Tekking av tak med skifer

Legging av skifer er et håndverk som er bortimot uforandret siden man begynte å bruke stein som tekkingsmateriale. Skifer har et særpreget utseende som holder seg godt. Gode skifertak vil derfor kunne ligge i mer enn hundre år med et minimum av ettersyn.

I en periode var skifer et rimelig tekkingsmateriale og ble gjerne brukt på alle bygningene på gården. I dag er skifer forbeholdt tak på mer påkostede bygninger.

Denne bygningen står på Havråtunet på Osterøy.

Skifer er et tekkemateriale som var spesielt mye brukt på slutten av 1800-tallet og tidlig i forrige århundre. I dag har skifer igjen fått økt popularitet. Stein som skal brukes til taktekking må imidlertid være av god kvalitet med hensyn til fasthet og sammensetning. For mye svovelkis og jernoksyd kan for eksempel føre til missfarging.
I dag leveres det skifer med høy kvalitet fra Alta, Otta, Voss, Valdres og Fåvang. Landets eldste skiferbrudd, som fremdeles er i drift, befinner seg i Jondal i Hardanger, men produksjonen er relativt begrenset.
Skifer leveres som «lapphelle», «rektangelhelle» og «rutehelle».

• Skifer i Norge

Gamle skifertak ble ofte lagt med skiferhellene direkte på «sutaket».
Skifer er svært holdbart, men arbeidskrevende å legge. I dag vil en derfor alltid legge skikkeleg arbeid i undertaket.

Å legge skifer er en kunst som det tar tid å beherske til fulle. Vanligvis sorteres steinene i 3-4 forskjellige tykkelser, og man begynner med å legge de tykkeste nederst på taket. Skal taket bli skikkelig tett er det viktig å unngå store variasjonene i tykkelse innen hvert enkelt skift. Hver enkelt helle blir spikret fast og de legges slik at spikrene blir liggende skjult. I dag kan det også benyttes spesielle skiferkroker til å feste hellene med. Slike kroker gjøre det enklere å bytte ut skadet skifer.
Skifer krever en takvinkel på minst 22 grader. Dersom vinkelen blir mindre øker faren for at det trenger inn vann.

• Taktekking med Vossaskifer
  
  
• Vedlikehold av skifertak