Fra håndverk til industri

Middelalderen var den norske landsbygda fremdeles preget av naturalhusholdning. Det ble drevet en omfattende håndverksproduksjon. Utenfor byene var dette som oftest en binæring for småbrukere, men i byene skapte de velstående borgerne et marked for en rekke spesialhåndverkere. Den bergenske byloven av 1276 nevner tyve ulike håndverk.

Mot slutten av 1200-tallet kommer den felles europeiske tredelingen mellom lærling, svenn og mester. Håndverkerne var imidlertid ikke organisert før i senmiddelalderen da tyske håndverkere organiserte seg i egne laug.
Byhåndverkerne ble gradvis mer og mer spesialiserte og fra slutten av 1500-tallet var også norske håndverkere organisert i laug. Utover på 1700-tallet var det til sammen registrert rundt 80 ulike håndverksfag i byene. Likevel forgikk den meste av håndverkproduksjonen på bygdene, i stor grad utført av bøndene selv, men også av spesialister.

Myndighetene begynte allerede på 1600-tallet å fremme oppbygging av industri, "manufakturer" i Norge. De første kjente manufakturer dukket opp i Bergen i 1670- og 80-årene, godt støttet av statlige privilegier og monopoler. Jørgen Thormøhlen startet bl.a. reperbane, saltverk, kruttmølle, såpekokeri, spikerfabrikk og ullveveri.
Også i Christiania ble liknende virksomhet forsøkt igangsatt, men først ved midten av 1700-tallet ble det igangsatt virksomhet av noen varighet. Mest kjent er Hadeland Glassverk fra 1765, men også papirmøller, tobakksspinnerier, sukkerraffinerier og møller ble igangsatt.

Bortsett fra sagbruk og bergverk hadde likevel industrien i Norge i liten betydning, først og fremst fordi det manglet kapital, teknisk ekspertise og gode kommunikasjoner.