Skogbruk og trelasthandel

På midten av 1500-tallet kom de første vanndrevne sagene og dannet grunnlag for en omfattende handel med trelast.

De første oppgangssagene hadde ett sagblad som beveget seg opp og ned. I forhold til å sage for hånd var disse sagene svært raske, og de utnyttet tømmeret godt samtidig som de ga høy materialkvalitet.

Befolkningsveksten i Europa bidro til å øke behovet for trematerialer. I Norge fantes det store uutnyttede skogressurser, som dermed dannet grunnlag for en omfattende trelasthandel. Norge gikk inn i en tid med økende handel og skipsfart.
Salg av trelast til utlandet ble Norges viktigste eksportnæring og det ble drevet intensiv hogst gjennom flere hundre år. Antallet sagbruk vokste kraftig og rundt år 1600 var det 180 slike sagbruk på Vestlandet. I kombinasjon med lyngheidrift førte dette til at store landområder ble fullstendig ribbet for bartrær.

Fra 1660-årene gikk det meste av eksporten til England. Statens politikk favoriserte borgerne gjennom egne privilegier. I 1662 ble de gitt enerett til trelasthandelen. Etter hvert ble hele næringen samlet hos et fåtall svært velstående borgere.

I begynnelsen var mange av sagene eid av bønder i kystdistriktene, men utover 1600-tallet overtok rike byborgere stadig flere av sagene. Etter at kystskogene var uthogd hadde bøndene økonomiske ressurser til å drive sagene videre. Det meste av trelasten ble skipet ut fra kystbyene på Østlandet, hovedsakelig av nederlendere, som delvis skipet lasten videre til Frankrike og Spania.