Gudbrandsdalen
I dag er veiene fine fra Lillehammer og nordover Gudbrandsdalen. Med litt ekstra trykk på høyrefoten blåser en forbi storslåtte gårder og historiske steder i løpet av noen få timer, en tur som tok mange dager da Ibsen passerte i 1862. Det har alltid vært mye trafikk her, Gudbrandsdalen er hovedveien mellom sør og nord når du beveger deg i innlandet. I tidligere tider var det tett mellom skysstasjonene, men det er lenge siden bilen og Europavei 6 gjorde dem overflødige.
Kjører
du bil er faren stor for at trollet på Hunderfossen familiepark er det
eneste du får med deg som kan minne om tidligere tiders
fortellinger og myter. Tar du deg derimot litt tid og forlater
hovedveien skal du ikke mange hundre meter unna før du befinner
deg blant bygninger og åkre som ligger der nesten akkuart slik de
gjorde for 140 år siden. På den tiden, lenge før
moderne massemedier, var den muntlige fortellertradisjonen levende.
Fortellingene finnes fremdeles, men er kanskje vanskeligere å finne. Skjønt vi har mye å hjelpe oss med, kanskje vi tross alt kan finne fram til noen av de samme inspirasjonskildene som Ibsen må ha opplevd da han passerte?
Videre vestover gjennom Vågå og sørover Sognefjellet fantes det ikke veier på Ibsens tid.
