Lafteteknikken i Norden

Lafteteknikken kom til Skandinavia i løpet av vikingetiden, men det er godt mulig at teknikken ble brukt i de skogrike områdene på et enda tidligere tidspunkt.

Det eldste sikre sporet etter lafting i Norge er gravkammeret på Gokstadskipet og stammer fra 900-tallet. Ved Bryggen i Bergen er det imidlertid bare stavbygde hus fram til 1100-tallet. Laftede hus har en rekke gode egenskaper som gjorde at de har dominert i skogrike områder, helt fram til slutten på 1800-tallet da mer materialbesparende teknikker ble tatt i bruk.

Fordeler og ulemper

Det finnes knapt noe som isolerer så godt som en godt laftet tømmervegg. I motsetning til bygninger med stavkonstruksjoner ble laftetømmeret presset sammen av sin egen vekt og isolasjonsevnen ble dermed ikke påvirket når treverket tørket og trakk seg sammen. Derfor må lafteteknikken ha vært en kjærkommen forbedring i de kalde nordiske vintrene. Det største problemet med lafteteknikken er at det kreves temmelig store mengder med solid tømmer. Naturlig nok fikk ikke lafteteknikken særlig stor utbredelse i trefattige områder.

Lafteteknikken

Laftevegger består utelukkende av liggende tømmerstokker som er felt sammen i hjørnene. Stokkene kan enten være runde eller de er teljet til en mer oval form. Den nordeuropesike lafteteknikken skiller seg fra den vi finner i mellomeuropa. Først og fremst på grunn av bruken av meddrag, et redskap som sørger for at stokkene kan legges tett inntil hverandre.  

Stokkene hogges til for at de skal kunne felles sammen i hushjørnene. Den delen som ligger inne i skjøten kalles laftehalsen mens endene som stikker fram på utsiden av veggen kalles laftehoder. Stokkene ble vanligvis holdt sammen med treplugger, såkalte dømlinger.
I underkant av stokkene ble det hogd ut et medfar, et spor som ble fylt med mose for å sikre at sammenføyningen ble tett. Der hvor det skulle settes inn vinduer og dører ble det lagt inn beitskier; loddrette stolper som holdt stokkene på plass.

Utvikling av lafteteknikken

Det finnes en mengde forskjellige lafteteknikker. Her kan vi bare komme inn på noen hovedtyper Findalslaft er sannsynligvis den eldste teknikken. Findalslaftet er det mest brukte i bygninger fra middelalderen og karakteriseres av at laftehalsene ligger i underkant av stokkene.

Raulandslaft er oppkalt etter en stue fra 1200-tallet som står på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Laftet er hogd ut rundt hele stokken slik at laftehalsen består av kjerneved. På samme måte som den øvrige byggeskikken er det grunn til å tro at de lokale forandringene i lafteteknikk endret seg lite opp gjennom århundrene.