Sigurd Fåvnesbane

Denne historien er en del av den lange og dramatiske sagaen om volsungene.

 

Gullskattens forbannelse.

Da Sigurd levde i Midgard, ble han regnet som en av de største hærkongene i sin tid, både i styrke og djervskap.
En dag kom Regin smed til ham og fortalte om den store gullskatten som lå på Gnitaheia. Der hadde Regins bror Fåvne skapt seg om til en stor drage som voktet gullet. Men det Regin ikke fortalte, var at det var knyttet en forbannelse til denne gullskatten. Det lå blod og ulykke der gullet hadde vært. Selv hadde Regin og Fåvne drept sin egen far for å fa tak i gullet.

Sigurd ba Regin smi et sverd til ham som var en dragedreper verdig. Da sverdet var ferdig, ville Sigurd prøve det. Han hogg det i en ambolt, så det gikk i to. Et slikt sverd dugde ikke til dette ærendet, mente Sigurd. Han ba Regin smi et nytt sverd til seg, men det gikk likedan som forrige gang da han prøvde det mot ambolten.
Nå gikk Sigurd til sin mor og fortalte hva som var hendt. Hun tok da fram de to bitene av sverdet Gram som Sigurds far Sigmund hadde hatt. Det skulle være gitt ham av selveste Odin, men ble ødelagt i samme slaget hvor Sigmund ble drept.

Da Regin smidde et nytt sverd av disse to bitene, lyste eggen som ild da det var ferdig. Denne gang kunne Sigurd kløyve ambolten, og han mente at nå var han klar til å dra til Gnitaheia.

 

Drapet på ormen.

Oppe på Gnitaheia rådet Regin ham til å grave en grop i den stien dragen brukte når han skulle ned til vannet for å drikke. Selv gjemte Regin seg i buskene i redsel.
Da Fåvne i drageskikkelse gled over gropa, stakk Sigurd til ham med sverdet. Fåvne merket at han hadde fått banesår, og spurte Sigurd etter navn og ætt. Men Sigurd visste at det var farlig å gi navnet sitt til en døende fiende, og sa at han het "det gjæve dyr" og at ætten hans var ukjent. Heller ikke hadde han noen far og mor, påsto han. Men da Fåvne så spurte hvilket utyske som hadde avlet ham, ga Sigurd seg til kjenne. Da spådde ormen ham at gullskatten skulle bli både ham selv og alle eiermenn til død og ulykke. Sigurd svarte at alle skulle jo en gang dø, og inntil da ville alle eie gull. Så døde Fåvne.


Regin kom nå fram fra buskene, stod lenge og så på den døde broren. Sigurd hadde drept hans bror med det sverdet som Regin selv hadde smidd, sa han, og derfor var han selv ikke uten skyld i det som hadde hendt. Men ille var likevel det som hadde hendt.
Sigurd bare spottet ham og sa at et modig hjerte var bedre enn et godt sverd. Så skar han hjertet ut av ormen. Regin sa at Sigurd nå skulle ta dragens hjerte og steike det. Regin selv drakk av drageblodet og la seg til å sove.
Da Sigurd steikte dragehjertet, brente han seg på fingeren og stakk den i munnen. Men på fingeren lå det litt av drageblodet, og nå kunne han forstå dyrenes tale.
Over ham i treet kvitret noen fugler. De sang:

Regin ligger der og lurer på vondt
vil svike sveinen som sitter der så trygt

Sigurd gikk da bort og drepte Regin med sverdet sitt.

 

Møtet med valkyrjen.

Deretter red Sigurd til Fåvnes hule og tok med seg så mye av skatten som Grane kunne bære. Om kvelden kom han til Hindarfjeld. På toppen av dette fjellet så han en stor, brennende skjoldborg. Han sprang gjennom ilden og inn i borgen. Der lå det en skikkelse i full rustning og sov.
Sigurd tok av hjelmen og så da at det var en kvinne. Han skar av henne brynjen og sa at nå hadde hun sovet lenge nok.

