Noen ord og uttrykk i jødedommen

Ale(i)nu – bønn som leses ved avslutningen av hver gudstjeneste.

Antisemittisme – jødehat, særlig jødehat som er begrunnet gjennom biologi og rase­ideologi. Antijudaisme brukes noe snevrere om skepsis til jødene ut fra teologiske, kulturelle og sosiale betraktninger.

Askenasi / asjkenasi – hebraisk: jøde som stammer fra Sentral- og Øst-Europa, også kalt ”østjøde”, opprinnelig det tyske området. Se 1 Mos 10,3. (Jf. Sefardi.)

Bar mitsva / Bat mitsva – hebraisk: ”budets -” eller ”pliktens sønn / datter”. Konfirmant. Guttens religiøse myndighetsalder er 13 år, jentas 12. Gutten skal lese et stykke fra Torá-en i synagogen.

Bat chajil – hebraisk: ”verdig datter”, jente på 14-15 år som har fått religiøs opplæring og har avsluttet med overhøring i synagogen. Omtrent det samme som Bat mitsva.

Brit millá – hebraisk: omskjæringens pakt. Den gjelder omskjæring av 8 dager gamle gutter. Forhuden av penis skjæres vekk i en rask og enkel operasjon.

Bet knésset – hebraisk: samlingshus, vanlig betegnelse på synagogen (s.d.), jødenes bedehus og forsamlings­lokale.

Chabad / Habad – en form for chasidisme (s.d.) som stammer fra Russ­land.

Chag ha-matsót – hebraisk: De usyrede brøds høytid, syv dagers fest i forlengelsen av påsken, i måneden Nisan. (Se Pésach.)

Challa / halla – hebraisk: sabbatsbrød, flettet loff.

Chanukka / Hanukka – hebraisk: innvielse. 8 dager lang, populær lysfest som feires 25. Kislev, ved juletider, til minne om tempel­innvielsen i 164 fvt., Kilder: de apokryfe bøkene 1. og 2. Makkabeerbok og Judit. En egen lysestake – chanukkía – har 9 lys; det niende brukes til å tenne de andre med.

Chasidisme / hasidisme – fra hebraisk chasíd: from. Fromhetsretning innen jødisk mystikk, oppstått i Øst-Europa på 1700-tallet. (Også retning innen jødedommen fvt.) Chasíd – medlem av den chasid­iske beveg­elsen.

Chazán / hazán – hebraisk: kantor, han som leder synagogegudstjenesten.

Chéder / héder – hebraisk: rom. Jødisk religionsskole.

Diaspora(-jøde) – (fra gresk: spredning, atspredelse), jøde som bor utenfor Israel.

En Sof – hebraisk: uten ende, den uendelige. Gudsbetegnelse i kabbalismen, den jødiske mystikken.

Gemara – hebraisk/arameisk: avslutning, rabbinernes kommentarer til Misjna som er samlet i Talmud.

Haggadá (aggadá) – hebraisk, fortelling. Fortellingsstoffet i Talmud, i motset­ning til halachá, lovstoffet (s.d).

Halachá – hebraisk: leveregel, lovstoffet i de jødiske tradisjonene som gir veiledning om ritualer og livsførsel (moral), det som gjør jødedommen til en lovreligion. (Kommer av verbet ”gå, vandre” (på livsveien).) Halachá baseres på den skrevne og den muntlige loven, Torá.

Hanukka – se chanukka.

Hasidisme – se chasidisme.

Havdalá – rite i hjemmet som markerer overgangen fra høytid til hverdag (eg. deling).

Holocaust – fra gresk: heloffer, brennoffer. Betegnelse på folkemordet som nazistene satte i scene mot jødene under den andre verdenskrig. Ca. 6 mill jøder ble drept i konsentra­sjons­leirene i Tyskland og Polen. Av jødene kalt ha-Sjóa, tilintetgjørelsen, katastrofen.

Inkvisisjonen – den spanske -. Fra 1478: Kongelig domstol i Spania med ”alle” fullmakter, som pave Sixtus IV. ga støtet til for å få bukt med jødene og andre kjettere.

Israel – 1) det jødiske folk; 2) i tida før det babylonske fangenskapet (før ca. 600 fvt.) navn på Nordriket, ødelagt i 722 fvt.; 3) den moderne staten fra 1948.

Jesjíva – hebraisk: sitting. Betegner jødisk Talmud-skole.

Jiddisch / jiddisk – jødisk språk som ble utviklet i Øst-Europa på basis av middelaldertysk, hebraisk og slavisk, især polsk.

Jom ha-’atsmaút – hebraisk: frigjøringsdagen. Israels nasjonaldag fra 1948 (5. Ijar / 14. mai).

Jom ha-sjóa - 27. Nisan (mars/april) til minne om Holocaust-ofrene og oppstanden i Warshawa-gettoen i 1943.

