Unggutten Jon Sølvberg var en ivrig friluftsmann som elsket å trave i fjell og skog. Det ble naturlig for ham etter den tyske okkupasjonen å søke seg sammen med kameratene og danne motstandsgrupper i Nordmarka. Under dramatiske forhold ble han tatt av Gestapo og sendt til NN-leir i Tyskland.

Her forteller han om dagliglivet i disse dødsleirene, om den hårfine grensen mellom liv og død. Hvorfor noen døde mens andre overlevde...

Jeg var en flakkende sjel, syns det var mer hyggelig å fly på fjellet på jakt og fiske framfor å være skoleflink. Hadde brutt av middelskolen for å begynne på befalskolen. Tok middelskolen høsten 40. Var nokså sterkt engasjert i det illegale arbeidet vi bygget opp fra tidlig 1941, en milorg avdeling og jeg leste samtidig til artium som privatist. Hadde meldt meg opp til eksamen våren 43., men i stedet for å svette over eksamen svettet jeg over noe annet på Victoria Terrasse.

Vi startet med en milorg gruppe. Hadde to tropper, jeg var troppssjef for den ene. Vi drev da vanlig militær trening pluss spesiell trening for det å bevege seg i skog og mark så usynlig som mulig. Hadde samlinger inni Nordmarka. Var ganske mange samlet.

Hadde noe innendørs trening også, teori.

Vi lærte f. eks hva er skuddfelt, hadde noe håndvåpen og drev instruksjon på dette. Høsten 40, var vi opptatt med til å samle sammen alt det vi kom over av våpen og ammunisjon som var gravd ned etter kamphandlingene, var veldig inspirerte karer. Hvis du sammenligner den tonen og den interessen og engasjementet i forhold til hva vi hadde sett av rekrutter fra rekruttskolen fra førkrigstiden, var det to forskjellige verdener. Var veldig engasjert og ville lære for enhver pris.

Det som kunne være et problem, var at enkelte var spesielt blodtørstige, gjerne ville gjøre noe synlig. Og det var ikke det som var meningen, men at vi skulle være skikket til noe når det var aktuelt.

(Sølvberg blir til slutt tatt av Gestapo og arrestert. Mer om dette kommer...)

Jeg kom i midten av august 1943 til Grini, og ble lempet inn i en stor celle, to cellerom, der var det 20 fanger, flere som jeg kjente fra før. Det var merkelig, hadde ikke snakket med et normalt menneske på åtte måneder. Snakket hele natten. Jeg ble lenger og lenger i masken, de andre ventet enten på dødsdom eller hadde fått det, het "fallskjermen", var de fangene som svevde mellom himmel og jorda. En uke etter ble jeg ropt opp og sendt avgårde med transport til Tyskland.

Dagligliv i dødsleiren Natzweiler 900 m.o.h. i Vogesene
Vi nordmenn var samlet i en brakke, en blokk. Blokkene bestod av to stuer, nordmennene var i ene stuen. Var ikke kommet mange nordmenn da jeg kom, det hadde vært en større transport i midten av juni. Jeg var i den fjerde transporten som kom dit. Vi NN-fanger skulle ha en særbehandling. Det som het Vernichtung durch Arbeit. Vi var desidert den laveste pariakasten i leiren.

De andre fangene, tyskere, russere og polakker som ikke var NN, hadde gule kryss på ryggen. Vi var fritt vilt for alle og enhver. Det var obligatorisk at vi gikk rett i steinbruddet. Det var et uhyggelig hardt arbeid. Vi ble purret klokka fire om morgenen, så var det første vi fikk en bolle med noe de kalte kaffe, surrogatkaffe, det var i alle fall varmt, og de som hadde spart noe fra brødrasjonen kvelden før, hadde noe å tygge på.

Så var det oppstilling der vi ble tellet. Alltid fem og fem på rekken. Etter det ble arbeidsgruppene oppstilt og vi nordmenn skulle til steinbruddet sammen med mange andre, stilt opp og marsjerte ut av leiren. Kunne være et par kilometer utenfor leiren. Var toppen på et fjell der vi etter hvert laget stoller og ganger innover i fjellet. Ble senere noe annet arbeide, som ble utført med flymotorer fra havarerte fly som ble demontert. Det var lenge etterpå.

Selve leirsystemet var finurlig pønsket ut. Det var selvadministrasjon. Var fangene selv som administrerte innenfor piggtråden og innenfor arbeidsgruppene. Var forarbeidere og kapoer (sjefer) for mindre enheter. Det er jo klart at ingen fikk disse prominente jobbene hvis de ikke oppførte seg som SS ville, så bestialsk som de kunne. Var de humane og hjalp folk, var det ut øyeblikkelig.

