Vestlandshuset

På Vestlandet var det typiske bolighuset symmetrisk med inngang på midten. Husene hadde bare en lav grunn-mur slik at man kunne stå på bakken og kikke inn. Vinduene var vanligvis uten listverk og panelet kunne variere i bredden. Bygningens utseende var avhengig av hvilke materi-aler folk hadde for hånden.
Midtgangen ble ofte brukt som et slags grovkjøkken, med steinheller på gulvet, og inntil den ene veggen sto den svctre, oppmurte grua - peisen. I grua var skjer-dingene til a henge jerngrytene i, og takken hvor det ble stekt flatbrod og potetkake. I dette rommet laget husmoren mesteparten av maten om som-meren, og her varmet hun vann til kyrne og vasket klaer.

Om vinteren ble maten gjerne tilberedt på ovnen inne i stua. Oven måtte fyres opp for å holde varmen og for å spare på brenselet ble mye av maten laget her inne. Ovnen i stua kunne være en kombinert kokeovn og etasjeovn, ofte dekorert med flotte støpejernsdekorasjoner.
Stua fungerte også som soverom. Mannen og kona sov gjerne i en egen seng mens de minste ungene fikk ligge i en slagbenk som kunne trekkes ut. I slagbenken kunne det godt være plass til et par-tre unger.
Når ungene ble eldre "ble de puttet på lemmen" - det vil si; på loftet over stua. Her oppe sov også tjenestefolket, dersom det fantes slike på gården. All varmen fra stua kom opp på loftet og det var i tillegg ofte trangt om plassen. For å bøte litt på dette kunne de åpne en luke i taket slik at noe av varmen slapp ut.

På vinteren måtte stua brukes som verksted. En hadde sjelden råd til å holde mange rom varme samtidig. I stua var parafinlampen tent og det var varme fra etasjeovnen. Mennenes arbeid kunne bestå i reparasjon av fiskeutstyr og redskaper eller det laget ulike bruksgjenstander. Kvinnene kunne bruke høstkveldene til å spinne garn og ut på nyåret ble oppstadveven satt opp.

Finstua i den andre enden av huset skulle for det meste stå til stasbruk, men dersom det var kårfolk på gården, flyttet de inn i denne delen av huset. Dermed kunne de gamle ha sin egen husholdning så lenge de var friske nok til å klare seg selv. Skikken med at kårfolket hadde sin egen stue er imidlertid av relativ ny dato.

Husene var ikke bare inndelt i rom, men også i soner som hadde ulik betydning for beboere og besøkende og i forskjellige situasjoner knyttet til kulturelle koder. Disse kodene veksler mellom ulike kulturer og kan til tider være vanskelig å oppfatte for utenforstående.
Et eksempel er plasseringen av høysetet. Fra gammelt av ble det plassert i et bestemt hjørne slik at husbonden hadde den fulle oversikt over hva som foregikk i stua. I motsatt hjørnet var peisen der husmorens stelte med matlaging.
Rundt bordet beboere og gjester plassert etter rang; mennene på den ene siden, kvinnene på den andre. Barn og tjenestefolk ble plassert lengst fra høysetet. Høysetet symboliserte på denne måten hvem som var familiens overhode og var nært knyttet til et patriarkaisk samfunn, preget av autoritet og rangordning.