Jom Jerusjalájim - 28. Ijar (i mai), Jerusalem-dagen til minne om Jerusalems gjenforening etter Seksdagerskrigen i 1967.

Jom kippúr, (Den store) forsoningsdagen, den helligste dagen i den jødiske festkalenderen utenom sabbaten. Feires 10. Tisjri om høsten, ti dager etter Nyttår. Karakteristiske innslag er faste, blåsing i bukkehornet sjofar, og synging av Kol-Nidré. Jonaboka i Tanak leses.

Jehuda / Juda(stamme)området syd for Jerusalem.

Kabbalá, kabbalisme – fra hebraisk: mottakelse, overlevering, tradisjon. Jødisk mystikk fra middelalderen.

Kaddísj – hebraisk, helligelse. Bønn som jødene ber ofte, bl.a. på årsdagen for avdøde som minnes. Kaddísj likner litt på Fadervår.

Ketuvím – hebraisk: skrifter, Skriftene. Betegnelse på den tredje delen av jødenes bibel Tanak (s.d.): Salmene, Ordspråkene, Job, Høysangen, Rut, Klagesangene, Forkynneren, Ester, Daniel, Esra, Nehemja og de to Krønikebøkene.

Kiddúsj – bordbønnen.

Kippa – kalotten som jødiske menn bærer.

Kosjer – fra hebraisk kasjér, egnet, dvs. rituelt rent og egnet til å spise og bruke. Mat som er tillatt etter jødiske spiseforskrifter. (Jf. terefá.)

Ladino – jødisk middelalderspansk.

Machzór / Mahzór – (egen) bønnebok for de store høytidene. Jf. Siddur.

Magén Davíd – davidstjerna, det seksarmede stjernesymbolet f.eks. på Israels flagg. Eg. Davids skjold.

Makkabeerne – jødiske frihetskjempere som gjorde opprør mot de hellenistiske syrerne som hersket over Palestina omkring 160 fvt. (Oppkalt etter Jehudá ha-makkabí, Juda ”Ham­meren”.) Det var makkabeerne som gjeninnviet templet og innstiftet Chanukka (s.d.).

Matsá – hebraisk: usyret brød som spises i påsken under Chag ha-matsót (s.d.).

Megillá – hebraisk: skriftrull. Annet navn på Esters bok i Tanak. Også Megillát Estér. Jf. neste.

Megillót – flert. av hebraisk: megillá, skriftrull. Samlebetegnelse på de fem festlegendene i den jødiske bibel Tanak: Høysangen, Rut, Klagesangene, Forkynneren og Ester.

Menora – hebraisk, den syvarmede lysestaken som er det mest utbredte og eldste jødiske symbolet.

Mezuzá – kapsel med bibeltekst (ofte Sjemá, s.d.) som festes bl.a. på dørkarmen.

Midrasj – jødisk skrifttolkning.

Minjan – gruppe på ti voksne menn, som må til for å holde gudstjeneste.

Miqvé – rituelt basseng der særlig kvinnene renser seg.

Misjna – hebraisk: lære. Den eldste og sentrale delen av Talmud. Essensen av den muntlige loven, som ble nedskrevet ca. 200 evt.

Neviím – hebraisk: Profetene. Den andre hoveddelen av jødenes bibel Tanak. Som består av De eldste profetene (Josva, Dommerne, de to Samuelsbøkene og de to Konge­bøkene) og De senere profetene (Jesaja, Jeremia, Esekiel samt De tolv små pro­fetene).

Nisan – vårmåneden i mars/april da påsken faller. (Se Pésach.)

Pésach – hebraisk: forbigang (jf. vårt ”påske” fra gresk: paska). Den jødiske påsken feires 15. Nisan til minne om flukten fra Egypt, se 2 Mos 12-13. Pésach inkluderer De usyrede brøds høytid (Chag ha-matsót, s.d.) som varer i sju dager. Den er en vårfest ved lamming og modent bygg. Høydepunktet er séder-måltidet 15. Nisan og lesningen fra Haggadá-sjæl-pésach. Også Høysangen i Tanak leses i løpet av påsken.

Pogrom – massakre, russisk betegnelse på plyndring og mord rettet mot jødene.

Purim – av persisk: pur, lodd. Feiring om våren, 14. eller 15. Adar, til minne om befrielsen fra persernes forsøk på utryddelse av jødene, slik Esters bok i Tanak forteller om. Feires med karneval og gaver.

Rabbi, rabbiner – jødisk lærd og religiøs leder som fungerer som skrifttolker, predikant, sjelesørger, lærer og lovkyndig rådgiver.

Rabbinisme - jødedom som er dominert av rabbin­er­nes autoritet, kyndighet og ledelse. Tilsvarer Talmud-jødedom.

Rosj ha-sjaná – hebraisk: årets begynnelse, nyttårsfesten som feires om høsten, 1. og 2. Tisjri og innleder ti botsdager fram til Forsoningsdagen, Jom kippúr (s.d.). Ifølge jødisk tradisjon bestemmer Herren ved nyttår menneskenes skjebne for det kommende året. Det blåses i sjófar for å vekke menneskene til ettertanke. (Se 3 Mos 23.23-25.)