Var fange mot fange, var vesentlig kriminelle tyskere som var kapoer. Var like så bestialske som SS.

Du kan tenke deg forholdet når du ble vekket kl fire om morgenen og arbeider hele dagen til om kvelden. Innnmarsj kl seks, og så var det ni eller ti at skulle være stille i leiren. Vi lå jo mange i hver seng. Var tre senger som var bundet sammen , tre senger oppå der, og tre oppå der. Der lå vi som teskjeer i eske. Skulle vi snu oss, måtte vi si fra, og alle snu seg samtidig. Ikke tillatt å lukke opp vinduet om natten, da skjøt vaktposten inn gjennom vinduet, vet ikke hvorfor.

Kan tenke deg når en flokk med mannfolk ligger så tett med skalkede luker, kan du skjære luften som var der. Hadde noen filler som fungerte som fotkluter. Antrekket var tresåler med noe tøy over. Hadde filler som fotkluter, bukse, trøye og jakke. Det var utstyret vårt. Regnet det, ble vi våte. Fottøyet ble vått. Eneste måten å tørke det på, var å legge det på brystet om kvelden og håpe det var relativt tørt neste morgen.

Jeg var et par tre måneder i steinbruddet og jobbet. Var forbudt for oss NN-fanger å besøke revier, brakken som var sykestue, dårlig med hjelpemidler. For oss var det forbudt å oppsøke den. Det ble lempet på etter hvert.

Jeg fikk difteri, dro skinnfiller ut av halsen, lagt inn der og var en uke. Da jeg kom ut derfra, av en merkelig grunn havnet jeg i en Schachtkolonne. Det var en straffekommando, drev bygging av en potetkjeller, men var sannsynligvis en bunker. Hadde svære dimensjoner på betongveggene. Hadde som SS-Rapportfuhrer sjefen for SS-folkene som passet på oss, var utenfor leiren. Han var den jævligste av dem alle, bortsett fra kommandanten. At jeg overlevde, var utrolig.

Januar i 44 var det gnistrende kaldt, mye sne. Hadde fått en kort tykkere jakke utenpå, da vi marsjerte ut og på arbeidsplassen, så var det først å ta av denne, arbeidet en halv time og så av med jakken, en halv time til og av med trøyen. Resten av dagen arbeidet vi med bar overkropp, var bitende kaldt.

Folk stupte jo. De som stupte og døde eller ble slått i hjel, måtte vi bære hjem til leiren og stille med dem på appellen. Det var ikke lov å dø i arbeidstiden, først etter opptellingen ved kveldsappellen var det lov å dø. Det samme med de som døde i løpet av natten. Vi måtte stille med disse på telleappellen om morgenen og så fikk de lov til å være døde.

Tror ikke jeg hadde overlevd en uke til hvis jeg ikke hadde vært så heldig å bli tatt ut til annet arbeide. Fortalte om disse grønne, de kriminelle fangene, som hadde en grønn vinkel som klassifiserte dem som yrkesforbrytere (Berufsverbrecher), vi hadde rød vinkel, de asosiale hadde sort vinkel.

Det var en intens kamp mellom de politiske og de kriminelle, som vi kalte de røde og de grønne, om å få makten i leiren. De grønne, som hadde herjet med leiren gjenom alle disse årene, var hatet. Ved årsskiftet 43/44 ble kommandanten forfremmet, takket være sine høye dødslister, til Auschwich og var der til den ble evakuert, deretter kommandant i Bergen-Belsen og hengt omgående etterpå.

Han forsvant fra Natzweiler, og etter det var det tydelig at i synet fra SS side på krigen, var det kommet nye momenter, Stalingrad, Italia osv, så flere av disse folka skjønte at det kunne kanskje komme en tid etterpå der de ble stilt til ansvar.

De holdt ikke lenger hånden sin over disse bestialske grønne kapoene. De politiske fangene var kjappe til å utnytte dette, og lempet de andre enten over til krematoriene eller til transport. Overtok vitale stillingene i forvaltningen i leiren. Hjalp oss NN-fanger voldsomt. Så ut som det var like før jeg var ferdig da jeg ble tatt ut til arbeidskommando i Effektenkammer og det ble min redning. Var en innendørs jobb, var der til leiren ble evakuert i september 44.

De fikk tid til å evakuere oss, da de amerikanske styrkene stanset fremrykningen ved Metz. Vi var helt sikre på at de kom ikke til å overgi oss til de allierte, overgi oss i live. De bygget skyttergraver rundt leiren, alle skyttergravene vendte innover mot leiren. Var glad da vi ble sendt avgårde, til Dachau. Klorte meg der fast i Dachau. Svær diger leir. Eldste leiren som Hitler hadde tatt i bruk allerede i 1933. Så var det SS som var engstelig for hva som ville skje med dem når Natzweiler var oppløst eller evakuert, regnet med at de ganske sikkert ville gå rett til fronten, det var ikke særlig oppløftende. De gjorde hva de kunne for å opprette forvaltningen av leiren Natzweiler. Derfor ble effektene fra Natzweiler plassert i et stort telt på appellplassen i Dachau og jeg fikk fortsette mitt arbeid der. Et par hundre utekommandoer var intakt.

