Reiseruten

i 1862

i 2003

Per Gynt

Teaterets status

I det 19. århundret eksisterte et statushierarki blant datidens kunstnere som var omvendt proporsjonalt med mulighetene til fortjeneste. Kunsten var “en økonomisk verden snudd på hodet”: Lyrikerne ble dyrket som genier, mens dramatikerne hadde langt lavere status, i det litterære miljøet. Dette er kanskje noe av bakgrunnen for at Ibsen ikke så på Peer Gynt som et skuespill. Det gikk nesten 10 år fra boken ble utgitt til stykket ble satt opp på teateret.

Ibsen ble ganske tidlig anerkjent som lyriker og ble ofte brukt for å skrive prologer og festsanger, men fortjenesten var mager og trolig opplevde ikke Ibsen dette arbeidet som særlig inspirerende.

NasjonaltateretI dag blir gjerne teater omtalt som "finkultur", men på 1800-tallet var teateret en sosial møteplass mer enn et forum for kunst. På mange måter fylte teateret noen av de samme funksjonene som TV gjør i vår tid. Ikke ulikt TV-produsenten, hadde dramatikeren liten frihet i forhold til de rådende moralske, politiske og vitenskapelige kodene.

Dramatikeren og teaterinstruktøren måtte forholde seg til et tungt og kostbart produksjonsapparat samtidig som han var nødt til ta hensyn til sterke kommersielle interesser. Dermed er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at Ibsen ble temmelig frustrert av arbeidet ved teateret. Sansynligvis måtte han finne seg i løsninger som førte til at han ikke fikk realisert alle sine idèer. At han som teatermann måtte pleie forbindelsen med de vanligvis konservative kreftene som styrte hovedstadsteaterne gjorde det sikkert ikke det spor bedre.

Eneste trøst må ha vært at en dramatiker med suksess kunne tjene mye penger, noe Ibsen etterhvert fikk erfare, men på midten av 1860-tallet syntes det nok fremdeles som en temmelig fjern drøm.

J H & P O M - Mediesenteret 2003