Arbeid med keramikk

Pottemakerkunsten har fulgt menneskene så langt tilbake som vi kan finne spor av faste bosetninger. Mange av arbeidsteknikkene som ble utviklet for flere tusen år siden er fremdeles i bruk.

Leire kan fås i en lang rekke ulike kvaliteter. Det meste kommer fra utlandet, men det foregår et visst uttak av norsk «blåleire»t.
Dersom en gjenstand skal formes for hånd begynner arbeidet med å kna leira slik at den blir helt fri for luftbobler. Dette arbeidet kan godt gjøres for hånd, men profesjonelle keramikere bruker som oftest en egen eltemaskin.

Arbeidet med å forme leiren behøver ikke å kreve mye utstyr.

Utforming

Utformingen av en keramikk gjenstand har flere faser. Når leira er våt kan den formes for hånd, ved hjelp av dreieskive eller ved å bruke ulike former. Keramikeren kan sjelden gjøre ferdig en gjenstand mens leira er våt. Nydreide gjenstander tørkes først til de er «lærharde». I praksis betyr det at gjenstanden har blitt så hard at den kan tas i uten å miste formen. På dette stadiet er kan keramikeren begynne arbeidet med å skjære vekk overflødig leire, montere sammen deler og gjøre finpuss på overflatene.

Mange keramikere har dreieskiva som viktigste arbeidsredskap.

Tørking

Når vannet tørkes ut av leira krymper keramikkgjenstanden, noe keramikeren selvsagt må ta hensyn til. Ofte kan leira krympe 10-15%. Det aller meste av svinnet skjer fram til leira er «lærhard». Det betyr at leira må tørkes langsomt i begynnelsen, men etterpå kan den tørkes langt raskere. Gjenstander som er satt sammen av flere deler må tørke sakte under plast slik at krympinmgen skjer langsomt og så jevnt som mulig.

Farger

Keramikken kan gis farge på flere måter; enten ved å bruke ulike glasurer, ved rakubrenning eller ved at det legges på «begitning». Begitning er flytende leire med farge som påføres mens leira er fuktig. Teknikken krever at keramikeren er lett på håndå, ellers er det lett å blande underlagsleira med de fargene som legges på.

Første brenning

All keramikk må råbrennes for å tåle glasering. Før råbrenningen må leira være fullstendig knusktørr, ellers kommer den garantert til å sprekke. Ovnen varmes langsomt opp og kjøles sakte ned igjen. Hele prosessen tar ofte mer enn et døgn, men i moderne ovner kan dette automatiseres slik at keramikeren ikke behøver å være til stede.
Råbrent keramikk er porøs slik at glasuren får godt feste og kan trenge inn i godset.

Du trenger ikke en motorisert dreiskive for å lage en vase. Flotte gjenstander kan lages med plate-teknikker.

Glasering

Glasuren er ofte det som skal til for å forandre en fin form til en vakker gjenstand. Det finnes en mengde ulike glasurer med vidt forskjellige egenskaper. På dette området blir keramikeren aldri utlært.
De råbrente gjenstandene kan dyppes i tyntflytende glasur eller glasuren kan males på med pensel. For litt større serier kan også sprøyteglasering være en god løsning. Glasuren legger seg på overflata og tørker til et pulverlag.

Glasur-brenning

Glasurbrenning krever langt større omtanke en den rene råbrenningen. Ulike kombinasjoner av glasurer, leire og temeperatur kabn gi vidt forskjellige resultat. Selv en temperaturforskjell på et par grader kan få store konsekvenser for sluttresultatet. Gjenstandenes plassering i ovnen, avstander til varmekildene og temperatursprang må tas hensyn til. Gjenstandene plasseres ved hjelp av spesielle støtter og ovnsplater.
De vanligste leirgodsglasurene brennes ved temperaturer rundt 1000°C. Dersom temperaturen kommer over 1050°C kan enkelte typer leirgods smelte, men det finnes en rekke leirekvaliteter som tåler høyere temperatur. Porselen kan for eksempel brennes på temperaturer opp mot 1300°C. Poenget er at keramikeren må vite mye om de ulike materialenes fu\ysiske og kjemiske egenskaper. Noe kan en lese seg til, men det meste finner den enkelte ut gjennom å gjøre egne erfaringer.

Ved raku-brenning tas gjenstandende ut av ovnen i glødende tilstand.

Raku-brenning

Raku er en gammel asiatisk teknikk fra 1600-tallet. Prosessen er en arbeidskrevende, men gir spesielle farger, ofte med kobberglans og med markerte krakeleringer. Teknikken gir mange spennende og uforutsigbare resultater, men det gir unike produkt som er umulig å kopiere.
Raku-brenning foregår vanligvis i friluft for prosessen fører med seg både åpne flammer og røyk. Kort fortalt går teknikken ut på at gjenstanden løftes ut av ovnen når glasuren smelter ved 800-900°C. Den glødende gjenstanden dekkes til med sagflis. Flisene tar fyr og avgir gasser som gir glasuren spesielle farger. Deretter kjøles gjenstanden hurtig ned ved hjelp av vann. De store temperatursvingningene krever at det brukes spesiell leire.
Raku-keramikk er porøst, og egner seg derfor ikke til matvarer.

• Se eksempler