Men det letteste du kunne gjøre var å dø, slippe unna. Det var nok de som var så religiøse at de heller mistet livsgnisten på grunn av det. Ellers ble du veldig avstumpet, følelsekald. Skulle du ha reagert på alt du så, som du gjorde først tiden, ville du blitt gal.

Var så totalt forskjellig fra et normalt liv. Du vet sikkert at når mannfolk blir separert fra det annet kjønn og trykket sammen som i det militære, er det alminnelig at samtalene blir da før eller seinere jenter. Hørte ikke en eneste gang det tema nevnt den gangen vi satt der inne! Men du verden hvor mange matoppskrifter. Snakket om mat og mat. Folk kunne komme i harnisk over diskusjon om pepperen skulle være løs eller lagt i tøypose i fårikålen

Hvem overlevde?

Det har vi fundert på i de 55 årene som er gått etterpå uten å finne svaret. Vi sier alle at det var flaks, ren og skjær flaks. Men en kan spørre seg selv om det er mulig å ha flaks 24 timer i døgnet i uker og måneder og år?

Tror det betød veldig mye for det først at du kunne språket, kunne tysk. De stakkarene som ikke kunne tysk og ikke hadde en nordmann ved siden av som kunne hviske til deg hva du skulle gjære, måtte lære tysk på den harde måten, og det var å bli slått ned inntil du gjorde hva du fikk beskjed om.

Tror at det som hadde stor betydning for at du overlevde, var at du hadde evne og mulighet til hele tiden å forutse hva er det som skjer i neste minuttet! Det var som de gamle tyske, politiske fangene sa som alfa og omega; Nie auffallen Stikk deg aldri fram! Vær alltid midt i flokken. Det betød rett og slett hvis du greide å se og oppfatte noe som var i gjære og i tide før det skjedde plassere deg slik at du ikke ble fokusert på, men det hadde noe med din årvåkenhet å gjøre.

Kunne ha en flis i fingeren, ble øyeblikkelig verk som gjorde at dine evner til å være påpasselig ble redusert. Så flaks kommer så absolutt inn i bildet.

Når du fikk et sår i fingeren, det du måtte gjøre var å urinere på det, var det eneste sterile som var i leiren.

Vi skilte oss ut fra de andre. Skulle dø, skulle bort. Det var det som var meningen. Det var klart for SS. SS la opp til det overfor de som den første tiden hadde makten blant fangene i leiren, de kriminelle, de grønne. Ble en forandring da de politiske fikk hegemoniet, ble da bedre.

Det som reddet meg ut av denne schachtkolonne i potetkjelleren, reddet livet mit. At jeg fikk lov å være i denne effektkammerkommandoen betød alt for meg, at det at denne kom til å bestå i Dachau, gjorde at 3-4 av oss måtte bli i teltet. Det var et himmelrike, for Dachau svømmet over at tyfus, lus og elendighet. I januar og februar døde 1500 i den leiren. Det i sum gjorde at jeg kom hjem.

Jeg har hevdet at du hele tiden måtte ha et øye på hver finger og se rundt deg hva som skulle skje. Er temmelig sikker på det, for da jeg kom hjem til Oslo 25.mai 1945, da var mange studenter med toget fra Stockholm. Vi skulle marsjere opp til Universitetsplassen hvor en høytidlighet skulle avvikles. Jeg kom ut av Østbanen, og Jernbanetorget var svart av folk Var omtrent som jeg skulle eksplodere inni meg, ikke av glede, men vet ikke hva. Du hadde levd hele tiden med det for øyet, å komme hjem, og plutselig var du der.

Var som en dør åpnet ut i et absolutt intet. Gikk bort i Pale-hagen alene, og sto og dunket hodet i et tre. Tok trikken hjem. Hele familien sto på Universitetsplassen, visste at jeg var med. At den konstante anspentheten med å følge med hva som skjedde rundt deg, var blitt en del av meg til de grader at når det ikke lenger var livsviktig, var det som du eksploderte.

Lærte at kamerater betyr alt for deg. Det lærte jeg. Tror ikke at jeg lærte mer. Ble veldig flink til å late som jeg arbeidet uten å gjøre noe. Vi var enige om at når vi kom hjem og fikk vi folk i vårt brød, skulle vi ikke ha med fanger, for de var eksperter i å late som de gjorde noe uten å gjøre noe!