Smedens arbeid

Åpne smelteovner hvor smedene varmer opp metallet kalles for «esse». Essen fyres med trekull og temperaturen holdes høy ved hjelp av blåsebelger.

I tidligere tider var smeden en «metallarbeider» som også kunne arbeide med kobber, bronse, bly, tinn og edle metaller som gull og sølv. Etterhvert ble håndverket spesialisert og konsentrert om ett metall som ga fagene ulike navn. Eksempler er gullsmed, sølvsmed, tinnsmed, osv.

Her er en kort gjennomgang av noen av «grovsmedens» arbeidsoppgaver. Disse smedene jobber for det meste med jern og stål.

• Mer om smedfaget

En arbeidsøkt i smi begynner med å varme jernet i en åpen smelteovn kalt «esse»t. Jernet varmes til det er rød- eller hvitglødende, deretter kan smeden banke det til den formen han ønsker.

Jernet varmes til det er glødende, deretter benytter smeden ambolt og hammer og banker emnet til det får den formen han ønsker.

Den mest særpregete gjenstanden i smia er ambolten. Den er vanligvis laget av støpejern, med en flat overflate på toppen og med en avrundet spiss i den ene enden.

Herding
Etter at smeden har formet metallet til en form han er fornøyd med skal emnet herdes. Det gjøres ved å avkjøle emnet i kaldt vann. Smeden må være forsiktig for dersom avkjølingen skjer for raskt kan metallet bli sprøtt, men hvis han venter for lenge kan metallet bli for mykt. Smeden ser på farven på metallet, for å finne det riktige tidspunktet for herdingen.
Tidspunktet for herdingen er avhengig av det formålet gjenstanden skal brukes til. Når det gjelder stål kan det bli herdet i olje i stedet for vann. dersom dette blir gjort riktig blir metallet mer elastisk slik at det kan bøyes på en måte som eller ville fått emnet til å knekke

Når smeden skal sette to metallstykker sammen kan han bruke ulike teknikker avhengig av hvilken funksjon sluttproduktet skal ha :

Sveising
Dersom smeden skal lage en kniv eller økseskaft bygges han gjerne opp disse av flere lag metall. Bløtt og seigt metall legges ytterst og bekytter den harde eggen i midten. Metallet varmes opp til det blir klebrig, hvitglødende og ca. 1200° C. varmt. Da kan to stykker jern smies sammen, og skjøten kan bli like sterk som usveiset jern.
Smedene kan også behandle tynne plater, et tidlig eksempel på det er jerngrytene som ble funnet sammen med Osebergskipet.

Tenger er et eksempel på redkap som ble sammenføyd ved hjelp av nagler.

Klinking
Nagler kan både ha en praktisk og dekorativ funksjon. Så lenge vi har brukt jern har smeden laget ulike redskaper hvor metallnagler er den eneste brukbare festeteknikken.
Først må smeden lage like hull i de emnene som skal klinkes sammen. Deretter blir nagles skjøvet gjennom hullene og banket sammen på hver side. Dersom emene er av metall kan naglen varmes opp på forhånd. Når den blir kald trekker den seg sammen gir enda bedre feste. der som stykkene som skal klinkes sammen ikke tåler varme kan smeden bruke et mykere metall, for eksempel når et knivblad skal festet til et skjefte av tre.

Lodding og plating
I noen sammenhenger kan også grovsmeden ta i bruk andre typer metall :
Lodding er en teknikk for å føye sammen myke metaller ved hjelp av flytende metall med lavere smeltepunkt.
Plating er navnet på flere teknikker for å dekke en metallgjenstand med en tynn hinne av et annet metall. Dette kan være for å hindre rust eller for at gjenstanden skal se penere ut. Den enkleste teknikken betår i å dyppe den aktuelle gjenstanden ned i flytende metall, men for industriell bruk er det utviklet langt mer avanserte teknikker basert på elektrolyse.

Mønstersmiing
Såkalt mønstersmidd stål kalles også ofte for «damaskstål». Smeden legger karbonrikt og karbonfattig stål lagvis og smir og bretter dette mange ganger. Til slutt blir stålet dyppet i et syrebad, da kommer forskjellen mellom karbonrikt og karbonfattig stål klart fram som sirlige mønster.
I vikingetiden het det seg at sverd smidd i damaskstål hadde de beste egenskapene.