning av de første versene i Johannes' 1. brev. Dessuten f.eks. i begrepene "verden", "lys" og "mørke" (bl.a. 1 Joh 1.6, 2.8ff.). Et sentralt tilknytningspunkt er talen om kjærligheten (1 Joh 2.8, 3.11,16f.,23, 4.7ff., jf. Joh 13.34, 15.12).

Hovedinnhold
Vranglæren som bekjempes kjenner vi fra kristendomshistorien under betegnelsen doketisme, en form for gnostisisme som innebar at man ikke kunne tenke seg at den guddommelige Kristus ble inkarnert i jordisk materie. Isteden ble det hevdet at Kristus bare tilsynelatende var til stede i Jesus fra Nasaret som døde på korset.

Vranglæren berørte også etikken: Noen i menigheten fulgte ikke Guds bud men de "hater sin bror", sies det i 2.4 og 4.20. Dette ble besvart med kravet om kjærlighet. Konkret betydde det at menigheten måtte ta vare på enigheten i troen og leve et liv slik Jesus levde (1 Joh 2.6).

IV.4.2.5    JUDAS' BREV

Judas' brev er skrevet til hedningekristne generelt. De advares mot gnostisk vranglære og bes om å kjempe mot den. Det hevdes at motstanderne fornekter Kristus. De påberoper seg drømmer som sannhetsvitne, de tar ikke på alvor at kroppens behov må tøyles, og de lever frigjort og løssluppent fordi de ser det åndelige livet som det egentlige (v. 4-8).

I Judas' brev treffer vi på et fenomen som vi også kjenner f.eks. fra Paulus' brev til de kristne i Korint. De kristne lever som om de allerede er i himmelen blant englene. En slik oppfatning kunne føre i to retninger: enten til askese og neglisjering av de legemlige behov, eller til tøylesløshet og overoppfyllelse av begjær (libertinisme). Judas skriver at dersom de kristne ikke adlyder ham og avviser vranglæren, trues de av forbannelse tilsvarende den som rammet mange gudsbespottere i gammeltestamentlig tid.

Judas' brev regnes av de fleste å være skrevet omkring 100. Aposteltida ser ut til å være tilbakelagt, og troen er blitt en overlevering (v. 3,17,20). Ifølge vers 1 var det en av Jesus' brødre som skrev brevet, men denne forfatterangivelsen anses av forskerne som et pseudonym.

IV.4.2.6    BETYDNINGEN AV DE KATOLSKE BREVENE SAMLET

Betegnelsen "katolske" om Jakobs brev, Peters 1.-2. brev, Johannes' 1.-3. brev og Judasbrevet betyr ikke at disse nytestamentlige brevene tilhører den katolske kirke på en spesiell måte. I utgangspunktet henspiller "katolsk" på deres allmenne karakter og vide adresse. Imidlertid røper disse brevene kirkelige forhold og religiøse spørsmål som var aktuelle i en kristendomshistorisk periode som ofte kalles "tidlig katolisisme". Dette gjelder f.eks. problemet med at Kristus' gjenkomst aldri slo til og med den økende avstanden tilbake til aposteltida. Det gjelder også spørsmålene om kirkeordning med fastere embeter, tydeligere læretradisjon og bekjempelse av gnostisk kjetteri.

I kristendomshistorien er Jakobs brev sett i motsetning til Paulus' rettferdiggjørelseslære. Luther kalte det et "stråbrev" og avviste det av dogmatiske grunner. Vitenskapen betviler ektheten av historiske årsaker.

Peters 1. brev har noe å si om kirkens selvforståelse og om Kristus i dødsriket. Peters 2. brev sier bl.a. noe om den kristne bibelen på 100-tallet.

I Judas' brev gjøres det bruk av utenombibelsk apokalyptisk litteratur (Henok, Moses' himmelfart og Hermas).

Johannesbrevene viser at gnostisk doketisme fantes tidlig i oldkirken. I disse brevene presiseres troens kjernepunkt, og det understrekes at den legemlige Jesus er identisk med den opphøyde Kristus. Troens kjerne omfatter også kravet om nestekjærlighet. Dette vektlegges bevisst i motsetning til konkrete kjetterske grupper i oldkirken som ellers hadde forkjærlighet for Johannesevangeliet, paradoksalt nok.

IV.5    APOKALYPSE

Apokalypse er en uvanlig visjonær form for profeti og profetisk litteratur fra slutten av gammelisraelittisk tid, som benytter seg av mytens språk og av drømmer og drømmetydning. I NT er det særlig Jesus' apokalyptiske tale (Mark 13) og Johannes' åpenbaring som hører til denne sjangeren, i GT først og fremst Daniels bok og Jesaja 24-27, og blant pseudepigrafene fra tida mellom de to testamentene finner vi blant annet 4. Esras bok, Henok og Barukapokalypsen. Forfatterne av de apokalyptiske bøkene benyttet seg gjerne av pseudonym, de utga seg for å være eldgalme vismenn som man ellers ikke visste noe særlig om, som Henok, Daniel, Baruk og Esra.

IV.5.1    JOHANNES' ÅPENBARING

Innledning
Johannes' åpenbaring er et egenartet, langt brev. Vi har faktisk å gjøre med en egen bok, og brevsjangeren sprenges. Nesten 75% av tekstmengden er apokalyptiske visjoner som for det meste er gruppert i sju. Johannes' åpenbaring må ses i sammenheng med apokalyptisk litteratur.

Som den kristne bibelens siste bok, avslutter johannesapokalypsen den store kristne fortellingen som strekker seg fra verdens skapelse til verdens ende og nyskapelse.

