Det kan sies mye om den tiden da vi som er studenter nå vokste opp. Vi er blitt såpass gamle at vi har begynt å bli nostalgiske og hyppig tenker på og snakker om barndommen. Det vi kanskje er mest opptatt av, er musikken.
Foto: Arkiv
Det var årene på slutten av 1980-tallet og de første 90-årene som definerte musikksmaken min. Påvirkning av kompiser, klassekamerater og ikke minst eldre naboer gjorde at preferansene ble basert på rock. Og siden har ingen pløsete pop, selvgod hip-hop eller dvask R’n’b fått meg på andre tanker.
Fra Roxette til Metallica Den aller første kassetten jeg kjøpte var Roxette sitt live-album ”Tourism”. Den inneholdt monsterhiter som ”The Look” og ”How Do you Do” og kassetten innehar trolig fremdeles rekorden for flest klassetopp-vinnere på ett sekstiminutts bånd. Da dette båndet var utslitt kom åpenbaringen: ”Appetite for Destruction”. Det var gnagsår i armhulen etter vindmølle-luftgitaren og jeg var hes konstant i månedsvis. Det blir en nemlig av å prøve å synge som Axl Rose. Jeg snakker selvfølgelig om Guns’n’roses og helten over alle helter, gitarist Slash. Han gjorde det kult å ha halvstri afro og gå med flosshatt. Omtrent samtidig begynte jeg å høre på AC/DC som et supplement til Guns’n, som vi kalte dem. Det var i den alderen det var kult å høre på fy-ord, særlig på reserve-bibelbeltet Sunnmøre som jeg kommer fra. Vi sang flittig ”Highway to Hell” og ”Hells Bells”, for øvrig omdøpt til ”Kjells Bells” etter en i klassen.
Så kom det neste store øyeblikket; Metallicas ”Black Album”.
Tidenes beste album I alle fall for en tiåring. Feit gitarlyd og grove vokaler ga en ny vår til de av oss som ville ha langt rockenråll-hår og brei beinstilling foran speilet på gutterommet. Plata ble et så hett diskusjonstema på barneskolen at vi til og med leste litt av tekstene inni platecoveret for å kunne si at vi likte musikken på grunn av James Hetfields lyrikk. Det ble etter hvert en konflikt på skolen mellom de som digget Metallica og de som digget Guns’n’roses. Metallica-fansen hatet selvfølgelig alt Guns’n hadde gitt ut og motsatt. Det førte, som så mye på barneskolen, til knuffing og til med til skikkelige møljeslagsmål. Skjellsord som i ettertid kan virke en smule komiske, haglet. Hvem ville kalt noen for ”Metallikuk” eller ”Guns’n-rompe” i alvor nå? Jeg holdt meg litt i bakgrunnen under disse diskusjonene, blant annet fordi jeg ikke var noe særlig sterk, men mest fordi jeg likte begge band. Helt alvorlig mener jeg fremdeles at alle de ovennevnte banda er bra, men smaken er heldigvis som baken.
Myk-Turbo For å få med litt flere syn har jeg snakket med Turbostipend, et band som de fleste Bergensstudenter kjenner fra arrangementer på Kvarteret og Teknikerkroen. De spiller bare sanger fra 80-tallet og skulle ha en inngående kjennskap til musikk fra våre oppvekstår. – Det er lett å fleipe med 80-tallet, forteller vokalist Per Vidar Staff. Han har ”Addicted to Love” med nylig avdøde Robert Palmer som sin favorittlåt fra denne perioden. Andre favoritter for gutta i bandet er ”Street of fire” med Bruce Springsteen, Nick Kershaws ”The Rhytm”, ”Hold the Line” og ”Africa” med Toto, AC/DCs ”Back in Black og Samantha Fox”. Sistnevnte blir trolig ikke husket mest for musikken sin del. Turbostipend ble starta i 1997, men navnet og imagen er ikke inspirert av det andre homoerotiske turbobandet fra slutten av 90-tallet, Turboneger.
Glitrende og kroppsnært Turbostipend startet som et vanlig band men gikk etter hvert over til bare å spille 80-tallslåter som en følge av intern humor, hva man nå skal legge i det. – Det er selvterapi for bandet å spille disse sangene, forteller de. For dem er det er en måte å jobbe seg ut av musikk-krisetilstanden som 80-tallet besto av. Det nevnes i fleng pop-glam, klisjèdyrking og maksimalisme. På scenen kler guttene seg opp i klær som trolig er inspirert av artister som David Bowie, Alannah Myles, Madonna og selvfølgelig Samantha Fox.
Grand Prix Bandets medisinsk ansvarlige, Kristine Jacobsen, har den viktige rollen at hun kurerer den mest vanlige yrkesskaden, fyllesjuke, med stikkpilleresepter og sykemeldinger. Alkohol har alltid gått hånd i hånd med rockemusikk. Kristine har forresten ”Kjære Kristine” med Anita Skorgan som sin favoritt 80-tallsblødme. Når det gjelder norsk musikk er det vanskelig å glemme Skorgans forhenværende sengekamerat, Jahn Teigen, etter alle Grand Prix-bravadene hans. Turbostipend har meddelt meg at de skal melde seg på den norske finalen i år, og det blir spennende å se om vi får atter et Grand Prix-innslag med glitter, grønne miniskjørt og nettingstrømper.
