Reiseruten

i 1862

i 2003

Per Gynt

Eventyrfortelling

Fortellinger har vært en effektiv måte å overføre kunnskap på så lenge menneskene har hatt språk. Det er imidlertid ganske stor forskjell på å fortelle muntlig og skriftlig.

I Norge ble det Asbjørnsen og Moe som sørget for at mange av de muntlig fortalte eventyrene ble skrevet ned og utgitt i en form som egnet seg på trykk. Den store inspirasjonskilden var de tyske brødrene Grimm.

Dette arbeidet besto selvsagt i å samle inn selve fortellingene, et arbeid Asbjørnsen begynte med tidlig på 1830-tallet. Deretter måtte den muntlige fremstillingen oversettes fra dialekt til skriftlig norsk, men en vel så viktig oppgave var å stramme inn fortellingene slik at de fikk en dramaturgi som gjorde dem spennende selv uten en levende forteller.

Et slikt fortellergrep var å sette de enkelte eventyrene inn i en større sammenheng, for eksempel slik Asbjørnsen gjorde i Høifjeldsbilleder der eventyrene blir fortalt en kveld til seters. Slike teknikker for å skape en innramming om selve hovedfortellingen var et dristig grep som har klare paralleller til forløperne til moderne romaner på denne tiden.

I Høifjeldsbilleder skrev Asbjørnsen blant andre inn en engelskmann og en skolemester. Begge var basert på virkelige personer og ble fremstilt på en svært lite positiv måte. Forbildet for engelskmannen var Asbjørnsens reisefølge Meason Laing, skolemesteren var Hans Pillarviken, en av Asbjørnsens informanter og en viktig kilde til den rike fortellertradisjonen på Sel rundt midten av 1800-tallet.

Bearbeidingen endret kanskje ikke alltid fortellingene til det bedre, men generelt høstet Asbjørnsen og Moe internasjonal anerkjennelse for sitt arbeid med å formidle fortellinger som hadde vært overlevert muntlig gjennom mange århundrer. Takket være dem er norske eventyr fremdeles regnet blant de beste i verden.

J H & P O M - Mediesenteret 2003