Det som ble ødelagt av Guds skaperverk i og med de første menneskenes syndefall, blir gjenopprettet når den aller siste kampen mot det onde er over. Denne kampen er innledet av Jesus som Israels Messias. Den avsluttes når den oppstandne Kristus kommer tilbake som triumfator og verdenshersker ved tidenes ende.

Forfatter og foranledning
Mens apokalypsene til vanlig hadde anonyme forfattere som brukte eldgamle pseudonym, er Johannes' åpenbaring skrevet av en åndelig leder og forkynner som var kjent av sine samtidige. Men for oss er det uklart hvem forfatteren egentlig var. Denne uklarheten eksisterte allerede tidlig i oldkirken. Antakelsen som noen framsatte da, at Johannes var den samme personen som sto bak Johannesevangeliet og Johannesbrevene, er ikke troverdig. De språklige og saklige forskjellene er for store, selv om det er berøringspunkter (som f.eks. betegnelsen "Guds Ord" om Kristus, Åp 19.13, Joh 1.1).

Det kan faktisk ha mer for seg at forfatteren av apokalypsen var Jesus' disippel, Johannes Sebedeus' sønn, slik flere tidlige autoriteter i oldkirken mente. (Noe slikt er mindre sannsynlig med hensyn til Johannesevangeliet og Johannesbrevene). Men mange forskere anser heller ikke dette for mulig, og det er mer sannsynlig at forfatteren av apokalypsen var en kjent kirkeleder (presbyter) i Lille-Asia.

Det man utfra selve boka må kunne si, er at Johannes var en jødekristen som kunne gresk (jf. 9.11). Da han fikk sine syner, befant han seg på øya Patmos i Egeerhavet "på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus" (1.9). Han delte trengselens kår med dem han skriver til. I 12.17 får vi vite at det romerske imperiet fører krig mot "dem som følger Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus", og at kristne blir drept (jf. 11.7 og 13.7).

Oldkirkelig tradisjon sier at Johannes var forvist til Patmos under keiser Domitian (81-96). Den domitianske kristenforfølgelsen var hard fordi de kristne nektet å ære keiseren som verdens herre, gud og frelser. Innholdet i boka vitner om slike tilstander, og Johannes var overbevist om at verdens ende og den kosmiske katastrofen nærmet seg raskt (jf. 1.3,7). Dette beviser ingenting om tidspunktet for avfattelsen, men det svekker heller ikke antakelsen at Johannes' åpenbaring er skrevet mellom 80 og 95, som mye av innholdet i boka peker i retning av.

Johannesapokalypsens historiske bakgrunn og sikte
Den historisk bakgrunnen var mer konkret at keiser Nero (54-68) hadde satt i gang forfølgelse av de kristne i 64, etter brannen i Roma, og Jerusalem var ødelagt av romerne i år 70. Presset økte mot befolkningen i Romerriket om å ofre til keiser Domitian som til en gud, og situasjonen med forfølgelse av de kristne gjentok seg og ble mer utbredt; noen ble også drept (jf. 13.14ff., 20.4).

I 13.1 og 17.3 henspilles det på at keiseren bærer ærestitler som for de kristne er den reineste blasfemi. Keiserdyrkelsen var særlig utbredt i Lille-Asia, og de sju byene som Johannes henvender seg til, hadde templer viet til keiseren som guddommelig. Men de kristne ville ikke tilbe statuer, ofre til keiseren og sverge ubegrenset troskap til ham.

Et hovedpoeng med boka (eller brevet) er å oppmuntre de kristne til ikke å gi etter for presset, men til å stå fast i troen. Det må de gjøre selv om det kan koste dem livet (jf. 2.25, 3.3,11, 14.12f., 20.4). Johannes holder fram for dem at dersom de ikke gir opp og er lojale mot verdens virkelige herre, frelser og Gud, vil de om ikke lenge vinne seier og få full oppreisning. Det at demoniske makter har herredømmet over verden, er egentlig bare tilsynelatende og tidsbegrenset. Imidlertid er det i menighetene klanderverdige forhold som truer troen og lojaliteten. De kristne trenger derfor advarsler, men de trenger også ros og støtte.

Johannesapokalypsen ble sendt som brev til sju menigheter i Lille-Asia, nærmere bestemt menighetene i Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea. Johannes hadde i et syn på en søndag sett Kristus på himmeltronen, og han ga Johannes forfatteroppdraget (1.10ff., jf. kap. 10). I kapittel 2-3 ,de sju såkalte "sendebrevene", refser og formaner Kristus de navngitte menighetene på grunn av uheldige forhold som er konkret angitt. Han hedrer dem også, og de som holder ut til han kommer igjen, skal få stor belønning (jf. 3.21, 13.10, 14.12, 22.12).

Apokalypsen er sendt som et rundskriv til navngitte menigheter i forfatterens samtid, slik at alle kan lese om hva de andre får gjennomgå. Refsen er imidlertid relativt kort og generell. Men det spesifikt apokalyptiske avsnittet kapittel 4-22 har et enda mer allment tilsnitt; det gjelder situasjonen og framtida til de sju menighetene samt alle samtidas kristne i fellesskap. 7-tallet symboliserer i seg selv helhet.

Betydning
Johannes' åpenbaring har satt dype spor i religionshistorien, i den politiske historien og i kunsthistorien. Det gjelder apokalyptiske eller millenaristiske / kiliastiske bevegelser som f.eks. gjendøperne i renessansen og pinsevennene og Jehovas Vitner i nyere tid; det gjelder marxismens forestillinger om det utopiske samfunnet, og det gjelder de utallige kunstnerne som har produsert bøker og bilder om verdens undergang og dommedag. Ikke minst gjelder det motivet med Kristus Pantokrator (Allherskeren) i mosaikker og ikoner fra oldtiden av.

(Tillegg om Johannes' åpenbaring)

Tilbake til toppen av sida
Tilbake til førstesida