Hun våknet og spurte hvem dette kunne være som var så mektig at han maktet å vekke henne av søvnen. Hun het Brynhilde og var en valkyrje som hadde handlet mot Odins vilje. Den krigeren som Odin hadde bestemt skulle komme til Valhall, hadde hun latt leve og gitt seier. Som straff fikk hun ikke være valkyrje lenger, og Odin ga henne en søvn så tung at ingen skulle kunne vekke henne av den.

De talte lenge sammen, hun ga ham mat og drikke og lærte ham mye av valkyrjenes visdom. Så lovte de hverandre evig tro, og før han reiste videre ga Sigurd henne ringen Andvare.
Sigurd sa at det skulle bli de to som fikk hverandre, men Brynhilde spådde likevel at han ville komme til å ekte en annen kvinne.

Sigurd kom til kong Gjukes rike, og kongen inviterte ham til å bli værende der. Da Sigurd hadde vært en stund der, ønsket kongen å binde ham fastere til sin ætt ved å gifte ham med datteren Gudrun. Hun så imidlertid hvor høyt han elsket Brynhilde, og skjønte at han aldri ville gi slipp på valkyrjen. Derfor laget hun en glemseldrikk som hun gav ham, og Sigurd glemte både Brynhilde og de løftene han hadde gitt henne. Han tok derfor imot tilbudet om ekteskap med Gudrun.

Den ene sønnen til kong Gjuke het Gunnar. Han hadde hørt om den fagre Brynhilde, og fikk hug til å ekte henne. Moren Grimhild overtalte ham til å reise på frierferd. men fortalte at bare den som klarte å ri gjennom ilden kunne få henne. Han fikk Sigurd med seg, og red til den hallen hvor Brynhilde holdt til.
Men ildveggen rundt hallen klarte ikke Gunnar å ri gjennom. Da tok Sigurd og Gunnar og byttet skikkelse, slik Grimhild hadde lært dem, og det var Sigurd som kom til Brynhild. Han kjente henne ikke igjen, men var der i tre dager og netter. Om natten tok han ringen Andvare av hånden hennes og byttet den ut med en annen.

Sigurd og Gunnar byttet nå tilbake skikkelser, og Gunnar krevde å få Brynhild til ekte, da han hadde klart ildprøven. Brynhilde mente at alt ikke hadde gått riktig til, men måtte gi seg.

 

Gudrun og Brynhilde.

Under det storslåtte bryllupet mellom Gunnar og Brynhilde fikk Sigurd brått minnet tilbake og husket de løfter han selv hadde gitt Brynhilde. Men nå var det for seint, og han lot seg ikke merke med noe.

En dag da Gudrun og Brynhilde var ute og badet i elven, kappes de i å gå lengst ut i strømmen. Brynhild var best, og sa at på samme måten som hennes far var mektigere enn Gudruns far, så var også mannen Gunnar modigere enn Sigurd, siden han hadde ridd gjennom ilden for å vinne henne.

Da ble Gudrun vred og sa at det nok ikke var Gunnar som hadde ridd gjennom flammene, men Sigurd. Og her har du ringen din Andvare, sa hun, og viste fram fingeren.

Da ble Brynhilde taus og talte ikke mer den dagen. Men neste morgen sa hun til Gudrun at nok skulle hun få angre dette, og verken Sigurd eller rikdommene hans skulle bli henne til glede. Så la Brynhilde seg ned i sorg, og ville verken spise eller drikke i sju dager.
Gunnar kom til henne, men hun ville ikke se noe til ham, som hadde vunnet henne med slik svik. Sigurd kom også, og hun spurte ham hvordan han kunne svike henne på den måten.
Han forklarte hvordan han selv hadde blitt sveket med glemseldrikken, og han hadde henne like kjær nå som den gang. Gjerne ville han gå fra Gudrun for å få tilbake Brynhilde. Men Brynhilde sa at det var for seint, og at skjebnen nå måtte råde.

 

Drapet på Sigurd.

