Yttervegger

Når det gjaldt ytterveggenes utseende var det store regionale forskjeller mellom landsdelene. I innlandet der klimaet var tørt ble lafteveggene som oftest stående uten noen form for beskyttende kledning. Stavbygninger måtte imidlertid ha en eller annen form for kledning. Det kunne være stein og torv, spon, panel eller ulike former for flettverk kombinert med steinheller. Opp gjennom århundrene ble panel stadig mer enerådende.

Stående panel (tømmermannspanel) ble brukt på Østlandet, i Trøndelag, Møre og Romsdal og i Nord-Norge.

Liggende panel ble for det meste brukt på Vestlandet. Grunnen til disse regionale forskjellene skyldes opprinnelig ulike lafteteknikker og klimatiske forhold

Bruk av panel

Det er vanlig å skille mellom to "paneltradisjoner"; panel som skulle beskytte mot vær og vind og panel som først og fremst ble brukt som et estetisk virkemiddel.

Beskyttende panel

I områder med mye dårlig vær var det vanlig å beskytte de mest utsatte veggene med panel. Denne bruken av panel eksisterte allerede i jernalderen, men det ble vanligere etter at oppgangssaga ble innført til landet. Før husene begynte å få vinduer var det ikke noe stort behov for å dekke ytterveggene med panel.
På Vestlandet i Middelalderen var det sannsynligvis vanlig å bygge svalganger på de mest værharde sidene. Dette var en god løsning så lenge folk ikke hadde vinduer i husene. Da glassvinduene kom på 1600-tallet gikk man gradvis over til å beskytte tømmerveggene med panel.  

Panel til pynt

Panel ga helt nye muligheter når fasadene skulle utformes eller et gammelt hus skulle pyntes på. Gamle sammenbygde hus kan ved hjelp av panel se ut som én, adskillig nyere bygning. Denne bruken av panel eksisterte ikke før oppgangssaga ble tatt i bruk på begynnelsen av 1500-tallet. Fram til midten av 1800-tallet ble panel ofte brukt for å etterligne murhus. Større hus ble gjerne tegnet uten henvisninger til om de skulle bygges i mur eller tre. Tilgangen på kyndige håndverkere og byggherrens økonomi ble avgjørende for hvilke materialer som ble valgt. I praksis hadde de færreste råd til å bygge i mur.

Vestlandspanel

På Vestlandet var det mangel på godt laftetømmer noe som førte til at det ble vanlig å lafte husene med halvkløvinger. Veggen ble stabilisert med ca 10 centimeter lange opplengere som ble festet vertikalt på veggen. Dermed ble det naturlig å feste panelet horisontalt. I det fuktige klimaet på kysten hadde "vestlandspanelet" også en annen fordel. Panelet nærmest bakken vil alltid være mest utsatt for råte. Med vestlandspanel er det enkelt å skifte ut de nederste plankene.

Tømmermannspanel

I indre, tørre deler av landet ble tømmer-veggene laftet av tykkere tømmer, noe som gjorde dem mer stabile enn teknikken med halvkløvinger. Dessuten er klimaet i innlandet mer stabilt slik at veggene ikke blir særlig utsatt for råte. Når husene på østlandet skulle få panel ble dette vanligvis spikret direkte på lafteveggene. Siden tømmeret ligger horisontalt var det mest praktisk å montere panelet vertikalt.    
Såkalt tømmermannspanel med under- og overligger ble den vanligste løsningen. Murhus var imidlertid det flotteste og enkelte brukte panel for å imitere murvegger.