Produksjon av tjære

Tjære har blitt produsert i Norge siden tidlig middelalder. I midt-Norge er det funnet spor etter såkalte myrmiler som man kan datere til 1100-tallet. De gamle sporene etter tjæreproduksjon er viktige kulturminner.

Dessverre finnes er det få gamle tjæremiler som har blitt tatt vare på. Vi vet derfor lite om utbredelse av de ulike produksjonsformene.
Før vi fikk ulike malingstyper va tjære den eneste virkelig effektive metoden for overflatebehandling. Tjæreproduksjonene var omfattende i Norge i tidlig middelalder, og tjæring av både skip og kirker var lovregulert.
Gulatingsloven sier noe om behandlingshyppigheten: «… siden skulle Bønderne tiære Deres Kirke vel hver 3 vinter». Behovet for tjære var stort og tjæreproduksjon fikk dermed stor økonomisk betydning. Allerede i Magnus Lagabøters Landslov fra 1276 finnes det begrensninger for leilendingers rett til å brenne tjære. Tiende (skatt til kirken) i form av tjære omtales også.

Milebrenning

Stubber og røtter av furu, er det dominerende råstoffet for produksjon av tjære. Trevirket stables på en sirkelrund, traktformet plattform slik at det danner en halvkule. Oppbyggingen må utføres meget nøyaktig for at tjæren etter hvert skal renne inn mot senter av milen. Dessuten er det viktig å unngå luftlommer og ujevnheter av alle slag. Stabelen dekkes til slutt med et lag torv.

Milen tennes gjennom åpninger i torvlaget. Straks varmen har fått ordentlig tak lukkes hullene. Deretter skal milen ulme, fra undersiden av torven og inn mot milens sentrum. Varmeutviklingen fører til at tjæren fordamper og kommer ut av trevirket.
Det er svært viktig å unngå utettheter i bunnen av milen, fordi trekk fører til raskere forbrenning og økt temperatur. For høy temperatur kan hindre tjæredampene i å kondensere på kalde deler av milen. Den kondenserte tjæren renner ned gjennom et hull i bunnen av milen og tappes ut med jevne mellomrom.

Én kubikkmeter tyri gir ca. 60 liter tjære.