Reiseruten

i 1862

i 2003

Stedene

5. juli 1862 - Sognefjellet

Sognefjellsveien mot Fanaråken.Dagen etter begynte de tidlig for å rekke en maratonetappe over Sognefjellet. Totalt skulle de gå seks mil denne dagen så de måtte starte allerede klokka fire på morningen. I dag er det enkelt å komme seg over fjellet, men på Ibsens tid gikk det ikke noe som minnet om en kjørbar vei over fjellet.

Ibsen var imponert over det storslåtte landskapet. Han merket seg Hestpiggene, som ligger nord for Prestseter, og Galdhøpiggen mot sør. De gikk gjennom Breiseterdalen og kom etter hvert opp på fjellet hvor de gikk et langt stykke langs den mektige Fannaråken.

SkagastølshyttenI begynnelsen var været ganske medgjørlig og Ibsen var i godt humør. Det varte imidlertid ikke så lenge, etter å ha gått noen timer ble de utsatt for uvær og måtte til slutt søke ly i Herrvassbu, en liten steinhytte som fremdeles ligger midt oppe på Sognefjellet. Bildet viser imidlertid den gamle Skagastølshytten. Her var ikke Ibsen.

Fjellandskap malt av Ibsen

Da de kom seg videre passerte de Turtagrø på veien ned mot Fortundalen. Ibsen var opptatt av den storslåtte naturen, i dagboka nevner han spesielt Skagastølstind, Ringstind og Hurrungane. Klokka åtte på kvelden kom de til slutt ned til Skjolden, da hadde de gått i til sammen 16 timer.

Dagen etter gikk turen videre med dampbåt ut Sognefjorden.

Kommentar

Over klopp, tegnet av IbsenOm turen over Sognefjellet
Yngvar Nielsen som hadde gått den samme strekningen noen dager tidligere skrev senere dette om turen over Sognefjellet:

"Snart ses Jotunheimens stortinder, først Stølsnostinderne og Uranostinderne, derpå Styggedalstinderne, og foran disse Fanaråken. Vilt landskap med is og snø. Små, ofte islagte vann, til hvilken noen vintervarder viser vei. Siden, lenger fremover i smådalet lende, mange små vann. Fanaråken stadig mektigere. Hele Smørstabbreen, som lenge has i sikte, og en stund Mjølkedalstind.

Her har vi landskapet fra den siste scenen i ”Brand”, med Iskirken og Svartetind. Og med den symbolske Iskirken har Ibsen etter Elise Auberts opplysning tenkt på Fanaråken. Kilden til dette er naturligvis hennes mann, Ibsens ledsager. Denne breen har, som navnet sier, vært beryktet, fordi fonnen på ett øyeblikk røk opp og hvirvelet alt inn i en drepende snørøyk.”

Wergelands dikt om fjellets farer
30 år tidligere hadde Henrik Wergeland gått den samme turen over Sognefjellet. Han ble overrasket av et voldsomt snøvær som inspirerte ham til et dramatisk dikt om "Spaniloen".

I forordet til diktet skrev Wergeland :

"Derunder (Fanaråken) går lomværingers og sogningers fryktelige vei til hverandre over Sognefjellets alpeørken, over svaberg, is og snø, i forgjengernes dype spor over breen. Denne steinrøys og denne der, og hin hist, betegner den! Men hin røys ute på fjellørkenen er et merke hvor én dreptes i gamle dager eller fantes død, begravet av en plutselig snøiling fra Fanaråken.”

"Skynd deg! Skynd deg! Fly som en hind! Se hvor det griner bak Fannaråktind!"

Ibsen hadde helt sikkert lest Wergelands dikt og kunne knytte dette til sine egne erfaringer fra turen

J H & P O M - Mediesenteret 2003