Handel i middelalderen

Mot slutten av jernalderen blir en rekke former for håndverksproduksjon mer spesialisert. Stormennene i vikingtiden hadde behov for luksusgjenstander som kunne signalisere deres posisjon i samfunnet. Dette gjaldt f.eks. smykker og våpen som stormennene kunne fordele blant alliansepartnere, venner og undersåtter. Mange stormenn holdt derfor egne håndverkere som en del av sin "husholdning". I vikingtiden fantes det altså ikke et fritt håndverk slik som i høy- og seinmiddelalder.

Byenes handel og vareproduksjon gjenspeilte en mer urban levemåte og livsstil. Dette påvirket selvfølgelig også håndverkets produksjon; det oppsto et "massemarked" for enkelte produkter noe som ledet til økt spesialisering.

Mange som tidligere kun hadde produsert "skreddersydde" produkter på bestilling gikk gradvis over til å produsere standardiserte masseprodukter for et mer anonymt marked.

Fra 800-tallet og fremover begynte man i økende grad å utnytte naturressurser på en mer bevisst måte. Arkeologene har funnet mange spor av en betydelig utvinning av jern, klebersteins- og brynesteinbrudd og store fangstanlegg fra denne perioden. Denne intensive utnyttingen av urmarksressursene ser ut til å toppe seg på 1100-tallet.

Funn fra tidlige bysamfunn gir inntrykk av at råvarer som stein, jern, horn og pels fra de norske utmarksområdene ble omsatt over hele Nordsjøområdet. I tillegg ble det handlet med tekstiler, korn, fisk, smør, malt, salt og en rekke andre nytteprodukter. Handelsvolumet økte hurtig, noe som stilte nye krav til transportteknologien. Mot slutten av vikingtiden skjer det derfor en merkbar utvikling i skipsteknologi; det ble bygget stadig større, havgående skip.

Penger som betalingsmiddel

Introduksjonen av en nasjonal myntenhet var en hendelse som endret handelen og varebyttets karakter. I Norge skjedde dette mot slutten av 900-tallet. I begynnelsen var myntens økonomiske funksjon ganske begrenset. Først og fremst skulle mynten være noe som bekreftet kongens makt. Men i løpet av noen hundre år fikk mynter en stadig større betydning. På 1100-tallet var mynter et akseptert betalingsmiddel i byene, noe senere på landsbygda.

Varebyttet basert på utveksling av nødvendige forbruksvarer mellom bønder fra ulike regioner levde videre selv etter at penger ble innført som betalingsmiddel. Den sosialt bestemte "gaveøkonomien" som stormennene hadde stått for forsvant heller ikke, men den fikk mindre betydning enn tidligere.
Den viktigste konsekvensen av mynter som betalingsmiddel var derimot at varebyttet ble en egen, kommersiell aktivitet. I Norge startet denne utviklingen i byene engang på 1000-tallet, og i løpet av 200 år ble dette et ledende prinsipp i byenes handelsaktivitet. Handelen i bysentraene vokste hurtig, på bekostning av de gamle stormannskontrollerte markedsplassene. Byene ble samlingspunkt for den lokale, regionale, og internasjonale handelen og fikk dermed stor økonomisk betydning.

Håndverket i byene var først og fremst rettet mot byens egne behov. I første omgang tok det ikke sikte på å dekke behov hos befolkningen som bodde i byenes omland. Likevel utviklet det seg et betydelig varebytte mellom byen og omlandet, noe som påvirket det lokale håndverket på landsbygda.