Séder – hebraisk: ordning. Betegnelse på ritualet for påskemåltidet (séder-måltidet).

Sefardi – diaspora-jøde med kulturelle røtter i Spania og Portugal, også kalt ”vestjøde”. Av­ledet av det jødiske ordet for Spania: S(e)farád. De sefardiske jødene ble fordrevet fra Spania i 1492, noe senere fra Portugal. De fleste bosatte seg i muslimske land.

Shächting – rituell jødisk slaktemåte der blodet renner ut av dyrets hals.

Siddur – hebraisk: ordning. Jødenes bønnebok for sabbaten og hverdager. Jf. Machzór (s.d.).

Simchát Torá – se Sukkót.

Sion (Zion) – navn på Jerusalem og hele landet Israel. Opprinnelig bare navn på tempel­høyden i Jerusalem.

Sjabbát / sabbat, fra hebraisk: hvile,. Jødenes ukentlige helligdag, avsatt til hvile og guds­tjeneste, med bruk av Siddur, bønneboka, Torá-lesning og studier. Sabbaten er den syvende dag i uka, den varer fra fredag kveld til lørdag kveld og har svært høy status. Se 1 Mos 2,2-3. Det er strenge sabbatslover.

Sjavuót – hebraisk: ukene, nemlig de sju ukene fra påske til pinse. Ukefesten (Pinse) 6. Sivan, da jødene feirer Sinai-åpenbaringen med mottakelsen av de ti bud. Se 2 Mos 19-20. Ruts bok i Tanak leses.

Sjemá – hebraisk: hør! Det første ordet i og navn på jødenes trosproklamasjon (tros­bekjen­nelse). Se 5 Mos 6,4.

Sjalóm! – hebraisk hilsen: Hei! Goddag! Eg. fred.

Sjmoné esré – hebraisk tallord, 18. Atten-bønnen, den viktigste bønnen i synagoge­liturgien, også kalt Amidá og Tefillá. (Den har nå nitten ledd, etter utvidelse.)

Sukkót – hebraisk: hytter. Løvhyttefesten som feires 15. Tisjri, om høsten, høsttakkefest for frukt og vin, med bygging av enkle hytter som karakteristisk innslag. Sukkót feires også til minne om israelittenes ørken­vandring. Boka Forkynneren i Tanak leses. Den siste dagen av Sukkót-festen kalles Simchát Torá. Da gleder man seg over Loven og danser i takknemlighet. Torá-lesningen avsluttes for det fore­gående året, og den starter på nytt med skapelsesberetningen i 1 Mos.

Synagoge – vanlig betegnelse på jødenes forsamlings- og gudstjenestehus. Eg. fra gresk; jødisk: Bet knésset (s.d.).

Tanak - (utt.: tanách), akronym for jødenes tredelte bibel (tilsv. Det gamle testamente), satt sammen av t n k, som står for Torá, Neviím og Ketuvím (s.d.), dvs. Loven, Profetene og Skriftene.

Talmud – hebraisk: studium. Den rabbinske lovjødedommens store tradisjonssamling, der Misjna utgjør den eldste og viktigste delen og Gemara er diskuterende tillegg. Den babylonske Talmud (fra ca. 500) er autoritativ; den palestinske eller jerusalemske (fra ca. 400) er langt kortere og bare viktig for forskningen.

Tallit – bønnesjal som jødiske menn bærer i liturgiske sammenhenger. Bønnesjalet har kraftige frynser (tzitsiót) i de fire hjørnene.

Tefillín – lærreimer med bønnekapsler som inneholder bibelsteder.

Templet – templet i Jerusalem, på Sion-høyden. Jødene skiller mellom det første templet, Salomos tempel, som ble ødelagt av babylonerne i 587 fvt., og det andre templet, Serubbabels tempel, som ble reist etter at eksil-jødene var kommet tilbake til Jerusalem, samt Herodes’ tempel, som ble ødelagt av romerne i 70 evt.

Terefá – rituelt urent, uegnet til bruk og mat, det motsatte av kosjer (s.d.).

Tisjá be-Áv – jødisk høytid som feires 9. Av, om sommeren, som en fastedag til minne om templets ødeleggelse under babylonerne i 587 fvt. og romerne i 70 evt. Klage­sange­ne i Tanak leses.

Tisjri – den første måneden i det jødiske året, oktober/november. Rommer flere store høy­tider: Rosj ha-sjaná, Jom kippúr og Sukkót.

Torá – hebraisk: lære, undervisning, veiledning. Den første delen av den hebraiske bibel (Tanak), tilsv. de fem mosebøkene eller Loven. Også brukt om hele jødenes bibel og om hele den jødiske lære.

Zohar – kabbalismens hovedverk.