Materialer for taktekking

Taktekking omfatter en mengde forskjellige teknikker som alle har til felles at de skal forhindre vann i å trenge gjennom taket. Taktekkingen bygges gjerne opp av flere lag der noen tetter mot vann mens andre lag skal beskytte mot vær og vind. Det vanntette laget ble gjerne laget av never eller spon, mens skifer eller torv var blant de naturmaterialene som ble brukt som beskyttende lag. På 1600-tallet ble det vanlig å legge teglstein på takene. Det finnes også eksempler på mer kompliserte, doble takkonstruksjoner.

Never

Never er de ytre delene av barken fra lauvtrær. I praksis var det bjørkenever som ble benyttet. Neveren ble lagt over taktroa og hold på plass med et beskyttende lag, gjerne torv. God never lot seg ikke alltid skaffe lokalt. Mange var derfor avhengige av å kjøpe never langveisfra.

Skifertak

Skifertak ble først vanlig på 1800-tallet selv om det er sannsynlig at enkelte kirker hadde slike tak allerede på 1300-tallet. Først på 1700-tallet begynte enkelte embetsmenn å legge vedlikeholdsfrie steintak, men det tok lang tid før skifertakene ble en del av den alminnelige byggeskikken. Når en tenker på hvor mye arbeid som må ha gått med til å vedlikeholde tre- og torvtak kan en lure på hvorfor ikke denne teknikken ble tatt i bruk tidligere. Noe av forklaringen er antagelig at skifer er svært tungt og vanskelig å transportere.

Torvtak

Torvtakene var populære. Ikke fordi de så pene ut, men fordi de isolerte svært godt. Så lenge det var vanlig å bygge stuene i én etasje, uten himling, var det vanlig å bruke torvtak. Torvtak ble også brukt på bygninger som skulle ha en stabil temperatur om sommeren. Torvtakene var vanligst i områder med mye bjørkeskog fordi tilgang på never var en forutsetning for et godt torvtak.

Spon- / flistak

Stavkirkene de mest kjente bygningene med spontak. I jernalderen og fram gjennom middelalderen var imidlertid disse takene vanlig på mange typer bygninger. Sponene som en finner på kirkene er små og nøye tilhogd. På mindre betydningsfulle bygninger gjorde man seg mindre flid, sponene kunne for eksempel lages av kløyvde stokker. I nyere til ble produksjonen av spon industrialisert. En høvel ble trukket langs tømmerstokkene og man fikk med eksakt samme tykkelse. Senere ble denne produksjonen overtatt av maskiner på sagbrukene. På mange gamle hus ligger det ennå spontak under et nyere lag av takstein eller metallplater.

Teglsteinstak

Det finnes eksempler på teglsteinstak fra 1200-tallet, men det var først på 1600-tallet at denne taktypen ble utbredt i byene og på kirkebygg over hele landet. Da dreide det seg for det meste om teglstein som ble importert fra Holland og slike tak var et typisk statussymbol. Teglstein måtte kjøpes for penger og det tok derfor lang tid før slike tak ble utbredt på landsbygda.

Doble tak

Finske innvandrere tok med seg en spesiell østeuropeisk takkonstruksjon da de innvandret til Norge på 1600-tallet. Ytterst lå et lag med runde stokker. mellom stokkene lå flere lag med never. Under lå et nytt, isolerende lag med stokker som ble dekt med jord.