Foto

Film

Lyd

Dokumenter

Databaser

Hitler besøker Norge

Propaganda

Motstand

Kaprolat

Frigjøringen

Andre nettsteder

Nettutstillinger

Forskning og
formidling


 

Kaprolat
– historien om de 141 nordmennene som 25. og 26.juni 1944 falt i kamp mot russerne i Karelen

av Tommy Natedal

”… Grenseskillet mellom før og nå, er ved tretida om morgenen den 27. juni 1944. Da ble jeg som ennå 17-årig SS-Sturmmann skyllet i land på sørbredden av Kapanez See, en innsjø i Ifä-Karjala, tre mil fra Kvitehavet. Der døde min tro, da brast mine illusjoner, der svant min ungdom. Alt som hadde hendt før, var bare en prolog; en barndom og en ungdom som står i et rosenrødt skjær i minneriket mitt. Så er det de 2 eller 3 dagene på Kaprolat- og Hasselmannstillingen som er fortettet til en eneste sammenhengende opplevelse av angst og gru, av blod og granater. Så alt som har hendt siden, det har på en måte ikke vært noe av betydning; det har bare vært en epilog…”.

Det er Sigmund Vigerust som i et upublisert manuskript, under tittelen ”Som gjest på Jord”, forfattet mange år etter hendelsene forteller om sine opplevelser da den norske Skijegerbatajonen ble nedkjempet av den Røde Arme på de to støttepunktene Kaprolat- og Hasselmannhøyden i Ifä-Karjala, Østkarelen.

Skijegerbataljonen (SS-Jäg.Schi.Btl. Norge) lå i forsvarsstillingene med 3. kompani på Kaprolathøyden, samt 2. kompani og deler av stabskompaniet og bataljonsstaben forlagt til Hasselmannhøyden. Da det russiske angrepet startet den 25.6.44 ble 1. kompani, som da lå ved Jetetjosero på Høyde 200 fraktet med båter over Kapanezsjøen og forlagt til Hasselmannhøyden som forsterkning til 2. kompani. Totalt sett hadde skijegerbataljonen en styrke på noe over 200 mann, inklusive et mindre antall tyske underoffiserer.

I dagene og ukene forut for det russiske angrepet hadde oppklaringspatruljer utgått fra 3. kompani på Kaprolat kunne konstatere at russerne bygget en kavlevei av tømmer rett opp mot de norske stillingene. Dette ble meddelt videre til 6. SS-Geb.Div ”Nord”. I tiden før det russiske angrepet kunne vaktpostene fra 3. kompani høre tømmerhugging rett utenfor minefeltene.

Det var enheter tilsluttet den russiske 205 skytterdivisjon som stod for angrepet mot Kaprolat- og Hasselmannhøyden. Kommandanten for denne divisjonen var oberst Nikita Petrovic Ivanov. Med skytterregiment 577 under ledelse av oberstløytnant P.I. Shishkina og 731 under ledelse av oberst G.V. Mihajlov samt understøttet av to bataljoner med artilleri, gikk russerne til angrep. Russerne antydet at høydene var besatt av 1.000 mann, og viste at det var nordmenn der.

6. SS-Geb.Div ”Nord” ga samtidig ordre til at SS-Geb.Aufkl.Abt. 6 (oppklaringsbataljonen) skulle rykke frem mellom Sennosero og Kapanez sjøen og komme 3. kompani på Kaprolathøyden til unnsetning. Lite viste man på norsk side at denne bataljonen ble stanset i sin fremrykning av store russiske styrker og kom aldri frem til den norske Skijegerbataljonen.

Under nedkjempelsen av Kaprolathøyden forsøkte en større gruppe overlevende å unnslippe ved å forsøke et utbrudd i retning syd mot Hasselmannhøyden, men kun et fåtall nådde frem til Hasselmannhøyden. En mindre gruppe overlevende fra det opprevne 3. kompani forsøkte ved å gjemme seg i skogen senere å gå mot nord/vest. Denne lille gruppe nådde frem til det finske støttepunktet Sasjajek etter en eventyrlig vandring i 12 dager gjennom skogen.

Da nedkjempelsen av 3. kompani var et faktum, konsentrerte russerne seg om neste mål – nedkjempelsen av Hasselmannhøyden. Angrepet startet umiddelbart understøttet av artilleri og granatkastere. Restene av Skijegerbataljonen forsvarte seg til tre sider mot de angripende russiske styrkene. Etter store utfall ble man her også klar over at man ville bli nedkjempet, men flere grupper forsøkte til forskjellige tidspunkt å unnslippe den russiske omringningen ved å svømme over Kapanezsjøen.

Da de siste overlevende nordmenn hadde kommet over Kapanezsjøen og regnskapet skulle settes opp, kom man frem til et tap på 141 savnede eller falne nordmenn, for de fleste tilbeordrede tyske underoffiserene ble disse regnet som falne eller savnede. I XVIII Armeekorpsets krigsdagbok for den 27.6.44 står det ”…Hittil er det kommet inn 40 mann av den opprevne Skijegerbataljon Norge. SS-oppklaringsbataljonen konstaterer at høyden ved Jeletjosero er besatt av fienden…”.

Dette høye antallet falne/savnede nordmenn, totalt 141 er den største enkeltkatastrofe som rammet noen norsk hæravdeling under den andre verdenskrig. I begynnelsen av juli 1944 kom de første brevene til pårørende hjemme i Norge med beskjed om av vedkommende var falt, og for de flestes del var meldt savnet.

... Ærede Herr XX, Etter at kompanieføreren er falt har jeg som eldste underfører den tunge plikt å måtte meddele Dem at Deres sønn, SS-Jäger XX, er savnet etter de harde kampene 26. juni...”. Avisen Germaneren hadde to hele sider med navn, grad og fødselsdata på samtlige falne/savnede i sitt sommernummer.

Det man ikke viste dengang var at 39 nordmenn gikk i russisk krigsfangenskap og av disse returnerte 15 personer mellom høsten 1945 og oktober 1953 tilbake til Norge.