Reiseruten

i 1862

i 2003

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910)

Bjørnstjerne Bjørnson ble født i Kvikne i 1832. Da han var fem år flyttet familien til Nesset i Romsdal. I motsetning til Ibsen var Bjørnson svært utadvendt og en ivrig deltager i samfunnsdebatten. Allerede som 15-åring debuterte han i lokalavisa med en artikkel som oppfordret innbyggerne i Molde til å feire 17.mai.

I 1850 reiste han til Kristiania for å studere ved Heltbergs "studentfabrikk" (samtidig med Henrik Ibsen, Åsmund Olavson Vinje og Jonas Lie). Han jobbet som teater- og litteraturkritiker i Morgenbladet, samtidig som han forsøkte seg som dramatiker. Fra 1856 redigerte han Illustrert Folkeblad, der han fikk trykket sine første fortellinger.

I 1857 overtok Bjørnson Ibsens jobb som kunstnerisk leder for teatret i Bergen. Året etter giftet han seg med Karoline Reimers, en skuspillerinne ved teateret. På denne tiden skrev han det første utkastet til Ja,vi elsker dette landet.

Han bodde en kort periode i Kristiania før han dro på en lang utenlandsreise til Frankrike, Tyskland og Italia. I løpet av utenlandsoppholdet skrev han ferdig det store historiske dramaet om Sigurd Slembe, noe som førte til at han fikk dikterlønn av Stortinget fra 1863.

Bjørnson var svært politisk engasjert og gjennom utallige taler, artikler og fordrag var han en drivende kraft bak en lang rekke politiske endringer. Han var engasjert i unionsstriden, skandinavismen, kvinners rettigheter, demokratiske reformer, fornorskning av skriftspråket i tillegg til en rekke spørsmål av moralsk og religiøs art. Bjørnsson var Venstremann og kjempet mot de konservative på alle samfunnsområder, noe som blant annet endte med at han meldte seg ut av statskirken.

Bjørnsons aktive engasjement gikk etterhvert ut over arbeidet som dramatiker og i dag er ikke hans kunstneriske arbeider like kjent som Ibsens. Bjørnson var imidlertid den første skandinaviske dikteren som fikk Nobelprisen i litteratur i 1903, den prisen fikk aldri Ibsen. Dette forteller oss at Bjørnson var en svært betydelig forfatter på slutten av 1800-tallet. Han fornyet måten å skrive på ved å bruke korte setninger og personskildringer fortalt gjennom handling og replikker, uten forfatterkommentarer.

Synnøve Solbakken som Bjørnsom skrev i 1857 handler om den vakre og snille Solveig og bråkmakeren Torbjørn. Solveig finner vi igjen, både ved navn og som personlighet, i Ibsens Peer Gynt.

J H & P O M - Mediesenteret 2003