Bergen Befestningsverker Festung Bergen Kvarven fort Fjell fort Tellevik kystfort Festung Norwegen Arkivet Kart

"Ildkapasitet er ikke nok"

Mer om utstyr og norsk innsats under det tyske angrepet

For at kystforsvaret skal kunne løse sine oppgaver i invasjonsforsvaret, må de ulike ledd ikke bare ha god ildkapasitet, men også tilstrekkelig utholdenhet til å gi styrkene bakenfor nødvendig tid til forberedelser og strid. Slik utholdenhet var mangelvare den 9. april 1940.

Årsaken til dette var ikke kystforsvarets tekniske standard, som Willoch og Steen gjør seg til hovedtalsmenn for. Forklaringen ligger nok kanskje mer på et annet plan; nemlig evnen og viljen til å nytte det materiell som var for hånden, kombinert med handlekraft og evne til improvisasjon.

Det er riktig at deler av kystforsvarets mobile ledd, særlig fartøyene, var foreldet og få. Men brukt riktig kunne likevel også dette materiellet påregnes å være i stand til både å sinke – og delvis stoppe – inntrengerne. Når det likevel ikke gikk slik, er forklaringen vel så meget menneskelig svikt som fartøyenes tekniske standard.

Når det gjelder kystforsvarets stasjonære ledd, så var festningsskytset ikke så gammeldags og foreldet som enkelte kritikere vil ha det til. Oberst Eriksen karakteriserte materiellet som ”fullt feltdyktig”. Og hans ord veier tungt. Det utstyret som ble nyttet til å stoppe ”Blücher”, var enda eldre. Og besetningen på Oscarsborg var like uøvd som personellet på Bergen festning.
Men her var ikke torpedobatteriet satt opp, til tross for at mulighetene var til stede.

Det samme gjaldt nærkampartilleriet, som var det eneste skytset på Bergen festning som kunne ha vært satt inn mot motortorpedobåtene. Men heller ikke her ble det gitt noen ordre – tidsnok.

Lyskasterne og ildledningssystemet har også blitt karakterisert som ”gammeldags og foreldet”. Det er tvilsomt om en slik karakteristikk dekker de virkelige forhold. Det var nemlig utkoblingen av elektrisiteten som skapte vanskeligheter, ikke lyskasternes – og ildledningssystemets tekniske standard.

Sambandet mellom kystforsvarets ulike ledd var derimot ikke like godt, særlig gjaldt dette de mobile ledd. Et slikt forhold vanskeliggjorde derfor en effektiv ledelse og bruk. De norske torpedobåtene kunne hatt en sjanse, dersom de hadde fått tid til å gå i posisjon og vente på angriperne i ly av de mange holmene i leden. Men manglende samband umuliggjorde dette.

Sambandet på festningen synes derimot å ha fungert tilfredsstillende, om ikke meldingene alltid nådde fram der de skulle.

Til tross for at festningsanleggene var gammeldagse, med delvis åpne kanonstillinger og kommandoplasser, var de materielle skader på disse ubetydelige. Den tyske artilleribeskytningen og bombingen fra fly hadde derimot stor moralsk virkning.

Under de tyske landgangsforsøkene klarte ikke de norske styrkene å trenge angriperne tilbake, til tross for at invasjonsstyrken ikke hadde noen markant overlegenhet. Willoch hevder at dette skyldtes mangelfull norsk væpning. Arsenaloversikten viser noe annet. Men kanonbetjeningen hadde ikke våpnene med seg opp i batteriområdene, de måtte hentes på veien nedover mot Kvarvenbakken. Og da ble det kanskje litt knapp tid til å ta ut ekstra våpen og ammunisjon. En annen ting var jo at det ikke fantes forberedte sperre- eller nærforsvarsstillinger i området. Og motstøt var heller ikke innøvd.

Hentet fra Sven-Erik Grieg Smith "Ingen fiendtlige hensikter", Agder 1989
med forfatterens tillatelse

20©05 Mediesenteret ved Høgskolen i Bergen