Da Gunnar skjønte at det kunne gå slik at Brynhilde forlot ham, ønsket han sterkt å drepe Sigurd.
Men han hadde svoret fosterbroderskap med Sigurd og kunne derfor ikke selv drepe ham. Han overtalte den yngste broren Guttorm til å utføre udåden.

Guttorm fant Sigurd sovende, og stakk sverdet gjennom ham. Da våknet Sigurd, og kastet Gram etter den flyktende Guttorm slik at det gikk tvers gjennom ham. Men Sigurd fikk der sitt banesår.

Brynhilde spottet nå de andre og spådde dem alle ulykke og død. Selv la hun seg på det samme bålet hvor de etter gammel skikk brente Sigurd, og hun døde der sammen med den mannen hun aldri fikk i live.

Gudrun tok disse hendelsene tungt. Hun mente at hun ikke hadde noe å leve for lenger, og reiste langt vekk. Men brødrene hennes fant henne til slutt og ga henne en glemseldrikk som fikk henne til å glemme alt det vonde som hadde skjedd.

Moren Grimhilde overtalte henne til å ekte den mektige kong Atle, selv om Gudrun hadde tunge anelser om framtiden med ham.

 

Kong Atle.

Kong Atle var ute etter Sigurds gull og skjønte at det var Gunnar og broren Hogne som nå hadde det. Han bad de to brødrene til gjestebud, men Gudrun klarte å legge ved sendemannen en runepinne som varslet om at Atle mente svik. Men de to brødrene reiste likevel, for Gunnar mente at ingen kunne unngå sin skjebne.

Da de kom til kong Atles borg, ble de overfalt av Atles menn, og det kom til hard strid. Gudrun selv var kledt i brynje og bar våpen, og hun kjempet sammen med sine to brødre. Men overmakten var stor, og til slutt stod de to brødrene alene mot overmakten.
Kong Atle spurte nå om de ville si ham hvor Fåvnes gull lå glemt. De nektet, og ble lagt i lenker.

Atle gikk tett opp til Gunnar for å overtale ham til å utlevere gullet.
Før ser jeg min brors blodige hjerte enn jeg sier det til deg, sa Gunnar. Da tok Atle og skar hjertet ut av trellen Hjalli, og viste det fram for Gunnar. Men han bare lo og sa at dette nok ikke kunne være brorens hjerte, slik det lå og skalv.

Etter dette tok de Hogne og skar hjertet hans ut. Han smilte da de gjorde dette, og alle syntes han hadde stort mot. Gunnar ble bakbundet og lagt i ormegropa.

Gudrun kastet en harpe ned til ham, som han spilte på med tærne på en slik måte at alle ormene sovnet uten en. Denne stakk ham i hjertet, og slik lot Gunnar sitt liv.

 

Gudruns hevn.

Atle syntes nå han hadde vunnet en stor seier, og tilbød Gudrun mannebot for drapet på hennes to brødre. Hun lot som hun var fornøyd med dette, og ville lage et stort gjestebud.

Om kvelden tok hun de to små sønnene som hun og Atle hadde sammen og skar strupen over på dem. Da Atle seinere på kvelden spurte hvor sønnene var, svarte hun at de skålene som stod på bordet, var deres hodeskaller. Den vinen de hadde drukket var deres blod og hjertene deres var i maten.

Atle ble forferdet over hva hun hadde gjort, men Gudrun sa at hun nå ikke ønsket annet enn mer vondt for Atle.
En kveld da han døddrukken hadde lagt seg til å sove, kom Gudrun inn i kammeret hans sammen med Hognes sønn Nivlunge. De holdt begge sammen i sverdet som de støtte inn i Atle.

Så tente de fyr på hele hallen, og Atle brant opp sammen med alle sine menn. Nivlungene ble seinere nevngjetne menn og kvinner.

Sigurd fikk en datter med Brynhild etter at de hadde vært sammen første natten på Hindarfjell. Hun ble kalt Aslaug og satt bort til fosterforeldre da Brynhild giftet seg med Gunnar. Seinere skulle Aslaug gjennomleve dramatiske tider, men det er en annen historie...

Mer om Volsungene!