Så pekte de på de tomme vevstolene, og den gamle ministeren fortsatte med å spille øynene opp, men han kunne ikke se det grann, for det var jo ingenting."Å, Herregud!" tenkte han. "Kan det virkelig tenkes at jeg er dum? Det har jeg aldri trodd, og det må ikke noen få vite! Duger jeg kanskje ikke i mitt embede? Nei, det går ikke an at jeg forteller at jeg ikke kan se tøyet!"

"Nå, De sier ikke noe om det?" sa den ene veveren. "Å, det er nydelig! Aldeles herlig er det!" sa den gamle ministeren og kikket gjennom brillene. "For et mønster, og for noen farver! - Ja, jeg skal si til keiseren at jeg liker det veldig godt!" "Nå ja, det gleder oss," sa de to veverne, og så sa de navnene på farvene og de merkelige mønstrene.

Den gamle ministeren hørte godt etter så han kunne fortelle det samme når han kom hjem til keiseren, og det gjorde han. Nå forlangte bedragerne flere penger og mer silke og gull som de skulle bruke til vevingen. Alt sammen stakk de i sin egen lomme, det kom ikke en trevl på veven. Men de fortsatte som før med å veve og veve på de tomme vevstolene.