Krise og ny vekst for skogbruket

På begynnelsen av 1800-tallet kom et sammenbrudd av de viktigste markedene for norsk skogbruk.

Løsrivelsen fra Danmark i 1814 førte til dansk toll på norsk eksport samtidig som England valgte å satse mer på import av kanadisk trelast. Frankrike ble etter hvert det største markedet for norsk trelast, men dette var ikke nok til å forhindre at en rekke gamle handelshus gikk konkurs.

Den økonomiske utviklingen bidro til å bryte ned de gamle sagbruksprivilegiene som hadde favorisert en liten gruppe borgere i de store byene. Bøndene fikk dermed igjen rett til å produsere planker og bord fra egen skog, noe som førte til at det ble etabelert en rekke mindre sagbruk knyttet til enkeltgårder. Samtidig ble det mulig å øke produksjonen radikalt ved hjelp av sirkelsager.
Samtidig hadde dampmaskinen gjort treforedlingsindustrien uavhengig av fossene, slik at sagbrukene kunne plasseres gunstigere i forhold til råvaretilgang og transport til markedet. 1840-årene innledet en ny, langvarig oppgangstid for den norske skogbruksnæringen. Ny teknologi første til økte anvendelsesmulighetene for trematerialer samtidig som England fjernet de høye tollsatsene på trelast fra Norge.

Gode muligheter for inntjening førte til at det ble satset på å forbedre transportmidlene. Fløtningselver, kanaler, veier og jernbane ble forbedret og utbygget. De gode tidene varte helt fram til utgangen av første verdenskrig.
Den økonomiske krisen i 1930-årene, kombinert med nye, materialbesparende byggemetoder førte til et dramatisk fall etterspørselen dramatisk. Næringen fikk store økonomiske problemer som førte til omfattende rasjonalisering.