"Ja, er det ikke praktfullt!" sa de to flinke embedsmennene. "Se her, Deres majestet, for noen mønster, for noen farver!" Og så pekte de på den tomme veven, for de trodde at de andre kanskje kunne se tøyet. Hva for noe? tenkte keiseren, jeg ser ingenting! Det er da forferdelig! Er jeg dum? Duger jeg ikke til å være keiser? Dette var det skrekkeligste som kunne ha hendt meg! "Ja, det er meget vakkert!" sa keiseren. "Det tiltaler meg meget!" han nikket tilfreds og betraktet den tomme veven.

Han ville ikke si at han ikke kunne se noe. Hele følget han hadde med seg, så og så, men fikk ikke noe mer ut av det enn alle de andre. Men de sa akkurat som keiseren: "Ja, det er meget vakkert!" og så rådet de ham til å sy klær av dette fine stoffet og bruke dem for første gang under det store opptoget som snart skulle finne sted. "Det er praktfullt, yndig, bedårende!" gikk det fra munn til munn, og de var så inderlig fornøyde med det, alle sammen.