Reiseruten

i 1862

i 2003


Per Gynt

Asbjørnsens "Høifjeldsbilleder"

"Høifjeldsbilleder" ble skrevet av Peter Christen Asbjørnsen og gitt ut for første gang i 1848 som en del av Norske huldreeventyr. En del kalles "Reinsdyrjakt ved Rondane" og dette er første gang vi finner navnet Peer Gjynt på trykk. Fortellingen for reinjegeren Peer hadde Asbjørnsen fått høre fra 15-åringen Engebregt Hougen seks år tidligere.

Som eventyrforteller tok imidlertid Asbjørnsen seg en rekke friheter, han var ikke ute etter å gjengi det han hørte så korrekt som mulig, men ville skrive på en engasjerende måte. For å oppnå dette gjorde Asbjørnsen noen lure fortellertekniske grep ved å plassere beretningen om Per Gynt inn det vi kaller en rammefortelling. De første historiene om Per Gynt la Asbjørnsen i munnen på budeia på Laurgardseter ved Høvringen, nord i Rondane. Kombinasjonen av tidspunkt, sted og personer stemmer ikke i det hele tatt, men dette var grep som Asbjørnsen kunne tillate seg som en del av sin "kunstneriske frihet". Deler av historien ble kanskje fortalt av budeia, det som handler om Peer Gynt kan like gjerne ha blitt fortalt av Engerbregt Hougen på en gård nede i Gudbrandsdalen.

BukkerittetBukkerittet
Dagen etter tar Asbjørnsens fortelling oss med til Uløyhytta, lenger inne i Rondane. Her får vi høre en historie som er lett å kjenne igjen, nemlig beretningen om bukkerittet til Gudbrand Glesne.

Gudbrand hadde skutt en reinsbukk og skulle til å skjære hodet av den. I det han står skrevs over ryggen på bukken våkner den til live og reiser seg med et rykk. Gudbrand blir klemt fast mellom geviret og bukkens rygg og blir med på en vill ferd over Gjendeeggen før bukken legger på svøm over vannet, hele tiden med jegeren på ryggen. Her klarer imidlertid Gudbrand å få tak i kniven og straks bukken kommer opp på land dreper han den med et stikk i nakken.

At den samme historien også er utgangspunkt for Henrik Ibsens beskrivelse av bukkerittet i Peer Gynt er det ingen tvil om. Selve historien finnes det imidlertid mange varianter av i flere europeiske land. Det dreier seg med andre ord om en vandrehistorie som dukker opp fra tid til annen, akkurat på samme måte som fantasihistorier spres gjennom aviser og internett i dag.

I et brev til moren skriver Engebregt Hougen at Asbjørnsen gjenga hans fortellinger nærmest ordrett og at dette var fortellinger som hadde gått i arv i familien. Engebregts eldre bror, Fredrik, skrev imidlertid på et senere tidspunkt at historiene om Per Gynt var godt kjent på Sel.

Peer skyter BøygenBøygen
En annen fremtoning som virkelig har blitt kjent gjennom Ibsens Peer Gynt er "Bøygen". Også denne figuren møter vi i Asbjørnsens "Høifjeldsbilleder": Bøygen er et salgs underjordisk vesen som sperrer veien for Peer. Han ender opp med å drepe vesenet med tre skudd i hodet.

"Der var en Skytter i Kvam i gamle Dage, og han hedte Peer Gynt. Han laa støt oppe paa Fjeldet, og der skjød han Bjørn og Elsdyr, for den Tid var der mere Skog paa Fjeldet, og i den holdt de til, slige Ofryskjé. Saa var det engang seent paa Høsten, længe efter Bufærdstié, at Peer skulde til Fjelds. Alle Folkene var reist hjem af Fjeldet saanær som tre Budeier. Da han kom op imod Høvringen, for der skulde han være i en Sæter om Natten, var det saa mørkt, at han ikke kunde see en Næve for sig, og Hundene tog til at skoggjøe, saa det var reent spøgeligt. Ret som det var, kom han ind paa Noget, og da han tog bort paa det, var det baade koldt og sleipt og stort, og han syntes ikke, han var kommen af Veien heller, saa han ikke kunde vide, hvad det var for Noget; men

"Hvem er det?" sagde han Peer, for han kjendte, det rørte paa sig.

"Aa, det er han Bøig," svarede det. Dermed var Peer Gynt lige klog; men han gik udmed Spøgeriet et Stykke, for etsteds maa jeg vel komme frem, tænkte han. Ret som det var, kom han indpaa Noget igjen, og da han tog bort paa det, var det ogsaa baade stort og koldt og sleipt.

"Hvem er det?" sagde Peer Gynt. "Aa, det er Bøigen," svarede det igjen.

"Ja, enten du er ret eller bogjé, saa faar du slippe mig fram," sagde Peer, for han skjønte, at han gik i rund Ring, og at Bøigen havde ringet sig omkring Sæle. Dermed saa leede den lidt paa sig, saa at Peer kom frem til Sæle. Da han kom ind, var det ikke lysere der end det var ude, og han foer og famlede omkring Væggene og skulde sætte fra sig Bøssen og lægge Skræppen af; men ret som han gik og trevlede sig fram, kjendte han igjen dette Kolde og Store og Sleipe.

"Hvem er det da?" raabte Peer.

"Aa, det er den store Bøigen," svarede det, og hvor han tog og hvor han bød til at gaae, saa kjendte han Ringen af Bøigen. Det er nok ikke godt at være her, tænkte Peer, siden denne Bøigen er baade ude og inde, men jeg skal vel skjæpe paa denne Tværbleien. Saa tog han Bøssen og gikk ud igjen og famlede sig frem, til han fandt Skallen paa den.

"Hvad er du for En?" sagde Peer.

"Aa, jeg er den store Bøig Etnedalen," sagde Stor-Troldet. Saa gjorde Peer Gynt Braafang og skjød tre Skud midt i Hovedet paa den.
"Skyd et til!" sagde Bøigen. Men Peer vidste bedre, for havde han skudt eet til, var det gaaet tilbage paa ham selv. Da det var gjort, saa tog baade Peer og Hundene fat paa Stortroldet og drog det ud, saa de kunde komme vel ind i Sæle.

HuldraPer Gynt og huldra
Per Gynt var ofte ved Atnosen for å fiske. En gang hadde han ikke fiskelykken med seg, til tross for at det var fullt av fisk som lekte seg rundt båten. Per ble til slutt lei hele opplegget, men i det han var i ferd med å gi opp for godt hørte han noen som lo inne på land. Det var huldra og Per skjønte med en gang hvem som hadde skylden for det dårlige fisket. Han forsøkte derfor å kjøpslå med huldra, men hun fortsatte bare å le av ham.

”Hva vil du ha da?”, spurde Per til slutt.
”Får jeg være kjæresten din så... ”, svarte huldra.
”Ja, det skal du få, men kom igjen i morgen på denne tiden, så kan vi prate om det. Nå må jeg fiske”, sa Per.

Huldra forsvant og Per fikk så mye fisk at båten holdt på å synke. Neste dag kom huldra tilbake og ville at Per skulle løftet:

”Husker du kva du lovet i går du?”, spurte huldra.

Per forsøkte å prate bort det hele, og påsto at han ikke hadde lovet noe som helst. Han banna og svor og gjorde seg så truende han kunne og til slutt ble huldra redd og stakk til skogs. Etter dette var huldra ofte ute etter Per og forsøkte å legge alle mulige hindringer i veien for han.

J H & P O M - Mediesenteret 2003