Stua

I dag er stua navnet på det største oppholdsrommet i et hus. Tidligere ble "stue" brukt som betegnelse på hele det huset folk bodde i.

I middelalderen var selve stuerommet et allrom hvor man både sov, spiste og arrangerte fest. Om vinteren var gjerne stua det eneste rommet på gården som ble varmet opp. Felles for stuene var at de hadde et eller flere ildsteder som ble brukt til matlaging og oppvarming. Skillet mellom årestue, røykstue og peisestue viser til hvilken type ildsted som var i stuene. Det forteller sitt om at utviklingen av ildstedene hadde stor betydning for byggeskikken.

Årestua

De typiske årestuene fra middelalderen kan deles inn i ettroms-stuer, toroms-stuerbesto og treromsstuer. Årestuene måtte være åpne til røstet for at røyken skulle ha fri passasje ut gjennom ljoren. Takhøyden måtte også være såpass at det ble mulig å oppholde seg i rommet , selv om det ble fyrt på åren.

Ettroms-stua

Ettroms-stua består av ett laftet rom som ble dominert av åren. Åren var plassert midt på gulvet, rett under ljoren. Langs veggene var det faste benker, beregnet til å sove på. Benkene var gjerne isolert med jord. Langs den ene gavlveggen var det gjerne en svalgang som fungerte som lagerrom og beskyttet inngangsdøra. Svalgangen ble gjerne bygd som en stavkonstruksjon mens selve stua var laftet.

Toroms-stua

Toroms-stuene består av to laftede rom; selve stua / allrommet og forstua. Inngangsdøra ble banligvis plassert på den ene langveggen. Det finnes ingen bevarte toromsstuer fra Middelalderen i Norge, men denne bygningstypen er likevel godt kjent gjennom arkeologiske utgravninger.

Treroms-stua

Treroms-stuene har allrom, forstue og kleve. På Vestlandet og i Trøndelag var det vanlig å bygge forstua som en stavkonstruksjon. På litt større gårder i Sør-Norge var treroms-stua den vanligste stueformen gjennom hele middelalderen. Spesielle treroms-stuer var de såkalte ramloftstuene som i tillegg hadde en etasje som lå over forstua og kleven. Ramloftstuene var en tidlig forløper til stuer med to etasjer.