11.
juli 2003 - Sognefjellet
I Sogn ble denne fjellovergangen kalt Dølafjellet, fordi dette var veien Dølene gikk, mens folk i Gudbrandsdalen kalte fjellet for Sognefjellet. For dem var dette veien til Sogn. Trafikken gikk mest den ene veien og etterhvert ble det hetende Sognefjellet. I gamle dager var dette en viktig handelsvei, for folk østfra som reiste til Bergenfor å skaffe seg varer som kom dit med skip.
Sognefjellsveien er nevnt allerede
på 1400-tallet da noen bønder fikk i oppgave å holde
veien farbart. Det må ha vært en stor oppgave som kan ha
omfattet både broer og overnattingsbuer. Det kom ikke skikkelig
kjørevei fram til Lom fra øst før i 1865, noe som
førte til at mange i stedet tok turen vestover. Men etterhvert
som forbindelsene på østlandet ble bedre mistet
Sognefjellet sin betydning som handelsvei. I dag er det først og
fremst en populær tuistvei.
Sognefjellet
ligger nord i Jotunheimen
og er en av de mest værharde fjellovergangene i Norge. Her kan
det snø selv midt på sommeren. I tidligere tider var det
derfor en ganske farlig ferd over fjellet. Turen kunne ta flere dager
og været kunne forandre seg svært raskt. Den største
ulykken som vi vet om fant sted i 1813. Høsten hadde vært
dårlig og folk var rett og slett i ferd med å sulte i hjel
på vinteren. Seks mann fra Lom fikk i oppdrag å reise over
fjellet for å hente mel i Luster. På fjellet ble de
overrasket av et forferdelig uvær og både folk og dyr
mistet livet.
I tillegg måtte
de reisende være på vakt mot landeveisrøvere. Dette
førte til at folk sjelden reiste alene over fjellet.
Fantesteinen som også i dag ligger like ved veien forteller om
denne tiden da landeveisrøveri også fantes i Norge.
På 
Ibsens tid var ikke
dette et stort problem lenger, men selv den gang gjorde en lurt i
å ta noen forholdsregler.
Sognefjellsvegen fikk status som Norges første turistvei i 1997 og står ferdig opprustet som nasjonal turistvei i 2003. Vi følger veien videre ned til Turtagrø.
