Snart sendte keiseren en annen flink embedsmann i vei for å se hvordan det gikk med vevingen og om tøyet snart var ferdig. Det gikk med ham som med ministeren, han så og så, men ettersom det ikke var noe på de tomme vevene, så kunne han ikke se noe. "Ja, er det ikke et vakkert stykke stoff?" sa de to bedragerne og viste og forklarte det nydelige mønsteret, som slett ikke var der.

"Dum er jeg ikke," tenkte mannen. "Det er altså det gode embedet mitt jeg ikke duger til? Det var da merkelig! Men det må ingen få greie på!" Og så roste han tøyet som han ikke så, og forsikret dem om at han frydet seg over de vakre kulørene og det nydelige mønsteret. "Ja, det er aldeles herlig!" sa han til keiseren.

Alle menneskene i byen snakket om det nydelige tøyet. Og nå ville keiseren se det selv mens det ennå var på veven. Sammen med en hel flokk utvalgte menn, og blant dem også de to gamle, flinke embedsmennene som før hadde vært der, dro han av sted bort til de to lure bedragerne som nå vevet av alle krefter, men uten en trevl eller tråd.