Tuntyper

Husenes plassering i terrenget var tidligere et resultat av lang erfaring. Tuntypene har selvfølgelig blitt påvirket av hvordan de ulike bygningstypene har utviklet seg, men klimatiske forhold, organisering av arbeidet og lokale tradisjoner hadde også stor betydning.

I Norge skiller en mellom fem forskjellige tuntyper :

1. Tilfeldig spredt bebyggelse
2. Rekketun Klyngetun
3. Åpent firkanttun
4. Lukket firkantun
5. To-tuns anlegg

Tunet dannet en gårdsplass som selvfølgelig ble brukt til de daglige gjøremål, men når det kom besøk var tunet også gårdens ansikt utad. Derfor var det ikke uvanlig å skille mellom et uttun der dyra holdt til og et inntun hvor det ikke foregikk skittent arbeid.

Tilfeldig spredt bebyggelse

Denne tuntypen fantes opprinnelig over hele landet. Men de fleste stedene var det ikke en del av byggeskikken. Tilfeldig plassering kan like gjerne være et uttrykk for at det ikke er tatt hensyn til en lokal byggeskikk. På Finnskogen finner vi imidlertid spredte tun som klart er er del av en lang tradisjon. Finske innvandrere til Sverige og Norge hadde denne tuntypen som en del av sin skikk. Dette kan skyldes at finnene drev med svedjebruk, noe som førte til at bebyggelsen sjelden ble planlagt under ett.

Rekketun

I rekketunene ligger innhus og uthus i hver sin rekke. I Sør-Norge kunne hver enkelt gård organiseres som et rekketun. I Nord-Norge besto imidlertid rekketunene av flere uavhengige bruk, men disse tunene ligner ofte på klyngetun. Rekketunene er en svært gammel måte å bygge på og kan ha sammenheng med byggeskikken i jernalderen da innhus og uthus ble bygd sammen til ett langhus.

Klyngetun

De rene klyngetunene finnes først og fremst på Vestlandet og i Nord-Norge. Husene til flere familier er plassert tett ved hverandre og der hvor de delte jordbrukslandet ble dette delt inn i teiger. Klyngetunene kan minne litt om landsbyer, men de skiller seg fra landsbyene i Sverige og Danmark fordi alle beboerne i klyngetunet livnærte seg på noenlunde samme måte. Klyngetunene oppsto på steder hvor bøndene hadde mulighet til å drive med attåtnæringer som fangst, fiske, handel og håndverk. En rimelig biinntekt sørget for at de klarte seg med forholdsvis lite dyrkbar jord. Klyngetun på Vestlandet  

Åpent firkanttun

Mot slutten av 1700-tallet begynte man å bygge større og færre hus på gårdene. Samtidig begynte man å legge gårdsbygningene rundt et firkantet tun. Slike tun ble først og fremst vanlig på ¯stlandet. I områdene rundt Oslo (dengang Kristiania) lå bygningene ganske tett. Sannsynligvis var det inspirert av byggeskikken i hovedstaden.

Lukket firkantun

I Norge finnes det flest av denne tuntypen i Trøndelag hvor den utviklet seg parallelt med trønderlåna. Imidlertid er de lukkede firkanttunene er enda vanligere i Sverige og Danmark. På samme måte som det åpne firkanttunet kom tuntypen mot slutten av 1700-tallet.

To-tuns anlegg

I renessansetiden skjedde det en forandring i folks holdninger og krav til renslighet. Mange gårder fikk et skille mellom "nautgard" og "tomgard". Dette var henholdsvis tun til arbeid og representasjon. Tunene kunne være lukket og helt adskilt fra hverandre, slik en finner det på Bjørnstad på Maihaugen. Stallen ble gjerne lagt mellom de to tunene. Grunnen var at hesten ble brukt både til det daglige arbeidet og når gårdens folk var på farten.